Inntrykk

Så langt tilbake som jeg kan huske, så har det alltid vært noe musikk, en bok eller film som har gjort ekstra store inntrykk på meg. Med store inntrykk mener jeg STORE. En handling i en bok har på en måte invadert meg, jeg har ikke klart å legge boken bort når jeg var ferdig med den og tenkt at dette var en god bok. Nei, jeg har kanskje lest den flere ganger, kanskje spesielle deler har gjort større inntrykk enn andre, og jeg har hatt en tendens til å analysere. På mange måter har jeg blitt en del av handlingen.

Som liten var jeg mye på biblioteket med min mor. Som tenåring hadde jeg lest de ungdomsbøkene som appellerte til meg, så da begynte jeg å titte litt på voksenavdelingen. Det var ofte de samme bøkene som gikk igjen, jeg var litt skeptisk til å prøve nye ting. Handlingen måtte i så fall gripe meg ganske fort. Hvis den gjorde det så "forsvant" jeg fort for omgivelsene rundt meg. Det kunne være vanskelig da å få kontakt med meg - jeg var langt inne i handlingen. Slik er jeg forresten i dag også...

Vi hadde ikke fjernsyn da jeg var liten, men jeg husker jeg fikk se barne-tv hos en kamerat. Da var Colargol den store helten. Jeg ble så fascinert av denne bjørnen, at jeg tegnet Colargol hele tiden og fikk den på trykk i avisen :) Torbjørn Egner var en forfatter som også fascinerte meg, og jeg tegnet og skrev til han - og fikk svar! Det var stort husker jeg.

Musikk betød (og betyr fremdeles) mye for meg. Det kan være en tekst som gjør inntrykk eller bare musikken, men mest er det kombinasjonen av disse. Hører jeg på Nirvana f.eks og jeg er i et spesielt humør, så er det nok musikken som gjør sterkest inntrykk. Råskapen, sårheten og desperasjonen. Leonard Cohens melankoli gjør også stort inntrykk. Jeg er en melankoliker og siden musikken gjør så sterkt inntrykk, så må jeg være litt obs at den ikke drar meg ned for det kan den gjøre. For mye av denne type musikk er ikke bra for meg. Jeg hører en del på Bjørn Eidsvåg - hans tekster gir meg mye. Akkurat nå er det Bo Kaspers orkester som fenger og berører meg. Det er tekster som får meg til å tenke.

En film som gjorde stort inntrykk på meg, var "Sea of Love" med Al Pacino og Ellen Barkin. Jeg kom til slutt ut av tellingen antall ganger jeg så den på kino. Det var ikke selve handlingen som gjorde det største inntrykket, men karakteren Pacino spiller i filmen. En litt rufsete type, lettere alkoholisert, men sympatisk. Man føler med ham.

Det er gjerne de litt mørke og dystre typene som fenger meg. De som er komplekse i sin væremåte. Som f.eks Heathcliff i "Stormfulle høyder". Det er personer man kan analysere, de har gjerne et komplekst sjeleliv, det finnes mye mørke i de, og man vil så gjerne tro at det også finnes noe godt der også dypt inni.

Problemet mitt er at jeg blir så fascinert at det kan gå ut over det virkelige liv. Har tenkt mange ganger på hvorfor jeg er sånn? Andre kan jo også bli fascinert over ting de ser, men de blir likevel ikke slik som meg. Er det fordi jeg føler livet mitt er så kjedelig at jeg flykter inn i fantasiverdenen? Eller er det igjen dette filteret jeg mangler som gjør at enkeltskjebner gjør så store inntrykk? Jeg har følt meg unormal siden jeg er sånn. Men vet jo nå at unormal er jeg ikke. Det er dette karaktertrekket som gjør meg til den jeg er. Men det er slitsomt å ha det slik - det er slitsomt at det som skal være avslapping kan føre til så mange tanker. Vet ikke helt hva jeg kan gjøre for å unngå det heller.