Jeg var på hundeutstilling i går, og i dag får jeg svi i form av en enorm trøtthet. Føler meg utmattet og det verker i hele kroppen. Øynene føles tunge, og jeg klarer ikke få noe gjort. Tidligere forsto jeg ikke hvorfor jeg alltid var så trøtt etter slike dager, men nå vet jeg jo at det skyldes HS.
Selv om dagen var topp på alle måter, så får man ikke slappet av. Man er omringet av støy og alt surret rundt en, fører til overload. Man blir mettet av inntrykk i både kropp og sjel rett og slett. Egentlig skulle jeg tatt meg fri fra jobb etter slike dager, men det er jo ikke alltid det går. Ikke vil jeg kutte ut dette med hundeutstillinger heller, for jeg elsker det jo! Når det er arrangement over flere dager og jeg har et sted hvor jeg kan trekke meg litt bort, er det bedre.
Det er iallefall viktig å ta hensyn til formen i dag. Ellers er det lett for at bagateller kan utløse tårestrøm. Overloaden går jo ikke bare på det fysiske, men vel så mye på det psykiske. Man er mer skjør pga at man er så sliten. Det er så lett for at dette kan gå ut over andre, så det er en utfordring å forhindre det.
Viser innlegg med etiketten overstimulering. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten overstimulering. Vis alle innlegg
mandag 27. april 2015
fredag 1. august 2014
Avhengighet til andre
Å være så avhengig av andre mennesker at du nesten ikke klarer å stå på egne bein, er lite tilfredsstillende i lengden. Det kan virke deilig og bedagelig i "nuet" å ha noen der som du vet ordner opp, men til syvende og sist gjør du deg selv en bjørnetjeneste.
Jeg husker fremdeles da jeg begynte på førskolen. Jeg ble så knyttet til hun som var lærerinnen min de dagene, at jeg gråt da jeg fikk vite at vi ikke kom til å få henne da vi skulle begynne i 1. klasse. Jeg som hadde gledet meg til å begynne på skolen, grudde meg for jeg kunne jo ikke få en snillere lærerinne enn henne. Det er vel en av de første gangene som jeg kan huske iallefall at jeg tok sorgene på forskudd. Det viste seg selvsagt at jeg ikke hadde hatt noe å frykte for Aud, som den nye lærerinnen min het, viste seg å være verdens snilleste og søteste dame. Og nok en gang knyttet jeg meg sterkt.
Vi fikk ha henne i 2 år - da fikk vi vite at hun skulle gifte seg og flytte til østlandet. Jeg tok dette tungt. En elev i klassen skulle også flytte, så det ble en del omveltninger på kort tid. Jeg klarte ikke gi slipp på Aud, så i mange år brevvekslet vi, faktisk til jeg var opp i voksen alder. Jeg traff henne også en gang da hun var på ferie her.
Har jo lurt på hva som gjør at jeg knytter meg så forferdelig til enkelte og jeg har mine tanker om det. Et svar er nok den grunnleggende utryggheten som jeg har og har hatt i meg. Redselen for å bli forlatt har vært stor, og er noe jeg jobber en del med. Følelsesmessig er jeg som et barn til tider, iallefall kan jeg reagere som et barn når jeg kommer i denne følelsesverdenen der fornuften på en måte må vike. Det er det som skjer når jeg blir overstimulert - da kommer denne utryggheten for fullt og jeg endrer personlighet. Nå har jeg jo lært meg noen teknikker som skal forhindre at jeg blir overstimulert eller gjøre det lettere, men det er ikke alltid så enkelt å gjennomføre det. Psykologen bruker et bilde når han skal forklare hvorfor jeg ikke alltid klarer å handle slik jeg bør; han snakker om at vi mennesker har vakthunder. Psykologiske forsvarsmekanismer kan sees på som "vakthunder", som har som sin viktigste oppgave å beskytte sin "eier" mot den farlige verdenen. I praksis betyr dette at vi ikke alltid er herrer i egne hus. I stedet for at vi har kontroll på vakthundene, så styrter de avgårde med oss. Et godt bilde synes jeg :)
Jeg husker fremdeles da jeg begynte på førskolen. Jeg ble så knyttet til hun som var lærerinnen min de dagene, at jeg gråt da jeg fikk vite at vi ikke kom til å få henne da vi skulle begynne i 1. klasse. Jeg som hadde gledet meg til å begynne på skolen, grudde meg for jeg kunne jo ikke få en snillere lærerinne enn henne. Det er vel en av de første gangene som jeg kan huske iallefall at jeg tok sorgene på forskudd. Det viste seg selvsagt at jeg ikke hadde hatt noe å frykte for Aud, som den nye lærerinnen min het, viste seg å være verdens snilleste og søteste dame. Og nok en gang knyttet jeg meg sterkt.
