Utfordringer, utfordringer...

I mange år har de rundt meg prøvd å skåne meg for forskjellige ting. "Vibeke takler ikke det" eller "Vibeke blir urolig" har vært vanlige fraser.

Det siste året har vel vist at jeg ikke er det persillebladet som folk har trodd. Jeg er langt mer tøffere og sterkere. Jeg tar utfordringer og gjennomfører de. Jeg har innbilt meg at jeg har en masse fobier. Høydeskrekk, vannskrekk, usikker i sosiale sammenhenger osv. Oppholdene på Haugland har bidratt til at jeg har fått utfordret meg på en del av disse "fobiene". Og kanskje er jeg ikke så redd som jeg har innbilt meg?

Vannskrekken feks. Nå takler jeg jo å ha hodet under vann. Jeg kan flyte på rygg. Mye gjenstår før jeg er 100% trygg, men jeg er kommet et godt stykke på vei. Igår fikk jeg utfordret høydeskrekken. Jeg skulle rappellere ned ca 9-10 meter. Jeg kjente på hele kroppen at dette grudde jeg meg til. Men - da vi sto der og ble fortalt hvordan det skulle gjøres og hvor sikkert det var, kjente jeg at jeg ble roligere. Det "skumleste" var å klatre over gelenderet, og det var i grunnen ikke så skummelt heller. Jeg syntes bare det var gøy.

Noen lurer vel på vitsen, men hele poenget er jo å utfordre seg selv, tøye grenser og ikke minst; gi fra seg kontrollen. Spiller liten rolle hva du gjør, bare du gjør noe som får deg til å komme litt ut av komfortsonen.

Lærer mye om meg selv, hva som bor i meg. På mange områder har jeg kommet langt. På noen områder sliter jeg fremdeles. Jeg pusher meg litt for hardt, det blir en mani å skulle gå de harde turene. Den dårlige samvittigheten kommer krypende og jeg bare må gå. Uansett hvor sliten jeg er. Det er ikke bra. Så de siste dagene har jeg vært litt under streken mentalt. Idag bestemte jeg meg for å ta det litt mer med ro, droppet morgentur og gym. Gikk meg heller en rask tur på 30 min etter frokost. Så en tur på ca 1 time, der jeg og en annen gikk i rolig tempo rundt på området her. Jeg fotograferte litt og bare nøt turen. Så hvilte jeg meg en stund før middag. En fin dag selv om tankene hopper litt rundt.

Denne var fin synes jeg. Jeg prøver jo å være mindful og bare være her og nå, men blir ofte værende i det som skal skje og dermed få masse tanker (full mind).

Det er ikke alltid godt å være en tenker...

Å la frykten styre

I mange år har jeg latt frykten styre og tillatt den å sette begrensninger for meg. Spesielt i arbeidslivet der jeg har inntatt en veldig tilbaketrukket rolle. Jeg innbilte meg selv at jeg trivdes i skyggen av mine andre kolleger. Var det snakk om undervisning eller å påta seg ansvar for et prosjekt, så gjorde jeg meg så usynlig som mulig. Likevel hendte det at jeg fikk ansvar for jeg klarte ikke si nei. Da var jeg så langt utenfor komfortsonen som det var mulig å komme.

Å befinne seg i komfortsonen er forutsigbart og trygt. Man slipper å utfordre seg selv og gjøre ting man frykter, men er det tilfredsstillende i lengden? Det er først når man beveger seg ut av komfortsonen, når man utfordrer seg selv, at man utvikler seg som menneske.

Men - ønsket om å utfordre seg selv må komme innenfra og ikke som press fra andre. Blir man presset til å gjøre noe man ikke tør, kan det oppstå panikk og det fører iallefall ikke til en positiv opplevelse. Mestringsfølelsen vil være på bånn for man kjenner på følelsen av tap av kontroll. Man hiver jo ikke et barn ut i vannet for å lære det å svømme. Mulig at den metoden vil være effektiv, men vil barnet få noe glede av det? Vil ikke hele opplevelsen være preget av redsel? Det man ikke tør å gjøre må være noe man egentlig ØNSKER å gjøre.

Jeg f.eks vet at jeg er flink med ord. Jeg har noe å bidra med, men har latt meg hemme av frykten for å bli sett. Jeg har latt negative tanker styre. Det er på tide å snu dette selv om det kan være skremmende.

