fredag 30. oktober 2015

Pause fra hverdagen

Av og til er det viktig å ta en liten pause eller time-out fra hverdagen. Bare tillate seg selv å kose seg litt og la sorg være sorg... Jeg hadde en slik dag igår. Som en bursdagsgave til min søster, hadde jeg bestilt billetter til Dylan Morans nye show, som han skulle ha her i Bergen. Billettene kjøpte jeg for flere måneder siden, så vi var rimelig spente og forventningsfulle.

Først ladet vi opp med en god middag (og dessert!!) på Bocca. Skal det være, så skal det være :) Etterpå ble det en del venting før vi endelig slapp inn. Det var masse folk. Misunner de som kan nyte en øl eller et glass vin før et slikt show. Jeg kan det IKKE, da måtte jeg hatt medbragt toalett tror jeg...

Det var en surrealistisk følelse da Dylan Moran entret scenen. Så rart å se han i levende live! Og veldig godt å ha noen der som deler dine følelser og begeistring. Det å dele en glede blir dobbel glede (i vårt tilfelle trippel glede :)) Han levde opp til forventningene mine og vel så det. Jeg lo så jeg hadde vondt i kjeven :) Tiden gikk bare så altfor fort. Like fort som han kom, var han borte. Men man lever lenge på en slik kveld og et slikt minne.

Etterpå kunne jeg nesten ikke fatte at jeg hadde sett han. Tenk at JEG hadde sett DYLAN MORAN? En uforglemmelig opplevelse! Tror min høysensitive side kommer spesielt frem i slike situasjoner. Det tar litt tid å fordøye inntrykk. Effekten av alt surret av lyder vil jeg nok merke idag, så det skal bli godt å bare slappe av ikveld.

torsdag 22. oktober 2015

Til minne om en god venn

En venn har gått bort. Det er så usigelig trist. Selv om vi ikke hadde den helt store kontakten siste året, så har han vært der. Nå står huset hans tomt. Dette særegne, gamle huset fra 1700-tallet, som et lite dukkehus blant de andre større nabohusene. Døden fører en følelse av stort fravær med seg.

Vi har jo tenkt tanken om at dette kunne skje. Før eller siden vil det jo skje med alle, men vennen vår slet en del med helsen de siste årene. Likevel kom dette brått. Vi har problemer med å ta det inn.

Han var et helt spesielt menneske. Kunnskapsrik og intelligent. Selv mente han at han ikke kunne så mye. "Jeg kan litt om alt", pleide han å si. Han var en naturens mann. Et hundemenneske. Gjennom ham ble vi kjent med rasen shiba. Han lærte oss så mye, om både det ene og det andre. På turer plukket han jordnøtter, som vi måtte smake på. Han var raus og veldig snill.... men ikke så snill med seg selv.

Han ryddet gjengrodde stier og viste oss flere steder vi kunne gå for å unngå å treffe på altfor mange mennesker. På den måten kunne hundene løpe fritt uten å forstyrre noen. Vi hadde mange fine turer sammen. Bl.a gikk vi over vidden en 17. mai. Han jobbet som nattevakt den gangen, og det var såvidt han rakk å komme tidsnok enda til at vi startet turen tidlig om morgenen... Ikke greit å ha med seg to sinker :) Kommer aldri glemme turene vi hadde sammen. Alle de gangene vi slapp alle hundene "på haugen" og hvordan de stilte seg så forventningsfulle opp for å få godt da vi skulle ta bånd på de. Anzu, Nikko, Kiri, Rasmus, Solan og Emma... Nå er de alle borte.

Han sang "på-kanten-stev" for oss :) Han var sta... Staheten kom godt med da han ble syk og måtte amputere ene beinet.

Han stilte opp for oss mang en gang, bodde på Risnes og passet hunder. Tok til seg shibaen vår, Kiri, da vi ikke lenger kunne ha henne.

Vi var alle tre glade i kinamat, så vi gikk og spiste en del sammen. Da skulle Mathias alltid ha en "Anders Lange" til dessert :) Anders Lange var visstnok glad i eggelikør, så is m/eggelikør var fast :)

Som sagt var Mathias en naturens mann. Han gikk daglig på fjellturer. Det beste han visste var å gå til Fløyen og prate med turister - da var han i sitt ess! Han var språkmektig, og klarte å kommunisere med de fleste. De siste årene ble det ikke så lett for han å gå så mye som han ønsket, men til tross for protese, klarte han likevel å komme seg ut. Anzu ble hans store glede i denne tiden.

Takk for alt, Mathias. Hvil i fred. Vi kommer savne deg.


Mathias og Anzu på Fløyen 2015

(Foto: Arne Ristesund, Bergensavisen)

 Vi har fått bildet av Bergensavisen med tillatelse til å bruke det til ikke-kommersielt formål.

tirsdag 20. oktober 2015

Forandringer

Jeg, som hater forandringer, står nå foran de største omveltningene i livet mitt noensinne. Det rare er at det kjennes skremmende og spennende på en og samme tid. På samme tid som jeg hadde ønsket at alt kunne vært som før, så kjenner jeg også på følelsen av at jeg er klar for en endring, en ny kurs i livet. Usikkerheten for hva som skal skje i fremtiden kunne jeg derimot vært foruten... Samtidig vet jo de færreste hva fremtiden byr på - livet kan jo brått forandres for alle.

Jeg tror jeg vil ha godt av å bo alene en stund. Finne ut av hvem JEG er. Jeg har gått gjennom en stor forandring siste året og er fremdeles i forandring. Ting jeg har tenkt på i åresvis har jeg nå gjennomført. F.eks dette å få tatoveringer. Ingen "big deal", ikke noe viktig, men det er noe JEG har hatt lyst på. Jeg er mer sosial og jeg liker det. Er uendelig glad for at jeg har tatt opp igjen kontakten med gamle venner. Så godt å høre at man har vært savnet, at noen setter pris på meg. Ser MEG, ikke bare mine utfordringer. Mine kjære kusiner - er så uendelig glad i dere! Vi har våre problemer, men da er det godt å kunne dele dem.

Men innimellom blir jeg altså veldig redd for alt dette nye. Redd for å miste... Tanken på å forbli alene er skremmende.

Når dette tungsinnet kommer over meg, er jeg veldig sårbar og hudløs. Skal lite til for å vippe meg av pinnen. Jeg blir som et barn som trenger bekreftelser. Bekreftelse på at man betyr noe, at man er viktig. Det er tungt å ha det sånn. Man sliter ikke ut bare seg selv, men også de rundt.

Jeg føler meg litt som høsten nå. Vi går gjennom en transformasjon. Det er fra vakre fargespill til dødt løv som faller mot bakken, fra vakker høstsol til regn og ruskevær. Håpet er at jeg vil føle meg som våren når den tid kommer :)