søndag 29. november 2015
lørdag 21. november 2015
Utfordringer, utfordringer...
I mange år har de rundt meg prøvd å skåne meg for forskjellige ting. "Vibeke takler ikke det" eller "Vibeke blir urolig" har vært vanlige fraser.
Det siste året har vel vist at jeg ikke er det persillebladet som folk har trodd. Jeg er langt mer tøffere og sterkere. Jeg tar utfordringer og gjennomfører de. Jeg har innbilt meg at jeg har en masse fobier. Høydeskrekk, vannskrekk, usikker i sosiale sammenhenger osv. Oppholdene på Haugland har bidratt til at jeg har fått utfordret meg på en del av disse "fobiene". Og kanskje er jeg ikke så redd som jeg har innbilt meg?
Vannskrekken feks. Nå takler jeg jo å ha hodet under vann. Jeg kan flyte på rygg. Mye gjenstår før jeg er 100% trygg, men jeg er kommet et godt stykke på vei. Igår fikk jeg utfordret høydeskrekken. Jeg skulle rappellere ned ca 9-10 meter. Jeg kjente på hele kroppen at dette grudde jeg meg til. Men - da vi sto der og ble fortalt hvordan det skulle gjøres og hvor sikkert det var, kjente jeg at jeg ble roligere. Det "skumleste" var å klatre over gelenderet, og det var i grunnen ikke så skummelt heller. Jeg syntes bare det var gøy.
Noen lurer vel på vitsen, men hele poenget er jo å utfordre seg selv, tøye grenser og ikke minst; gi fra seg kontrollen. Spiller liten rolle hva du gjør, bare du gjør noe som får deg til å komme litt ut av komfortsonen.
Lærer mye om meg selv, hva som bor i meg. På mange områder har jeg kommet langt. På noen områder sliter jeg fremdeles. Jeg pusher meg litt for hardt, det blir en mani å skulle gå de harde turene. Den dårlige samvittigheten kommer krypende og jeg bare må gå. Uansett hvor sliten jeg er. Det er ikke bra. Så de siste dagene har jeg vært litt under streken mentalt. Idag bestemte jeg meg for å ta det litt mer med ro, droppet morgentur og gym. Gikk meg heller en rask tur på 30 min etter frokost. Så en tur på ca 1 time, der jeg og en annen gikk i rolig tempo rundt på området her. Jeg fotograferte litt og bare nøt turen. Så hvilte jeg meg en stund før middag. En fin dag selv om tankene hopper litt rundt.
Denne var fin synes jeg. Jeg prøver jo å være mindful og bare være her og nå, men blir ofte værende i det som skal skje og dermed få masse tanker (full mind).
Det er ikke alltid godt å være en tenker...
Det siste året har vel vist at jeg ikke er det persillebladet som folk har trodd. Jeg er langt mer tøffere og sterkere. Jeg tar utfordringer og gjennomfører de. Jeg har innbilt meg at jeg har en masse fobier. Høydeskrekk, vannskrekk, usikker i sosiale sammenhenger osv. Oppholdene på Haugland har bidratt til at jeg har fått utfordret meg på en del av disse "fobiene". Og kanskje er jeg ikke så redd som jeg har innbilt meg?
Vannskrekken feks. Nå takler jeg jo å ha hodet under vann. Jeg kan flyte på rygg. Mye gjenstår før jeg er 100% trygg, men jeg er kommet et godt stykke på vei. Igår fikk jeg utfordret høydeskrekken. Jeg skulle rappellere ned ca 9-10 meter. Jeg kjente på hele kroppen at dette grudde jeg meg til. Men - da vi sto der og ble fortalt hvordan det skulle gjøres og hvor sikkert det var, kjente jeg at jeg ble roligere. Det "skumleste" var å klatre over gelenderet, og det var i grunnen ikke så skummelt heller. Jeg syntes bare det var gøy.
Noen lurer vel på vitsen, men hele poenget er jo å utfordre seg selv, tøye grenser og ikke minst; gi fra seg kontrollen. Spiller liten rolle hva du gjør, bare du gjør noe som får deg til å komme litt ut av komfortsonen.