Muskler er ferskvare og trenger jevnlig trening for å opprettholdes. Det samme gjelder for hjernen vår. Det å snu negative tankemønstre krever arbeid (ser artikkelen under)

http://fitnessbloggen.no/hvordan-bli-kvitt-de-vonde-folelsene/

Jeg fikk en stor utfordring i fanget av en kollega. Hun lurte på om jeg ville holde talen for sjefen vår for sjefen skulle gå av. Først fikk jeg lettere panikk. Samtidig så hadde jeg tenkt for meg selv før denne episoden at kanskje jeg burde holdt tale. Både fordi jeg er i en prosess der jeg har et ønske om å ta utfordringer, men også fordi jeg er en av de som har jobbet lengst med henne. Jeg satt faktisk å kjente litt på lysten til å gjøre dette, men redselen for å snakke i forsamling begynte å gjøre seg gjeldende. Bestemte meg bare for å hoppe i det. Jeg ville ikke at denne frykten skulle stoppe meg. så jeg skrev en tale, og viste den til noen kolleger. De likte den.

Dette var før helgen. Hadde dette vært før, ville jeg tenkt på dette hele helgen. Jeg bestemte meg for å ikke fokusere på det som skulle skje før det faktisk skulle skje. Jeg tillot ikke de negative tankene å komme frem i lyset. Når de likevel kom, som den dagen talen skulle holdes, tok jeg noen minutter for meg selv og kjente på hva disse tankene gjorde fysisk med kroppen min. Ble veldig fokusert på dette så tankene forsvant litt.

Klarte å nyte både forrett og hovedrett selv om jeg visste at nå var tiden inne til å holde talen. Jeg hadde sommerfugler i magen, var lettere skjelven i hendene, men da jeg kom igang kjente jeg en ro. Jeg konsentrerte meg helt og holdent om henne jeg snakket til. Jeg kunne til å med kjenne at jeg koste meg litt da jeg sto der.

Etterpå fikk jeg mange positive tilbakemeldinger. Jeg følte virkelig at dette mestret jeg, og det var en enormt god følelse. Tror jeg var "høy" resten av dagen :) Det beste av alt; hun som fikk talen ventet ikke dette overhodet og hun satte tydelig veldig pris på det :)

Utfordringer

"Ja, tenke det; ønske det, ville det med; - men gjøre det! Nej; det skjønner jeg ikke!" (Peer Gynt)

Men jeg gjorde det også, og det er jeg stolt over! 

Jeg har i alle år hatt et ambivalent forhold til vann. Vann er på mange måter mitt element, jeg stortrives når jeg kan være i vann, kjenne det våte mot kroppen min, bare være i ett med vannet. Men - det har vært en skrekkblandet fryd på en del måter. Jeg klarer nemlig ikke å ha hodet under vann (eller klarte er vel rettere å si) og jeg er ikke så trygg når det er så dypt at jeg ikke kan stå. På Haugland lærte jeg omsider at det å ha hodet under vann ikke var så skummelt, så jeg er kommet mye lenger enn jeg var. 

Men - det å bade i sjøen når jeg vet at jeg ikke kan sette bena ned under meg, DET er en utfordring. I helgen var hele familien på hytten og vi begynte å snakke om å bade. Det var vel min nevø som ville det, men jeg kjente inni meg at jeg ønsket det. Jeg ville gjerne utfordre meg selv, så presset kom innenfra meg selv. Var ikke så høy i hatten da jeg kom ned til bryggen og så all tangen og taren + at det blåste litt. Stakk tåen nedi og det kjentes jo ikke direkte varmt ut. Men jo mer jeg sto med foten uti, jo mindre merket jeg kulden. 

Min nevø kom seg uti, men jeg hadde problemer med å bestemme meg for hvor det var lettest for meg å komme meg ned i vannet. Kjente på redselen, men samtidig bare visste jeg med meg selv at jeg måtte gjennomføre dette. Tilslutt bare gjorde jeg det. Jeg vet at ingen rundt meg ville synes jeg var feig om jeg ikke gjorde det (de sto jo der selv på land og hadde ingen planer om å hoppe uti), men jeg ville blitt litt skuffet over meg selv. Det handler kort og godt om å tørre å utfordre seg selv, komme litt utenfor ens komfortsone. 

To som var litt stolte etterpå :)

Rehabilitering

Det er bare to dager til jeg drar til Hauglandsenteret i Flekke i Fjaler kommune. Det har vært så fjernt for meg, så har ikke grudd meg, men nå kjenner jeg at nervene kommer for fullt. Vil jeg finne meg til rette? Vil jeg bli kjent med andre? Jeg tror jo det vil gå bra, men slike tanker kommer likevel. Jeg skal være der i tre uker, det føles veeeeldig lenge akkurat nå. Men kanskje vil tiden fly når jeg er kommet inn i de nye rutinene og blitt kjent med folk?

