Å befinne seg i komfortsonen er forutsigbart og trygt. Man slipper å utfordre seg selv og gjøre ting man frykter, men er det tilfredsstillende i lengden? Det er først når man beveger seg ut av komfortsonen, når man utfordrer seg selv, at man utvikler seg som menneske.
Men - ønsket om å utfordre seg selv må komme innenfra og ikke som press fra andre. Blir man presset til å gjøre noe man ikke tør, kan det oppstå panikk og det fører iallefall ikke til en positiv opplevelse. Mestringsfølelsen vil være på bånn for man kjenner på følelsen av tap av kontroll. Man hiver jo ikke et barn ut i vannet for å lære det å svømme. Mulig at den metoden vil være effektiv, men vil barnet få noe glede av det? Vil ikke hele opplevelsen være preget av redsel? Det man ikke tør å gjøre må være noe man egentlig ØNSKER å gjøre.
Jeg f.eks vet at jeg er flink med ord. Jeg har noe å bidra med, men har latt meg hemme av frykten for å bli sett. Jeg har latt negative tanker styre. Det er på tide å snu dette selv om det kan være skremmende.
Muskler er ferskvare og trenger jevnlig trening for å opprettholdes. Det samme gjelder for hjernen vår. Det å snu negative tankemønstre krever arbeid (ser artikkelen under)
http://fitnessbloggen.no/hvordan-bli-kvitt-de-vonde-folelsene/
Jeg fikk en stor utfordring i fanget av en kollega. Hun lurte på om jeg ville holde talen for sjefen vår for sjefen skulle gå av. Først fikk jeg lettere panikk. Samtidig så hadde jeg tenkt for meg selv før denne episoden at kanskje jeg burde holdt tale. Både fordi jeg er i en prosess der jeg har et ønske om å ta utfordringer, men også fordi jeg er en av de som har jobbet lengst med henne. Jeg satt faktisk å kjente litt på lysten til å gjøre dette, men redselen for å snakke i forsamling begynte å gjøre seg gjeldende. Bestemte meg bare for å hoppe i det. Jeg ville ikke at denne frykten skulle stoppe meg. så jeg skrev en tale, og viste den til noen kolleger. De likte den.
Dette var før helgen. Hadde dette vært før, ville jeg tenkt på dette hele helgen. Jeg bestemte meg for å ikke fokusere på det som skulle skje før det faktisk skulle skje. Jeg tillot ikke de negative tankene å komme frem i lyset. Når de likevel kom, som den dagen talen skulle holdes, tok jeg noen minutter for meg selv og kjente på hva disse tankene gjorde fysisk med kroppen min. Ble veldig fokusert på dette så tankene forsvant litt.
Klarte å nyte både forrett og hovedrett selv om jeg visste at nå var tiden inne til å holde talen. Jeg hadde sommerfugler i magen, var lettere skjelven i hendene, men da jeg kom igang kjente jeg en ro. Jeg konsentrerte meg helt og holdent om henne jeg snakket til. Jeg kunne til å med kjenne at jeg koste meg litt da jeg sto der.
Etterpå fikk jeg mange positive tilbakemeldinger. Jeg følte virkelig at dette mestret jeg, og det var en enormt god følelse. Tror jeg var "høy" resten av dagen :) Det beste av alt; hun som fikk talen ventet ikke dette overhodet og hun satte tydelig veldig pris på det :)
