lørdag 21. november 2015

Utfordringer, utfordringer...

I mange år har de rundt meg prøvd å skåne meg for forskjellige ting. "Vibeke takler ikke det" eller "Vibeke blir urolig" har vært vanlige fraser.

Det siste året har vel vist at jeg ikke er det persillebladet som folk har trodd. Jeg er langt mer tøffere og sterkere. Jeg tar utfordringer og gjennomfører de. Jeg har innbilt meg at jeg har en masse fobier. Høydeskrekk, vannskrekk, usikker i sosiale sammenhenger osv. Oppholdene på Haugland har bidratt til at jeg har fått utfordret meg på en del av disse "fobiene". Og kanskje er jeg ikke så redd som jeg har innbilt meg?

Vannskrekken feks. Nå takler jeg jo å ha hodet under vann. Jeg kan flyte på rygg. Mye gjenstår før jeg er 100% trygg, men jeg er kommet et godt stykke på vei. Igår fikk jeg utfordret høydeskrekken. Jeg skulle rappellere ned ca 9-10 meter. Jeg kjente på hele kroppen at dette grudde jeg meg til. Men - da vi sto der og ble fortalt hvordan det skulle gjøres og hvor sikkert det var, kjente jeg at jeg ble roligere. Det "skumleste" var å klatre over gelenderet, og det var i grunnen ikke så skummelt heller. Jeg syntes bare det var gøy.



Noen lurer vel på vitsen, men hele poenget er jo å utfordre seg selv, tøye grenser og ikke minst; gi fra seg kontrollen. Spiller liten rolle hva du gjør, bare du gjør noe som får deg til å komme litt ut av komfortsonen.

Lærer mye om meg selv, hva som bor i meg. På mange områder har jeg kommet langt. På noen områder sliter jeg fremdeles. Jeg pusher meg litt for hardt, det blir en mani å skulle gå de harde turene. Den dårlige samvittigheten kommer krypende og jeg bare må gå. Uansett hvor sliten jeg er. Det er ikke bra. Så de siste dagene har jeg vært litt under streken mentalt. Idag bestemte jeg meg for å ta det litt mer med ro, droppet morgentur og gym. Gikk meg heller en rask tur på 30 min etter frokost. Så en tur på ca 1 time, der jeg og en annen gikk i rolig tempo rundt på området her. Jeg fotograferte litt og bare nøt turen. Så hvilte jeg meg en stund før middag. En fin dag selv om tankene hopper litt rundt.



Denne var fin synes jeg. Jeg prøver jo å være mindful og bare være her og nå, men blir ofte værende i det som skal skje og dermed få masse tanker (full mind).

Det er ikke alltid godt å være en tenker...

fredag 13. november 2015

Tilbake på Haugland

Har så mange tanker, men vanskelig å få det ned på "papiret". Er fylt av en stor takknemlighet over å være tilbake på Haugland. Sjelden har et sted satt slike dype spor, som Haugland. Kanskje ikke så rart siden jeg har en ny tidsregning; før og etter Haugland. For meg var oppholdet her redningen. Slik føles det. Det å ha fått være her, forplikter. Jeg hverken kan eller vil gå tilbake til slik jeg hadde det før.

Og nå er jeg her igjen. Og nok en gang er jeg så heldig at jeg har truffet på masse utrolig hyggelige folk. Folk jeg føler meg trygg på og som er lette å prate med. Jeg er utrolig takknemlig. 

Jeg skal bruke denne tiden godt, og nyte hvert sekund! Selv det å slite seg opp til "Steinen" er en form for nytelse - kjenne at formen er så mye bedre enn sist gir en god følelse og er en vitamininnsprøyting. 

tirsdag 3. november 2015

Føle seg misforstått

Folk har lett for å ta ting opp i verste mening uansett hvordan en ordlegger seg. Til tider må jeg si at jeg føler meg veldig misforstått. Av og til virker det som at folk ikke vil legge godviljen til og bare er ute etter bråk. Dette gjelder spesielt i hundemiljøet. Vi kan ikke alltid være enige, men føler at når man sier noen imot, så legger man samtidig hodet sitt for hugg. Det er så mange hatefulle og hevngjerrige folk; ihvertfall er det slik det oppleves. Folk snakker om at de er imot sladder og baksnakking, men noen av de er de første til å "hive" seg på telefon eller chat.

Jeg er ingen engel, jeg har selv gjort ting jeg ikke er stolt over idag, jeg prøver ikke å fremstille meg bedre enn jeg er. Har jeg gitt det inntrykket, så beklager jeg for jeg er fullt klar over mine egne feil og mangler. Og; jeg er den første til å fordømme meg selv. Jeg er nok den strengeste dommeren for å si det slik. Jeg ser at jeg kan være ganske bestemt i mine meninger, men jeg kan ta det til etterretning. Jeg hater baksnakking, men jeg har selv bidratt (dessverre...). Tror ikke noen med hånden på hjertet kan si de aldri har hørt på sladder og selv bidratt. Vi er bare mennesker.

Men - jeg jobber med en del av disse sidene med meg selv. Jeg streber mot å bli et bedre menneske. Jeg vil kunne se meg selv i øynene. Derfor orker jeg ikke lenger å delta når det baksnakkes om andre, jeg orker ikke konflikter med noen. Hvorfor skal jeg bidra til folkesnakk om noen som aldri har gjort MEG noe? Nei, folk må feie for egen dør og huske at de selv sitter i glasshus... For det er vel det jeg reagerer mest på - denne dobbeltmoralen som kommer til uttrykk. Man kan kritisere andre, og så har man selv svin på skogen. Hvor er logikken i det?