Litt om usikkerhet

Jeg har et problem som jeg antar er typisk for en HSP; jeg vil nemlig formidle ALT jeg har på hjertet med en gang! Det minner om den gangen da jeg var liten og skulle formidle alt som hadde skjedd på skolen til min mor. Innimellom har jeg imidlertid litt skrivesperre, men så plutselig kan jeg skrive innlegg på innlegg.

Kom iallefall over en blogg i dag, som også omhandler det å leve med karaktertrekket særlig sensitiv. Her er lenken: http://veldigsensitiv.wordpress.com/ Hun skriver om mye som jeg kjenner meg igjen i, bl.a dette med usikkerhet og det å være engasjert i noe. 

Å være usikker og sårbar er jo på en måte vårt varemerke. Usikkerheten gjør oss sårbare. Det skal lite for å vippe meg av pinnen. Ene øyeblikket kan jeg være trygg på meg selv, trygg på mine og andres følelser - i neste øyblikk så raser alt. Og det skal ikke mye til for å få det til å rase; en uskyldig bemerkning, at en person ikke ler av noe jeg sier (mens alle de andre ler), et litt alvorlig ansikt osv. For jeg tror instinktivt at det må være noe galt med meg som gjør at denne personen ikke ler, det må ha noe med meg å gjøre at personen er alvorlig... Blir litt det samme som når man får komplimenter fra noen; det er  de negative tilbakemeldinger man tar inn over seg. De blir sannheter, mens alle de positive tilbakemeldingene tror man ikke på. Hvorfor er det slik?

Når jeg får denne usikkerheten over meg, blir jeg følelsesmessig naken. Jeg får så mange tanker, det blir et tankekjør uten like og tårene presser på. Føler meg verdiløs. Og jeg klarer ikke skyve det bort! Teknikkene kan jeg jo, men det er som om jeg straffer meg selv ved å ikke tillate meg å prøve å kjenne på følelsene og bare godta at de er der. I noen tilfeller har jeg klart det, men målet er å klare det i de aller fleste situasjoner. Og jeg har tro på at jeg skal klare det!

Etter slike episoder føler jeg meg som verdens mest egosentriske person. Og usikkerheten blir enda større. Kan jeg være en HSP jeg som er så selvopptatt at mine følelser plutselig blir så mye viktigere enn andres? Men selv den mest empatiske personen kan bli alt annet enn empatisk når han/hun er sliten og utbrent. Dette er noe jeg har en tendens til å glemme. Ikke at det er en unnskyldning for å oppføre seg sjofelt, men det er en forklaring på reaksjonen som oppstår. Og da må man bare jobbe videre slik at det ikke skjer igjen. Jeg kan ikke underslå at usikkerheten er der, den er en del av meg og det må jeg godta, men forhåpentligvis kan jeg lære meg å leve med det slik at det ikke går ut over andre. Og etterhvert som aksepten blir større, så minsker kanskje usikkerheten.

Dette med aksept er viktig. Det aller viktigste er å akseptere seg selv, men for en usikker person er det også viktig med aksept fra andre. Jeg er litt for opptatt av bekreftelser; må liksom ha bekreftelser og tilbakemeldinger på det meste. Det kan bli slitsomt for de rundt. Er ikke lenge siden jeg lurte på hva vitsen var med å skrive denne bloggen f.eks. Jeg fikk så lite tilbakemeldinger... Men det er jo ikke helt riktig da, jeg har jo faktisk fått mye tilbakemeldinger på den.

Jeg har faktisk gjort noen grep for å skjerme meg litt. Har bl.a gått ut av en del hundegrupper på facebook der diskusjonene kunne bli ganske så opphetede. Jeg følte jeg ble syndebukken i noen av diskusjonene fordi jeg stakk hodet mitt litt frem. Jeg vet jeg kan være kverulerende og sta, spesielt i saker der jeg føler noen blir urettferdig behandlet. Men i flere av diskusjonene som oppsto prøvde jeg bare å være saklig, og likevel ble jeg angrepet. Eller rettere sagt; jeg FØLTE jeg ble angrepet. Vi har jo alle forskjellige oppfatninger av en sak, det blir jo farget utifra vårt ståsted. Og i min verden ble det slik at jeg følte jeg ble tatt fordi jeg hadde andre meninger. Så for å beskytte meg selv, valgte jeg å gå bort fra støyen. Et lite skritt i rett retning :)

Det hjelper iallefall å se at jeg ikke er alene om å ha dette karaktertrekket. Å lese andres historier er som å lese om meg selv. Det er selvsagt individuelle forskjeller, men hovedtrekkene er de samme. Tankene er de samme. Utfordringene likefullt. Noen er kommet lenger, de ser på det å være særlig sensitiv som en styrke. Jo, i visse situasjoner så ser jeg også det. Jeg blir nok mye mere berørt av en sangtekst enn andre. Det å lytte til en vakker salme gir meg mange sinnsinntrykk på en gang. Jeg kan finne trøst og styrke i god musikk. Å gå i byen og kjenne solen treffe ansiktet mitt i det jeg passer en gatemusikant - det gjør også noe med meg. Da kan jeg kjenne streif av lykke.

