"You can only be who you truly are, so work towards being the best you can be."

Det er en sannhet i den overskriften ja. Man kan ikke være en annen enn den man er, men målet må være å bli den beste utgaven av en selv. Vi har jo alle våre feil og mangler, så perfekte kan ingen være. Søker man perfeksjon, tror jeg man ganske raskt vil føle at en feiler noe grovt. Mange av oss HSP'ere er perfeksjonister, men det har vel ikke akkurat ført så veldig mye positivt med seg for man blir aldri fornøyd. Det er vel og bra å være nøye altså, men kanskje man bør være fornøyd med at man iallefall har gjort sitt beste?

Men så er det spørsmålet; hvem er jeg egentlig? Når man skreller bort lag for lag med usikkerhet, negativitet, utrygghet, sinne, frustrasjon...hva står man igjen med da? Hva er kjernen? Jeg prøver å tenke tilbake på meg selv som barn. Hvem var jeg? Jeg var jo i utgangspunktet et snilt barn vil jeg si. Selv om jeg var enebarn (til jeg var nesten 13 år) og bortskjemt på mange måter, så elsket jeg å dele med vennene mine. Fikk jeg godterier, så var det en selvfølge å dele med andre. Jeg var et enkelt barn på den måten at jeg var flink å aktivisere meg selv. Her kom nok HSP-trekket veldig frem; jeg elsket å sitte for meg selv, og leke og fantasere. De "mindre gode" HSP-trekkene kom frem når vi skulle noe, og jeg måtte gå med klær som vred seg eller stakk og klødde osv. Og hva om jeg ble tissetrengt (noe jeg selvsagt alltid ble)? Men - kanskje grunnen til at jeg ble vanskelig var at jeg ante hvor stresset jeg ville bli etterpå? Det var nok ingen bevisste tanker muligens, men likevel... Erfaringene mine var jo at jeg ble veldig trøtt og sliten, og da slo jeg meg vrang. Det er jo ikke noe unormalt i det, men alt går mye dypere med en HSP.

Da jeg var 5 år flyttet vi fra Fyllingsdalen til Knarvik. Det var først i årene etter det jeg kan huske at jeg første gangen kjente på sjalusifølelsen. Jeg hadde fått meg en venninne, og vi lekte greit sammen. Men så fikk hun seg en venninne til, og vi var sjalu på hverandre. Da opplevde jeg også denne siden ved meg som har hengt litt ved; nemlig at jeg ble litt dominerende. Slik kan jeg ikke huske at jeg var før. Kan det ha noe med at jeg mistet min beste venn da vi flyttet fra Fyllingsdalen? Jeg husker at jeg savnet han veldig. Planen var også at noen andre venner av foreldrene mine skulle flytte med, de skulle bo ved siden av oss. De hadde barn på min alder, og dette var barn som jeg også var svært glad i. Men de planene ble forandret da de valgte å flytte til Stavanger pga jobb. Jeg husker jeg var skuffet. Kanskje gikk det mer innpå meg? Vanskelig å si, men jeg har nå tenkt på det. Jeg mistet på kort tid flere venner, men alle vet jo at barn omstiller seg lett...Vel... tror nok at høysensitive barn har litt vanskeligere med å omstille seg. Min erfaring iallefall.

Jeg var et veldig usikkert barn, redd for mye, så rart at den dominerende siden av meg kom frem i relasjon til venner. Men det var kanskje en måte å hevde meg på?

Så hvem er JEG? Det prøver jeg å finne ut av. Jeg tror vel ikke jeg er verre enn andre, og heller ikke bedre. Men til tider har jeg tvilt, og jeg har sagt mange ganger til psykologen min at jeg lurer på om jeg er et ondt menneske. Men ville et ondt menneske i det hele tatt tenkte på sånt?? Tror ikke det. Jeg tenker at jeg er en HSP i litt ubalanse, og nå gjelder det å få tilbake balansen i livet. Og ved å gjøre det, bli den beste utgaven av meg selv :)

"You can only be who you truly are, so work towards being the best you can be."