Lærer mye om meg selv, hva som bor i meg. På mange områder har jeg kommet langt. På noen områder sliter jeg fremdeles. Jeg pusher meg litt for hardt, det blir en mani å skulle gå de harde turene. Den dårlige samvittigheten kommer krypende og jeg bare må gå. Uansett hvor sliten jeg er. Det er ikke bra. Så de siste dagene har jeg vært litt under streken mentalt. Idag bestemte jeg meg for å ta det litt mer med ro, droppet morgentur og gym. Gikk meg heller en rask tur på 30 min etter frokost. Så en tur på ca 1 time, der jeg og en annen gikk i rolig tempo rundt på området her. Jeg fotograferte litt og bare nøt turen. Så hvilte jeg meg en stund før middag. En fin dag selv om tankene hopper litt rundt.
Denne var fin synes jeg. Jeg prøver jo å være mindful og bare være her og nå, men blir ofte værende i det som skal skje og dermed få masse tanker (full mind).
Det er ikke alltid godt å være en tenker...
fredag 13. november 2015
Tilbake på Haugland
Har så mange tanker, men vanskelig å få det ned på "papiret". Er fylt av en stor takknemlighet over å være tilbake på Haugland. Sjelden har et sted satt slike dype spor, som Haugland. Kanskje ikke så rart siden jeg har en ny tidsregning; før og etter Haugland. For meg var oppholdet her redningen. Slik føles det. Det å ha fått være her, forplikter. Jeg hverken kan eller vil gå tilbake til slik jeg hadde det før.
Og nå er jeg her igjen. Og nok en gang er jeg så heldig at jeg har truffet på masse utrolig hyggelige folk. Folk jeg føler meg trygg på og som er lette å prate med. Jeg er utrolig takknemlig.
Jeg skal bruke denne tiden godt, og nyte hvert sekund! Selv det å slite seg opp til "Steinen" er en form for nytelse - kjenne at formen er så mye bedre enn sist gir en god følelse og er en vitamininnsprøyting.
tirsdag 3. november 2015
Føle seg misforstått
Folk har lett for å ta ting opp i verste mening uansett hvordan en ordlegger seg. Til tider må jeg si at jeg føler meg veldig misforstått. Av og til virker det som at folk ikke vil legge godviljen til og bare er ute etter bråk. Dette gjelder spesielt i hundemiljøet. Vi kan ikke alltid være enige, men føler at når man sier noen imot, så legger man samtidig hodet sitt for hugg. Det er så mange hatefulle og hevngjerrige folk; ihvertfall er det slik det oppleves. Folk snakker om at de er imot sladder og baksnakking, men noen av de er de første til å "hive" seg på telefon eller chat.
Jeg er ingen engel, jeg har selv gjort ting jeg ikke er stolt over idag, jeg prøver ikke å fremstille meg bedre enn jeg er. Har jeg gitt det inntrykket, så beklager jeg for jeg er fullt klar over mine egne feil og mangler. Og; jeg er den første til å fordømme meg selv. Jeg er nok den strengeste dommeren for å si det slik. Jeg ser at jeg kan være ganske bestemt i mine meninger, men jeg kan ta det til etterretning. Jeg hater baksnakking, men jeg har selv bidratt (dessverre...). Tror ikke noen med hånden på hjertet kan si de aldri har hørt på sladder og selv bidratt. Vi er bare mennesker.
Men - jeg jobber med en del av disse sidene med meg selv. Jeg streber mot å bli et bedre menneske. Jeg vil kunne se meg selv i øynene. Derfor orker jeg ikke lenger å delta når det baksnakkes om andre, jeg orker ikke konflikter med noen. Hvorfor skal jeg bidra til folkesnakk om noen som aldri har gjort MEG noe? Nei, folk må feie for egen dør og huske at de selv sitter i glasshus... For det er vel det jeg reagerer mest på - denne dobbeltmoralen som kommer til uttrykk. Man kan kritisere andre, og så har man selv svin på skogen. Hvor er logikken i det?
Jeg er ingen engel, jeg har selv gjort ting jeg ikke er stolt over idag, jeg prøver ikke å fremstille meg bedre enn jeg er. Har jeg gitt det inntrykket, så beklager jeg for jeg er fullt klar over mine egne feil og mangler. Og; jeg er den første til å fordømme meg selv. Jeg er nok den strengeste dommeren for å si det slik. Jeg ser at jeg kan være ganske bestemt i mine meninger, men jeg kan ta det til etterretning. Jeg hater baksnakking, men jeg har selv bidratt (dessverre...). Tror ikke noen med hånden på hjertet kan si de aldri har hørt på sladder og selv bidratt. Vi er bare mennesker.