Samfunnets fordommer...

"Nå for tiden skal for eksempel barn som er litt ville av seg få diagnosen (ADHD) og proppe fulle av narkotika. Før fungerte det med ett klask på rumpa når det var behov for det, og så vokste de seg av med unotene."

"Snart er vel alle som ikke har en psykologisk "diagnose" unormale. Sett disse fantasiforskerne i arbeid slik at de klarer seg selv uten penger fra det offentlige!"

"Og av egen erfaring så trenger man ikke hverken "lide" av å bli litt påvirket av følelser / høysensitivitet. Og du trenger heller ikke bli lett påvirket av følelser. Alt handler om livsstil, rutiner også videre"

"Før (for få år siden) var det jo hverken allergi eller ADHD, og vi greide oss godt dengang også!"

Dette er noen av kommentarene jeg finner under en artikkel om det å være særlig sensitiv. De vitner om lite innsikt og forståelse for noe som 15-20% av befolkningen faktisk har! Ja, jeg vet at det er mange som blir feildiagnostisert. Mange barn får diagnosen ADHD, mens det er gjerne andre ting som gjør at de er urolige og ukonsentrerte. Noen får også diagnosen bipolar. En del av symptomene kan jo minne. Det er ikke helt enkelt dette med diagnoser, og min lille erfaring med helsevesenet er iallefall at de IKKE er så glad i diagnosesetting. Iallefall er ikke min psykolog så opptatt av det.

Men - HSP er ingen diagnose - det er et karaktertrekk på lik linje som at f.eks andre er musikalske. Mange kunstnere er faktisk HSP, bl.a den kjente fotografen Morten Krogvold. Han holder selv foredrag om dette og mener at de fleste kunstnere er særlig sensitive.

Å komme med slike tåpelige ytringer som at før fantes hverken ADHD eller allergier vitner iallefall om stor uvitenhet. Det var mye som fantes før også, men som aldri ble snakket om eller tatt på alvor. Dette med dysleksi f.eks. I min klasse var det en gutt som hadde lese- og skrivevansker, og han ble tvunget til å lese høyt i likhet med alle oss andre. Tror aldri han fikk noe ekstra hjelp eller spesiell oppfølging. Han ble klassens klovn.

Det fantes vel ikke homofili heller da? Kanskje man kunne blitt kurert med et godt gammeldags klask på rumpen...

Heldigvis har vi kommet litt lenger. Iallefall en del av oss. Og jeg er glad for at det forskes på dette. Karaktertrekket mitt er noe jeg må leve med hele tiden. Nå hørtes vel det litt negativt ut, men for meg er det et karaktertrekk på godt og vondt.

Facing the facts...

På mandag for en uke siden døde mor til min bestevenninne. Så brått og brutalt. Ikke var hun gammel heller, kun 73 år og det er i min verden ingen alder. Man blir tom for ord, men tankene florerer. Hvorfor? Hun var en kjær morsskikkelse også for meg, kall henne gjerne en reservemor. En dame jeg har kjent siden jeg var 9 år, og som jeg hadde god kontakt med de siste årene. Jeg kjenner på sorgen, på alle tankene, det er uforståelig og tungt. Tankene mine er hos de som sto henne nærmest, hennes tre barn.

Døden er så endelig, man er ikke mer. Det er en tanke jeg ikke klarer å forstå. Ene øyeblikket er man full av liv - i neste øyeblikk borte.

Det er når man plutselig befinner seg i en krise at man ser hvem som er ens ordentlige venner. Alle kan si seg villig til å stille opp og hjelpe, men det som skiller ekte venner fra uekte er motivet for å hjelpe. Er det for seg selv eller er det for den som opplever selve krisen?

At venner støtter opp om hverandre er en selvsagt ting blant virkelige venner. Men man skal ikke føle at man står i gjeld til den personen som har hjulpet en - jeg tenker som så at har man en venn så VET man at de er der for deg....og du er der for dem. Vi trenger ikke kreve at de stiller opp, de kommer bare. Takk til dere - dere vet hvem dere er :)

Det gikk opp for meg på mandag at jeg nå må legge bak meg det vonde som har vært og konsentrere meg om her og nå, og glede meg over det som skal skje i fremtiden. Å vente på at det umulige skal skje... vel, da vil jeg nok måtte vente forgjeves. Det kalles på godt norsk "facing the facts".