Walk & talk

Jeg kom meg på tur med høysensitivgruppen! Det ble ikke like langt som planlagt, men jeg var nå med til Fløyen. Mange hyggelige mennesker, så jeg blir gjerne med en annen gang også. Godt å treffe likesinnende og høre at erfaringene våre er mye like. Samtidig har vi alle forskjellige bakgrunner, og noen opplever ikke det å være HSP som noe problem. Men kanskje jeg kan plukke opp tips og råd fra de andre slik at jeg også vil se på det å være HSP som en styrke?

Min kjære søster var med. Hun er også HSP, men hun føler det ikke som noe problem. Men vi har hatt litt forskjellig oppvekst til tross for at vi er søstre, pga den store aldersforskjellen. Det er nesten 13 år mellom oss. Vi hadde iallefall en koselig stund sammen bare vi to da vi ventet på at Fløybanen skulle gå. Satt inne i en av vognene og drakk deilig kakao :)

Jeg var veldig sliten da jeg kom hjem. Jeg hadde jo gått direkte fra jobb, så det ble null hvile. Det merket jeg godt. Jo trøttere jeg er, jo mer sårbar er jeg... Fredagen ble derfor en tung dag. Helgen har derimot vært fin, og selv om formen har vært sånn passe, så klarte jeg å støvsuge og vaske stue, kjøkken og gang + vaske en del klær. Det er små ting for de fleste, men for meg er det viktige små skritt i rett retning.

Tankene mine får du aldri...

Eller jo... det er vel det som er "problemet" med mange av oss HSP'ere - vi har så mange tanker at vi bare MÅ få de ut. Det er iallefall min personlige erfaring. Det kommer jo an på hvilke tanker det er, men negative tanker får på en måte spinne fritt, og de spinner og spinner til det blir et voldsomt tankekjør, og så må jeg bare snakke om det. Det kan jo være problematisk for de rundt meg, spesielt når de har hørt det så mange ganger før. Jeg forstår det, men likevel så MÅ jeg bare snakke ut. Og helst slik at de forstår ned til hver minste detalj...Ja, det ER slitsom, både for de og meg :(

Det mest slitsomme er jo at all energien jeg bruker på denne tenkingen kunne vært brukt til mer konstruktive ting. Jeg tapper meg selv for energi. Men jeg er redd, redd for hva som vil skje med meg i fremtiden. Og jeg klarer ikke la være å gruble på det. Kjenner det så godt i magen og brystet. I magen er det de forbaskede dønningene. Jeg skjelver innvendig, det knyter seg inni meg, og plutselig kommer tårene. Jeg uroer meg for så mye, redd ting jeg hadde sett frem imot ikke skal bli realitet. Det er vondt og vanskelig. Jeg kjemper imot de tankene, men de kommer likefullt.

I kveld skal jeg på tur med andre høysensitive. Jeg gruer meg som vanlig, kjenner hvor jeg har mest lyst til å være. Men jeg må bare gjennomføre dette. Min søster skal være med heldigvis, og så tar jeg lille, søte Anzu (shibaen jeg eier med to andre) med meg. Har forresten meldt meg inn i Forening for de høysensitive nå, og jeg planlegger å delta på litt kurser i fremtiden. Så NOE konstruktivt skjer da ;-)

Hjemme igjen...

Turen til Lofoten gikk fint. Jeg fikk litt nerver da jeg var på vei til flyplassen torsdag, kjente pusten gikk tyngre og magen var urolig, men roet meg da jeg kom til gaten. Ble litt nervøs da flyet var forsinket pga været over Bergen... Det gikk heldigvis over all forventning. Litt turbulens var det, men jeg klarte å forholde meg rolig. Prøvde å fokusere på det som skjedde i kroppen min, og det hjalp faktisk. På det området har jeg kommet meg veldig.

Oppholdet var fint og innimellom slappet jeg veldig av. Klarte å slippe meg litt løs da vi var på Europris. Vi måtte bare  prøve noen rare parykker, og fikk oss en god latter :) Fikk med meg både et restaurantbesøk og et kafébesøk i løpet av helgen.