Men - jeg jobber med en del av disse sidene med meg selv. Jeg streber mot å bli et bedre menneske. Jeg vil kunne se meg selv i øynene. Derfor orker jeg ikke lenger å delta når det baksnakkes om andre, jeg orker ikke konflikter med noen. Hvorfor skal jeg bidra til folkesnakk om noen som aldri har gjort MEG noe? Nei, folk må feie for egen dør og huske at de selv sitter i glasshus... For det er vel det jeg reagerer mest på - denne dobbeltmoralen som kommer til uttrykk. Man kan kritisere andre, og så har man selv svin på skogen. Hvor er logikken i det?
fredag 30. oktober 2015
Pause fra hverdagen
Av og til er det viktig å ta en liten pause eller time-out fra hverdagen. Bare tillate seg selv å kose seg litt og la sorg være sorg... Jeg hadde en slik dag igår. Som en bursdagsgave til min søster, hadde jeg bestilt billetter til Dylan Morans nye show, som han skulle ha her i Bergen. Billettene kjøpte jeg for flere måneder siden, så vi var rimelig spente og forventningsfulle.
Først ladet vi opp med en god middag (og dessert!!) på Bocca. Skal det være, så skal det være :) Etterpå ble det en del venting før vi endelig slapp inn. Det var masse folk. Misunner de som kan nyte en øl eller et glass vin før et slikt show. Jeg kan det IKKE, da måtte jeg hatt medbragt toalett tror jeg...
Det var en surrealistisk følelse da Dylan Moran entret scenen. Så rart å se han i levende live! Og veldig godt å ha noen der som deler dine følelser og begeistring. Det å dele en glede blir dobbel glede (i vårt tilfelle trippel glede :)) Han levde opp til forventningene mine og vel så det. Jeg lo så jeg hadde vondt i kjeven :) Tiden gikk bare så altfor fort. Like fort som han kom, var han borte. Men man lever lenge på en slik kveld og et slikt minne.
Etterpå kunne jeg nesten ikke fatte at jeg hadde sett han. Tenk at JEG hadde sett DYLAN MORAN? En uforglemmelig opplevelse! Tror min høysensitive side kommer spesielt frem i slike situasjoner. Det tar litt tid å fordøye inntrykk. Effekten av alt surret av lyder vil jeg nok merke idag, så det skal bli godt å bare slappe av ikveld.
Først ladet vi opp med en god middag (og dessert!!) på Bocca. Skal det være, så skal det være :) Etterpå ble det en del venting før vi endelig slapp inn. Det var masse folk. Misunner de som kan nyte en øl eller et glass vin før et slikt show. Jeg kan det IKKE, da måtte jeg hatt medbragt toalett tror jeg...
Det var en surrealistisk følelse da Dylan Moran entret scenen. Så rart å se han i levende live! Og veldig godt å ha noen der som deler dine følelser og begeistring. Det å dele en glede blir dobbel glede (i vårt tilfelle trippel glede :)) Han levde opp til forventningene mine og vel så det. Jeg lo så jeg hadde vondt i kjeven :) Tiden gikk bare så altfor fort. Like fort som han kom, var han borte. Men man lever lenge på en slik kveld og et slikt minne.
Etterpå kunne jeg nesten ikke fatte at jeg hadde sett han. Tenk at JEG hadde sett DYLAN MORAN? En uforglemmelig opplevelse! Tror min høysensitive side kommer spesielt frem i slike situasjoner. Det tar litt tid å fordøye inntrykk. Effekten av alt surret av lyder vil jeg nok merke idag, så det skal bli godt å bare slappe av ikveld.
torsdag 22. oktober 2015
Til minne om en god venn
En venn har gått bort. Det er så usigelig trist. Selv om vi ikke hadde den helt store kontakten siste året, så har han vært der. Nå står huset hans tomt. Dette særegne, gamle huset fra 1700-tallet, som et lite dukkehus blant de andre større nabohusene. Døden fører en følelse av stort fravær med seg.
Vi har jo tenkt tanken om at dette kunne skje. Før eller siden vil det jo skje med alle, men vennen vår slet en del med helsen de siste årene. Likevel kom dette brått. Vi har problemer med å ta det inn.