Et ferieopphold blir det ikke. Dagene vil være full av planer som jeg må følge. Det vil være treninger, turgåing og møter. Og masse nye folk å forholde seg til! Det er skremmende og spennende på en og samme tid.

Hva hvis jeg har en dårlig dag? Hvordan vil jeg takle det? Kanskje blir det ikke så mange muligheter til å kjenne etter... Det er heldigvis fagfolk å prate med der inne om det skulle være behov for det.

Jeg kommer nok skrive litt i bloggen om de erfaringene jeg kommer gjøre meg.

Her er lenke til stedet jeg skal på: http://www.rkhr.no/

Livet kan være bra!

Jeg har jo tidligere snakket om denne veien frem mot å bli frisk. Den går ikke rett frem, men er svingete og humpete, og av og til befinner man seg på en blindvei og må snu. Når folk da spør hvordan man har det, er det veldig lett å svare at man har det greit nok, sånn passe osv. Det er som om man ikke tør si at man har det bra i frykt for at folk da vil tro man er helt frisk! For dagene kan jo svinge fortsatt - er man bra en dag, er det ikke sikkert neste dag er like bra... 

Samtidig er det viktig å fokusere på de gode dagene og verne om de. Ta de frem som gode minner på dager som ikke er fullt så gode, og si til seg selv: gode dager vil komme. Etterhvert blir det flere og flere av de gode dagene.... og færre av de mindre gode. 

Det som hjelper meg videre er god dialog, noen faste regler og utfordringer. Det kan være utfordringer både privat og i arbeidsliv. Det siste har iallefall vært positivt for meg. Folk har stolt på meg og jeg har følt at jeg har hatt ting å bevise, og jeg har mestret det og innfridd! En herlig følelse! 

Sol, litt varme og Maiakos - denne dagen var en veldig god dag :)

Å måtte ha kontroll

Det sies at HSP'ere passer perfekt som foredragsholdere. For det første føler vi at vi har noe viktig å si som andre kanskje ikke har fått med seg. Når lytterne føler de at de har fått en god presentasjon av noe, og gir uttrykk for det, føler vi at vi får en slags belønning. Og sist, men ikke minst; det vil aldri skje at vi møter opp uten å være meget godt forberedt ;-)

Men - mange HSP'ere vegrer seg for å komme i en slik situasjon at de må holde foredrag. Hvorfor? Kan bare snakke for meg selv, men for meg har dette alltid vært svært vanskelig. Å stå foran i klasserommet og skulle fremføre et arbeide - det var redselsfullt! Hjertepumpen jobbet for fullt, og jeg måtte svelge hele tiden. Følte meg dum, utrygg og svært ukomfortabel. I dag tenker jeg at det har med følelsen av å miste kontroll å gjøre, redselen for å dumme seg ut... Og sikkert mange, mange andre grunner. For meg har det nok også å gjøre med dette at JEG er i fokus, jeg som helst sitter og lytter i en forsamling, jeg skal nå være den som snakker og er den aktive. Og hva har JEG å bidra med? Andre er jo så mye flinkere...

Så dette med å snakke foran en stor forsamling har ikke vært et tema en gang de siste årene. De første årene på jobb var jeg heller aldri aktiv på møter, og de gangene jeg måtte si noe, var det med skjelvende røst. Det er faktisk i forandring nå...

I morgen skal jeg holde et kurs for mine kolleger. Nå er vi heldigvis ikke mer enn 9 tilsammen, og jeg kjenner jo alle veldig godt etterhvert. Likevel er jeg opptatt av å (be)vise for dem at dette kan jeg! Har forberedt meg godt gjennom lengre tid, men sent lørdagskvelden kom jeg til å tenke på noe som jeg ikke skjønte... Og herregud - DET tankespinneriet! Måtte inn på dataen for å lete og se om jeg fant ut av det, men nei. Det endte med at jeg bare MÅTTE skyve det bort, jeg kan ikke gjøre annet enn mitt beste. Jeg skal holde kurs i en del av en stor kurspakke, og alt stoff er tydeligvis ikke lagt ut ennå, så jeg har ingen annen mulighet enn å la det bero.