Men det er en ting som er litt plagsomt, og det er den forbaskede sensitiviteten min. Det skal ikke mye til før jeg senser andres sinnsstemninger. Jeg trenger ikke snakke med vedkommende, men får bare en følelse av at ting ikke er slik de burde være. Da kjenner jeg på uroen i meg og jeg har problemer med å legge det bort. Dette opplevde jeg flere ganger i helgen. En vond følelse.

Jeg har meldt meg på Walk & talk i regi av Foreningen for høysensitive i Norge. Det er på torsdag. Da skal vi møtes ved Skansemyren og gå en tur mens vi deler erfaringer. Jeg kjenner jeg gruer meg litt...

Utfordringer

I dag fikk jeg nok en gang kjenne på den sensitive siden min. Ble veldig opprørt over noe som jeg opplevde som urimelig kritikk mot noen jeg kjenner. Trangen til å forklare og forsvare var der med en gang. Det er rart hvordan mekanismene i kroppen begynner å jobbe. Jeg ble skjelven innvendig, merket at tankene fløy fortere enn det jeg klarte å skrive - stresshormonene jobbet ganske enkelt på høygir.

Jeg har forresten bestilt boken til Trond Haukedal i dag: "Boken om høysensitivitet". Gleder meg til den kommer :)

I morgen blir det ny utfordring - jeg skal fly alene til Lofoten igjen. Jeg var der en uke i mai ifjor, men denne gangen blir det bare en helg. I mars skal jeg på et jobbseminar i Trondheim. Utfordringene står i kø :) Men jeg gruer meg ikke så mye som jeg gjorde før, det er jo et fremskritt.

Kroppens lykkepille

Serotonin er et kjemisk signalstoff som lages i hjernen. Det kan egentlig kalles for kroppens naturlige lykkepille for det virker inn på hele velværet. Ubalanse av stoffet kan føre til trøtthet, depresjon og søvnmangel. Årsakene til at produksjonen av serotonin kan gå ned kan være flere, men det er nok en kombinasjon av arv og miljø. For lite av vitaminet B12 kan også virke inn, og sukker er heller ikke særlig gunstig.

Vi vet at HSP er arvelig. Er man HSP og lever et liv der man stadig vekk lar seg overvelde av ytre påvirkninger uten å ta hensyn til det, kan det føre til at serotoninnivået synker. HSP'ere har høyst sannsynlig også et høyere nivå av stresshormoner, som cortisol og adrenalin. Så jo høyere cortisol og jo lavere serotonin, jo mer øker sjansen for depresjon.

Løsningen for de fleste (inludert meg selv) blir da å ty til antidepressiva, som skal bidra til å øke serotoninnivået. Det kan jo hjelpe om man har en krise, men er det bra i det lange løp? Jeg tror ikke det. Kjenner mer og mer på lysten til å slutte med tablettene, men er redd for konsekvensene. Har jo vært gjennom det en gang før. Men tenker jeg er mere forberedt og vet at jeg må bruke lang tid på nedtrappingen.

Jeg er så lei av å gå rundt og se på meg selv som syk! Nå er jo ikke HSP en sykdom da, men jeg har lavt stoffskifte. Etter at jeg begynte å ta mer ansvar for meg selv, så har jeg også vært litt mere bestemt i forhold til legene og dette å sette meg inn i hva lavt stoffskifte er og hva som kan gjøres for å få en bedre livskvalitet. Jeg krevde bl.a å få prøvesvarene mine fra fastlegen min fra langt tilbake. Der oppdaget jeg at det var blitt tatt stoffskifteprøver så langt tilbake som 1996 UTEN AT NOE BLE GJORT! Først i 2012 ble det tatt på alvor og jeg begynte på levaxin. Jeg har følt meg som en hypokonder hver gang jeg har vært hos legen med mine "små" problemer. Og så viser det seg at disse symptomene faktisk har en sammenheng med ls. Dette har jeg slitt litt med, for jeg har vært litt bitter og tenkt at jeg kunne vært spart for mye hadde bare legen tatt de svarene på alvor...