Han var et helt spesielt menneske. Kunnskapsrik og intelligent. Selv mente han at han ikke kunne så mye. "Jeg kan litt om alt", pleide han å si. Han var en naturens mann. Et hundemenneske. Gjennom ham ble vi kjent med rasen shiba. Han lærte oss så mye, om både det ene og det andre. På turer plukket han jordnøtter, som vi måtte smake på. Han var raus og veldig snill.... men ikke så snill med seg selv.
Han ryddet gjengrodde stier og viste oss flere steder vi kunne gå for å unngå å treffe på altfor mange mennesker. På den måten kunne hundene løpe fritt uten å forstyrre noen. Vi hadde mange fine turer sammen. Bl.a gikk vi over vidden en 17. mai. Han jobbet som nattevakt den gangen, og det var såvidt han rakk å komme tidsnok enda til at vi startet turen tidlig om morgenen... Ikke greit å ha med seg to sinker :) Kommer aldri glemme turene vi hadde sammen. Alle de gangene vi slapp alle hundene "på haugen" og hvordan de stilte seg så forventningsfulle opp for å få godt da vi skulle ta bånd på de. Anzu, Nikko, Kiri, Rasmus, Solan og Emma... Nå er de alle borte.
Han sang "på-kanten-stev" for oss :) Han var sta... Staheten kom godt med da han ble syk og måtte amputere ene beinet.
Han stilte opp for oss mang en gang, bodde på Risnes og passet hunder. Tok til seg shibaen vår, Kiri, da vi ikke lenger kunne ha henne.
Vi var alle tre glade i kinamat, så vi gikk og spiste en del sammen. Da skulle Mathias alltid ha en "Anders Lange" til dessert :) Anders Lange var visstnok glad i eggelikør, så is m/eggelikør var fast :)
Som sagt var Mathias en naturens mann. Han gikk daglig på fjellturer. Det beste han visste var å gå til Fløyen og prate med turister - da var han i sitt ess! Han var språkmektig, og klarte å kommunisere med de fleste. De siste årene ble det ikke så lett for han å gå så mye som han ønsket, men til tross for protese, klarte han likevel å komme seg ut. Anzu ble hans store glede i denne tiden.
Takk for alt, Mathias. Hvil i fred. Vi kommer savne deg.
Vi har jo tenkt tanken om at dette kunne skje. Før eller siden vil det jo skje med alle, men vennen vår slet en del med helsen de siste årene. Likevel kom dette brått. Vi har problemer med å ta det inn.
Han var et helt spesielt menneske. Kunnskapsrik og intelligent. Selv mente han at han ikke kunne så mye. "Jeg kan litt om alt", pleide han å si. Han var en naturens mann. Et hundemenneske. Gjennom ham ble vi kjent med rasen shiba. Han lærte oss så mye, om både det ene og det andre. På turer plukket han jordnøtter, som vi måtte smake på. Han var raus og veldig snill.... men ikke så snill med seg selv.
Han ryddet gjengrodde stier og viste oss flere steder vi kunne gå for å unngå å treffe på altfor mange mennesker. På den måten kunne hundene løpe fritt uten å forstyrre noen. Vi hadde mange fine turer sammen. Bl.a gikk vi over vidden en 17. mai. Han jobbet som nattevakt den gangen, og det var såvidt han rakk å komme tidsnok enda til at vi startet turen tidlig om morgenen... Ikke greit å ha med seg to sinker :) Kommer aldri glemme turene vi hadde sammen. Alle de gangene vi slapp alle hundene "på haugen" og hvordan de stilte seg så forventningsfulle opp for å få godt da vi skulle ta bånd på de. Anzu, Nikko, Kiri, Rasmus, Solan og Emma... Nå er de alle borte.
Han sang "på-kanten-stev" for oss :) Han var sta... Staheten kom godt med da han ble syk og måtte amputere ene beinet.
Han stilte opp for oss mang en gang, bodde på Risnes og passet hunder. Tok til seg shibaen vår, Kiri, da vi ikke lenger kunne ha henne.
