Litt om meg selv som barn

Omkring 70 % av de høysensitive er innadvendte, mens ca 30 % er utadvendte. Nedenfor listes opp noen vanlige kjennetegn på høysensitivitet, men dette kan variere siden vi alle er forskjellige.

• Tar lett inn andres følelser og blir sterkt preget av f.eks stress, krangel eller dårlig stemning hos voksne
• Kan ha behov for å trekke seg tilbake fra sosiale situasjoner for å få ro, eller bruker litt tid på å finne seg til rette blant mange eller nye mennesker
• Kan ha vanskelig for å takle forandringer og har derfor stor nytte av å bli godt forberedt
• Enda mer utpreget behov for rytme og forutsigbarhet enn andre barn, dvs for eksempel faste leggetider, å vite hva som skal skje i dagene fremover, hvem som er i et selskap, etc.
• Har stor innlevelsesevne og empati, og derfor også tidlig modenhet for å forstå mennesker og relasjoner
• Kan ha dårlig selvfølelse og gruble mye over ting som har skjedd, eller andres oppfatning av dem
• Har sterk sans for rettferdighet, ofte spesielt rettet mot dyr og natur
• Har dype tanker og mange spørsmål og refleksjoner omkring store og vanskelige tema, som liv og død, menneskets opprinnelse m.m, krig og urettferdighet m.m
• Er sensitiv til- og ofte plaget av- sterke ytre sansestimuli som for eksempel høye lyder, sterke lukter og smaker, ubehagelige klær m.m
• Er ofte veldig negativt påvirket av spesielt sult, tretthet og smerter
• Har sterke følelser, noen ganger svært voldsomme og dramatiske
• Har god intuisjon og kan oppleves som en «tankeleser», delvis pga den fyldige og detaljerte informasjonen barnet får med seg, som kroppsspråk
• Lærer bedre av forklarende og anerkjennende irettesettelser enn av «autoritær» grensesetting, raseri eller straff
• Er ofte svært kreative og fantasifulle, og har en intelligent form for humor
• Er ofte sterkt knyttet til naturen og til dyr, og kan ble svært lei seg hvis et dyr har det vondt eller natur ødelegges 

(Kilde: http://www.denlilleklinikk.no/saerligsensitiv/saerlig-sensitivt-barn/)

Jeg vet egentlig ikke så veldig mye om hvordan jeg var som baby og spebarn. Har noen vage minner fra da jeg var 2-3 år. Det jeg derimot husker er at jeg var veldig vâr for klær. Merkelapper i klærne klødde, og det å få trusen inn i rompen eller at strømpene var vridd, var pyton. Min mor fortalte meg at jeg da kunne hyle og skrike, slik at andre trodde det var noe alvorlig galt. Det var et sant mareritt å ta meg med noen steder pga dette. En annen ting var at jeg hadde (og fremdeles har) en veldig sensibel blære, så jeg måtte alltid tisse. Spesielt når jeg var fullt påkledd med kjeledress osv. Kanskje ikke en ukjent situasjon for andre heller akkurat det ;-)  

I matveien var jeg heller ikke enkel. Kjøtt orket jeg ikke for det ble bare til store klumper i munnen. Var stort sett bare to ting jeg likte, nemlig pølse og stapp, og fiskeboller i hvit saus. Da vi var på ferie i Danmark ble det jo litt komplisert når alt jeg ville ha var røde pølser, og det hadde de ikke på de restaurantene.

Meg som 4-åring

Jeg var veldig følsom som barn, og slet ofte med dårlig samvittighet. Første gangen jeg husker at jeg hadde det, var i 4-5 års alderen. Hadde også en utpreget rettferdighetssans, og føltes noe urettferdig, gav jeg meg ikke. På den måten ble jeg vel oppfattet som sta og egen, et bortskjemt enebarn.

Jeg var mye alene som barn, spesielt da vi var på hytten i feriene for det var ingen jevnaldrende der for meg å leke med. Men jeg hadde aldri problemer med å finne på noe å gjøre, som HSP hadde jeg et rikt indre liv. Jeg kunne sitte i timesvis og leke med små figurer, og dikte opp historier. Eller jeg forsvant inn i bøkenes verden da jeg lærte å lese. Det beste var likevel da min far leste for meg - det var høydepunktet!

Hjemme hadde jeg selvsagt venner, men jeg ble aldri del av en gjeng med venner. Jeg knyttet meg som oftest til en eller to. Og barn som var litt annerledes, tiltrakk meg spesielt. Jeg kunne være en ledertype som barn, en som likte å "sjefe". På skolen derimot var jeg et sjenert og stille barn, som sjelden eller aldri tok ordet i klassen. Foreldrene mine fikk alltid høre at jeg var så flink og grei, men at jeg måtte delta mere. Jeg fikk hjertebank og begynte å svette bare ved tanken. Jeg var ellers flink på skolen, en såkalt mønsterelev. "Pliktoppfyllende" er et ord som beskriver godt hvordan jeg var. Et annet ord er "perfeksjonistisk". Det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å gjøre lekser og de skulle gjøres ordentlig!

Behovet for å fortelle alt som hadde skjedd i løpet av dagen, var stor også den gangen. Det var veldig viktig for meg å forklare meg i detalj hva vi hadde gjort og hva jeg hadde opplevd. Spesielt hva jeg følte da det og det skjedde. Slik er jeg litt i dag også. Opplever jeg noe som går sterkt inn på meg, MÅ jeg få det ut og helst slik at de jeg forteller det til omtrent selv føler på kroppen det jeg har følt. Det er fryktelig slitsom å ha det sånn. Sikkert slitsomt for de som skal høre på meg også ;-)  Her er det stor forskjell på meg og min 13 år yngre søster. Husker hennes svar da vi spurte henne hvordan det hadde vært på skolen. "Fint", svarte hun. Kort og greit ;-)

Fortsettelse følger....