Når man sliter med å bli tatt på alvor eller synes livet generelt går en imot, er det lett å falle i den fellen og se på seg selv som et offer. Dette må jeg forandre på nå! Jeg blir jo ikke bedre av å synes synd på meg selv, sant? Jeg må ta tak i det og heller gjøre noen forandringer slik at ting blir bedre. Det jeg har gjort er å lese meg opp på emnet (både HSP og lavt stoffskifte). Jeg har begynt å ta ansvar for egen helse. Jeg stoler ikke blindt på legene f.eks. Takket være en gruppe på facebook for oss med lavt stoffskifte, ble jeg gjort oppmerksom på at vitaminnivåene mine var for lave, så nå går jeg på høyere doser av B12 og D3. Jeg venter også på et rehabiliteringsopphold, noe jeg tror kommer gjøre meg godt.

Så var det dette med å være høysensitiv... Jeg kommer jo forbli HSP, det går ikke an å endre på det. Men jeg må lære meg å tåle bedre det stresset som vi alle kan og vil oppleve. Den eneste måten å lære seg det på er å være tilstede - i verden. Det nytter ikke å stadig vekk unnskylde seg med at "nei, jeg er HSP så det orker jeg ikke". Å alltid si nei og trekke seg tilbake er ikke sunt. Men for mye av det gode er heller ikke bra.  Det må være en balansegang.

Så er det en viktig ting: uansett hva man plages med, så har man selv et ansvar for at det ikke skal gå ut over andre. Om man har psykiske problemer, en diagnose eller hva: INGENTING unnskylder en dårlig oppførsel. Det ER lett å skyve en depresjon foran seg (jeg vet alt om det!) og si: "beklager, men du vet jo at jeg er så deprimert...". Depresjonen kan være en forklaring ja, men aldri en unnskyldning.

"You think you know a story, but you only know how it ends"

Jeg satt og googlet litt i går på HSP og sjalusi. Da kom jeg over en blogg skrevet av en ung jente, som også "slet" med å være høysensitiv. Ja, jeg sier "slet" for det føles som et slit mange ganger... Jeg kjente meg veldig igjen i det hun skrev. Hun var usikker på seg selv og andre, følte seg annerledes, hun slet i forholdet til kjæresten fordi hun hele tiden måtte ha bekreftelser. Bekreftelse på at hun var ønsket, at hun ikke var en byrde osv. På den måten blir man jo en byrde. Jeg har ingen kjæreste, men det å måtte ha bekreftelser fra mine nære rundt meg, kjenner jeg veldig igjen. Man ønsker så sterkt å være et menneske som andre vil synes det er kjekt å være sammen med, men sliter med følelsen av å bli holdt utenfor. Dermed prøver man å tvinge frem bekreftelser på at man virkelig ER ønsket, og det holder ikke bare med en bekreftelse. Man maser gjerne mye, og får man høre at man er ønsket, så tviler man på det. Da lurer man på om vedkommende snakker sant, kan man virkelig stole på det osv. Er det det de innerst inne vil eller sier de det bare fordi de vet det er det du ønsker å høre, og at alt de ønsker er fred...

Selv nå som jeg skriver kjenner jeg på usikkerheten om jeg har klart å fremstille det slik det føles. Får tanker som "forstår folk virkelig hvordan det er?", " har jeg forklart det godt nok?", "kunne jeg formulert meg bedre?"...osv. Vil så gjerne at folk skal forstå hvordan alt dette føles!

HSP er ingen psykisk sykdom, men man må forstå at det kan medføre angst og depresjoner pga at man ikke alltid har blitt forstått. Og blir man ikke forstått, føler man seg gjerne annerledes. Og har man hatt denne følelsen fra barnsben, så sier det seg selv at ting tar tid før man klarer å bli så sterk at man lærer seg å leve med dette.

Kjennetegn på HSP er at man er emosjonell og lett tar til tårene. Ikke bare når man er trist, men også når man kjenner sinne. Man kan være overfølsom for lyd, lys, varme eller kulde. Er empatiske, gavmilde, samvittighetsfulle og pliktoppfyllende ("flink pike" syndrom). Blir lett stresset av rot og uorden, påvirkes lett av andres sinnsstemninger. Vurderer ofte risiko, så tar sjelden sjanser. Grubler mye. Er også opptatt av verdier og moral.