Vi var alle tre glade i kinamat, så vi gikk og spiste en del sammen. Da skulle Mathias alltid ha en "Anders Lange" til dessert :) Anders Lange var visstnok glad i eggelikør, så is m/eggelikør var fast :)
Som sagt var Mathias en naturens mann. Han gikk daglig på fjellturer. Det beste han visste var å gå til Fløyen og prate med turister - da var han i sitt ess! Han var språkmektig, og klarte å kommunisere med de fleste. De siste årene ble det ikke så lett for han å gå så mye som han ønsket, men til tross for protese, klarte han likevel å komme seg ut. Anzu ble hans store glede i denne tiden.
Takk for alt, Mathias. Hvil i fred. Vi kommer savne deg.
Mathias og Anzu på Fløyen 2015
(Foto: Arne Ristesund, Bergensavisen)
Vi har fått bildet av Bergensavisen med tillatelse til å bruke det til ikke-kommersielt formål.
tirsdag 20. oktober 2015
Forandringer
Jeg, som hater forandringer, står nå foran de største omveltningene i livet mitt noensinne. Det rare er at det kjennes skremmende og spennende på en og samme tid. På samme tid som jeg hadde ønsket at alt kunne vært som før, så kjenner jeg også på følelsen av at jeg er klar for en endring, en ny kurs i livet. Usikkerheten for hva som skal skje i fremtiden kunne jeg derimot vært foruten... Samtidig vet jo de færreste hva fremtiden byr på - livet kan jo brått forandres for alle.
Jeg tror jeg vil ha godt av å bo alene en stund. Finne ut av hvem JEG er. Jeg har gått gjennom en stor forandring siste året og er fremdeles i forandring. Ting jeg har tenkt på i åresvis har jeg nå gjennomført. F.eks dette å få tatoveringer. Ingen "big deal", ikke noe viktig, men det er noe JEG har hatt lyst på. Jeg er mer sosial og jeg liker det. Er uendelig glad for at jeg har tatt opp igjen kontakten med gamle venner. Så godt å høre at man har vært savnet, at noen setter pris på meg. Ser MEG, ikke bare mine utfordringer. Mine kjære kusiner - er så uendelig glad i dere! Vi har våre problemer, men da er det godt å kunne dele dem.
Men innimellom blir jeg altså veldig redd for alt dette nye. Redd for å miste... Tanken på å forbli alene er skremmende.
Når dette tungsinnet kommer over meg, er jeg veldig sårbar og hudløs. Skal lite til for å vippe meg av pinnen. Jeg blir som et barn som trenger bekreftelser. Bekreftelse på at man betyr noe, at man er viktig. Det er tungt å ha det sånn. Man sliter ikke ut bare seg selv, men også de rundt.
Jeg føler meg litt som høsten nå. Vi går gjennom en transformasjon. Det er fra vakre fargespill til dødt løv som faller mot bakken, fra vakker høstsol til regn og ruskevær. Håpet er at jeg vil føle meg som våren når den tid kommer :)
Jeg tror jeg vil ha godt av å bo alene en stund. Finne ut av hvem JEG er. Jeg har gått gjennom en stor forandring siste året og er fremdeles i forandring. Ting jeg har tenkt på i åresvis har jeg nå gjennomført. F.eks dette å få tatoveringer. Ingen "big deal", ikke noe viktig, men det er noe JEG har hatt lyst på. Jeg er mer sosial og jeg liker det. Er uendelig glad for at jeg har tatt opp igjen kontakten med gamle venner. Så godt å høre at man har vært savnet, at noen setter pris på meg. Ser MEG, ikke bare mine utfordringer. Mine kjære kusiner - er så uendelig glad i dere! Vi har våre problemer, men da er det godt å kunne dele dem.
Men innimellom blir jeg altså veldig redd for alt dette nye. Redd for å miste... Tanken på å forbli alene er skremmende.
Når dette tungsinnet kommer over meg, er jeg veldig sårbar og hudløs. Skal lite til for å vippe meg av pinnen. Jeg blir som et barn som trenger bekreftelser. Bekreftelse på at man betyr noe, at man er viktig. Det er tungt å ha det sånn. Man sliter ikke ut bare seg selv, men også de rundt.
Jeg føler meg litt som høsten nå. Vi går gjennom en transformasjon. Det er fra vakre fargespill til dødt løv som faller mot bakken, fra vakker høstsol til regn og ruskevær. Håpet er at jeg vil føle meg som våren når den tid kommer :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)