Problemet er at jeg vil så gjerne vite, vil så gjerne ha kontroll og oversikt. Og når jeg ikke har den oversikten, så føler jeg at jeg mister kontroll. Er ikke første gangen en lørdagskveld har blitt brukt til å lete febrilsk etter svar på jobbrelaterte ting :)

Om å snuble og reise seg igjen

Det kan virke som at hver gang man opplever å surfe på en medgangsbølge, så snur vinden og plutselig blir en slått over ende av en bråttsjø. Så blir en liggende i vannet, og kave og kave... Kommer ingensteds. Det føles som at man skal drukne, for det virker umulig å klare å holde hodet over vannet. Likevel klarer en omsider å få fotfeste. Man står og klarer å gå fremover, om enn noe vaklende.

Men tungt er det. De sterke strømningene i vannet prøver stadig å få en til å falle på nytt. Kanskje det er livets måte å gjøre en sterk på?

Når livet butter imot, er det å ha noen som BRYR seg uendelig viktig. Som ser en for det en virkelig er, og ikke slik man kanskje fremstår. For de sidene man liker minst ved seg selv blir ofte forsterket når man er nede.

Av og til skulle jeg virkelig helst sett at jeg ikke var HSP. Det å føle så mye hele tiden er tungt. Det er så lett å si at man ikke må la alt gå så inn på en, men for en HSP er jo nettopp det problemet; vi føler så mye og så sterkere enn andre. Kritikk trenger inn som knivstikk. Vet at dette ikke er lett å forstå for de som ikke er HSP'ere, men dette er min virkelighet. Det er derfor jeg har større vanskeligheter med å komme over konflikter enn andre. Jeg sier ikke med dette at andre alltid skal være nødt til å ta hensyn, men kanskje ha det litt i bakhodet? Å ha forståelse for hverandres særegenheter tror jeg er nøkkelen. Men det er slettes ikke enkelt å ha forståelse for andre om man føler man ikke får den samme forståelsen tilbake. Dette jobber jeg virkelig med.

Jeg har mange utfordringer fremover. Noen er tyngre enn andre. Når jeg av og til (eller ofte) feiler, så må jeg minne meg selv på at jeg faktisk har oppnådd mye på kort tid. Noe av dette er ting som før ville vært nesten utenkelig for meg å gjøre. Som å dra ut på hytten mutt putt alene (hadde to vofser med da) og være der i noen dager. Klare å fyre i peisen... Dette er mestring. Jeg er litt stolt av meg selv at jeg gjennomførte det. Men jeg skal ikke hvile på laurbærne - det er bare å fortsette.

Kurs og mestring

Jeg har vært på et to-dagers kurs i excel i regi av jobben. Første dagen ble jeg kjørt  til kursstedet (og hentet), så det kan vel knapt kalles mestring sånn sett. Bortsett fra at jeg grudde meg til selve kurset, var nervøs for om det var mange deltakere, om jeg ville klare å følge med, om jeg kom til å bli veldig trøtt osv. Men det gikk over all forventning. Vi var kun 6 tror jeg, og jeg klarte å presentere meg uten å være nervøs.

Dag to var mer utfordrende. Jeg hadde bestemt meg for å la bilen stå i Arna mens jeg tok toget til byen, og derifra bybanen videre. Fra bybanen var det ca 5 min. å gå, og vi hadde fått en beskrivelse. Jeg lette en liten stund etter rette gaten, men med hjelp av GPS på mobilen, klarte jeg å finne rett vei. Hadde god tid, og det tror jeg er et "must" for oss høysensitive. Vi har jo lett for å stresse når vi er under press, så det å unngå det ved å legge inn litt ekstra tid, er ikke så dumt. Det samme har jeg også begynt med når jeg skal på jobbreiser. Jeg reiser heller dagen i forveien slik at jeg kan ta det hele i ro og mak. Det er ikke fjusk; det er å legge forholdene til rette.

Vel overstått kurs vandret jeg samme vei tilbake for å ta bybanen ned til byen igjen. Selvfølgelig måtte den helv....Skyssappen låse seg, så da bybanen kom, turde jeg ikke hoppe på i tilfelle kontroll. Billetten var kjøpt på mobilen, men hva hjelper det når alt bare går i lås? Da kjente jeg trøttheten komme for alvor, og jeg bare måtte snakke med noen. Roet meg etter samtalen, og så kom nå neste bybane. Smikkfull, så det ble å stå hele veien. Ble mere ventetid i byen for toget gikk ikke før ca en halvtime senere, men det sto nå på perrongen, så fikk komme meg inn og satt meg ned. Men da kjente jeg for alvor at jeg var sliten. Det var jo masse inntrykk hele dagen. Det ble grandiosa til middag - orket ikke finne på noe annet. Utrolig deilig å komme hjem og bare synke ned i sofaen. Og ikke minst; å vite at jeg hadde gjennomført kurset og det jeg hadde sett meg fore. Senere på kvelden fikk jeg en liten reaksjon pga at jeg var så sliten, kjente meg litt ensom der jeg satt. Men helt ærlig; jeg hadde vel ikke vært mye til selskap for noen akkurat den kvelden. Det er en sannhet som sitter langt inne for meg å innrømme egentlig.