Jeg har jo skrevet om kjennetegnene før, men gjentar det egentlig for meg selv slik at jeg skal se at dette er meg i et nøtteskall. Og at jeg ikke kan forlange at andre skal ta hensyn til mine følelser hele tiden. Jeg må forstå at siden jeg er overfølsom, så er det ikke sikkert at folk er så "grusomme" mot meg som jeg oppfatter det der og da. Det er MIN tolkning, ikke nødvendigvis sannheten. Sier ikke at jeg alltid tolker ting feil, men jeg KAN gjøre det. Grublingen min blir jo for mye for meg også, så hva gjør den ikke med andre?

"You think you know a story, but you only know how it ends" (Kong Henrik den 8 i filmen om The Tudors)

Mye sant her, og dette er ord vi alle bør merke oss. Vi formes av historien vår, og kanskje ser du bare bruddstykker av et menneske - og ikke mennesket i sin helhet.

Sjøsyk

Man trenger ikke være ute på havet for å føle seg sjøsyk. Det er nok at det stormer i livet. Da kjenner jeg de indre bølgene slå innover i kroppen min. Og plutselig kan det komme en bråttsjø opp gjennom brystet som får tårene til å renne som om det er flom. Trykket letter noe når det flommer over, men av og til må det kanskje flere bråttsjøer til før det hele roer seg. Det er da jeg kan kjenne på denne duvende følelsen i magen som kan få meg til å føle meg sjøsyk. Dønningene som slår sidelengs i magen min. Jeg har da et bilde i hodet mitt av vann som slår innover mot land, og mot steinene som ligger der. Etterhvert roer det seg.

Å stå på en strand og skue utover havet, kjenne saltlukten og høre lyden av bølger og måkeskrik, det er beroligende for meg. Selv om høye bølger (i overført betydning) gjør meg dårlig, så representerer de virkelige bølgene noe godt. Hadde jeg vært i en båt og det plutselig blåste opp, så måtte jeg jo ha gjort det som måtte til for å klare meg. Jeg ville jo visst hvordan jeg skulle klare å styre båten i forhold til bølgene. Slik er det også med de bølgene som man opplever i livet. Man må lære seg å navigere for bølger kan man ikke unngå. Livet består av vår, sommer, høst og vinter. Og kanskje kan man ikke sette ordentlig pris på sommeren før man har opplevd den harde og kalde vinteren...

Det å takle alle utfordringer som kommer, er søren meg ikke noe lett! Men alternativet er jo å gi opp, og da har man vel ikke noe annet valg enn å fortsette å kjempe. Den følelsen man får når man har mestret en utfordring, er jo fantastisk! Å klare å mestre noe, gir en følelse av verdi. Man får tro på seg selv. Det motsatte fører til at man ser på seg selv som en person uten verdi. Man mister troen på seg selv. Det er jo en veldig negativ holdning, men vanskelig å komme ut av en slik tankegang. Så håper man at andre i det minste har tro på en selv, men hva hjelper det EGENTLIG om man ikke har troen selv? Det er lett å lyve for seg selv og si at "bare den og den hadde troen på meg så hadde alt gått greit...". Jeg innrømmer at jeg tenker sånn ennå, men vet at dette må jeg endre på. Er bare ikke helt enkelt å endre så radikalt på alle innlærte tankemønstre, men det er det som må til.

2014 ble ikke helt det året som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde nok sett for meg at jeg skulle ha kommet mye lenger ved utgangen av året enn det jeg har, og det er jeg veldig lei meg for. Mye kan sies om årsakene til at det ikke gikk slik, men det velger jeg å ikke si noe om. Jeg får fokusere på de tingene jeg faktisk klarte, og så jobbe videre. La 2015 bli et år der jeg faktisk får konsentrere meg om MEG slik at nåtid og fremtid kan bli lys og fin for både meg og de jeg er glad i :) Mitt aller største ønske for dette året.

Godt Nytt år!