Walk & talk

Jeg kom meg på tur med høysensitivgruppen! Det ble ikke like langt som planlagt, men jeg var nå med til Fløyen. Mange hyggelige mennesker, så jeg blir gjerne med en annen gang også. Godt å treffe likesinnende og høre at erfaringene våre er mye like. Samtidig har vi alle forskjellige bakgrunner, og noen opplever ikke det å være HSP som noe problem. Men kanskje jeg kan plukke opp tips og råd fra de andre slik at jeg også vil se på det å være HSP som en styrke?

Min kjære søster var med. Hun er også HSP, men hun føler det ikke som noe problem. Men vi har hatt litt forskjellig oppvekst til tross for at vi er søstre, pga den store aldersforskjellen. Det er nesten 13 år mellom oss. Vi hadde iallefall en koselig stund sammen bare vi to da vi ventet på at Fløybanen skulle gå. Satt inne i en av vognene og drakk deilig kakao :)

Jeg var veldig sliten da jeg kom hjem. Jeg hadde jo gått direkte fra jobb, så det ble null hvile. Det merket jeg godt. Jo trøttere jeg er, jo mer sårbar er jeg... Fredagen ble derfor en tung dag. Helgen har derimot vært fin, og selv om formen har vært sånn passe, så klarte jeg å støvsuge og vaske stue, kjøkken og gang + vaske en del klær. Det er små ting for de fleste, men for meg er det viktige små skritt i rett retning.

Hjemme igjen...

Turen til Lofoten gikk fint. Jeg fikk litt nerver da jeg var på vei til flyplassen torsdag, kjente pusten gikk tyngre og magen var urolig, men roet meg da jeg kom til gaten. Ble litt nervøs da flyet var forsinket pga været over Bergen... Det gikk heldigvis over all forventning. Litt turbulens var det, men jeg klarte å forholde meg rolig. Prøvde å fokusere på det som skjedde i kroppen min, og det hjalp faktisk. På det området har jeg kommet meg veldig.

Oppholdet var fint og innimellom slappet jeg veldig av. Klarte å slippe meg litt løs da vi var på Europris. Vi måtte bare  prøve noen rare parykker, og fikk oss en god latter :) Fikk med meg både et restaurantbesøk og et kafébesøk i løpet av helgen.

Men det er en ting som er litt plagsomt, og det er den forbaskede sensitiviteten min. Det skal ikke mye til før jeg senser andres sinnsstemninger. Jeg trenger ikke snakke med vedkommende, men får bare en følelse av at ting ikke er slik de burde være. Da kjenner jeg på uroen i meg og jeg har problemer med å legge det bort. Dette opplevde jeg flere ganger i helgen. En vond følelse.

Jeg har meldt meg på Walk & talk i regi av Foreningen for høysensitive i Norge. Det er på torsdag. Da skal vi møtes ved Skansemyren og gå en tur mens vi deler erfaringer. Jeg kjenner jeg gruer meg litt...

Utfordringer

I dag fikk jeg nok en gang kjenne på den sensitive siden min. Ble veldig opprørt over noe som jeg opplevde som urimelig kritikk mot noen jeg kjenner. Trangen til å forklare og forsvare var der med en gang. Det er rart hvordan mekanismene i kroppen begynner å jobbe. Jeg ble skjelven innvendig, merket at tankene fløy fortere enn det jeg klarte å skrive - stresshormonene jobbet ganske enkelt på høygir.

Jeg har forresten bestilt boken til Trond Haukedal i dag: "Boken om høysensitivitet". Gleder meg til den kommer :)

I morgen blir det ny utfordring - jeg skal fly alene til Lofoten igjen. Jeg var der en uke i mai ifjor, men denne gangen blir det bare en helg. I mars skal jeg på et jobbseminar i Trondheim. Utfordringene står i kø :) Men jeg gruer meg ikke så mye som jeg gjorde før, det er jo et fremskritt.