Vi fikk ha henne i 2 år - da fikk vi vite at hun skulle gifte seg og flytte til østlandet. Jeg tok dette tungt. En elev i klassen skulle også flytte, så det ble en del omveltninger på kort tid. Jeg klarte ikke gi slipp på Aud, så i mange år brevvekslet vi, faktisk til jeg var opp i voksen alder. Jeg traff henne også en gang da hun var på ferie her.
Har jo lurt på hva som gjør at jeg knytter meg så forferdelig til enkelte og jeg har mine tanker om det. Et svar er nok den grunnleggende utryggheten som jeg har og har hatt i meg. Redselen for å bli forlatt har vært stor, og er noe jeg jobber en del med. Følelsesmessig er jeg som et barn til tider, iallefall kan jeg reagere som et barn når jeg kommer i denne følelsesverdenen der fornuften på en måte må vike. Det er det som skjer når jeg blir overstimulert - da kommer denne utryggheten for fullt og jeg endrer personlighet. Nå har jeg jo lært meg noen teknikker som skal forhindre at jeg blir overstimulert eller gjøre det lettere, men det er ikke alltid så enkelt å gjennomføre det. Psykologen bruker et bilde når han skal forklare hvorfor jeg ikke alltid klarer å handle slik jeg bør; han snakker om at vi mennesker har vakthunder. Psykologiske forsvarsmekanismer kan sees på som "vakthunder", som har som sin viktigste oppgave å beskytte sin "eier" mot den farlige verdenen. I praksis betyr dette at vi ikke alltid er herrer i egne hus. I stedet for at vi har kontroll på vakthundene, så styrter de avgårde med oss. Et godt bilde synes jeg :)
tirsdag 29. juli 2014
Å være overstimulert. Del 2
Selv den snilleste og mest forståelsesfulle personen kan endre personlighet og bli alt annet enn snill og forståelsesfull når han/hun er overstimulert. Det er nesten som at vi har to personligheter, en dr. Jekyll og en Mr. Hyde. Det kan være vanskelig for de nærmeste rundt å vite hvordan de skal takle denne personlighetsforandringen. Men det er ikke helt enkelt å være den som forandrer seg heller. Vi ønsker jo ikke å være selvopptatte og synes synd på oss selv, men av og til skjer det bare. Som med meg i helgen....
Jeg hadde vært på utstilling fra fredag til søndag. Lå i telt for første gang og det var mye inntrykk. Det ble ikke så mye søvn selv om jeg sov bra for å være første gang i telt. Men likevel; det var tidlig opp og full rulle hele dagen. Ble lite hvile etter selve utstillingen også og så varmt som det var... Kjente hvor sliten jeg var på turen hjem. Og jeg hadde ikke vært hjemme lenge før noe fikk meg ut av likevekt, en filleting egentlig, men nok til at jeg ble sur og så lei meg. Etterpå føler man seg bare dum og håpløs.
I boken "Særlig sensitiv" sammenligner Elaine Aron den høysensitive kroppen med et lite barn. Spebarnet og en høysensitiv kropp har på en måte de samme behovene. Så lenge barnet er mett og har fått nok hvile, er det samarbeidsvillig og fornøyd. I det barnet ikke har fått dekket de behovene, blir de fortvilet. På samme måte reagerer en høysensitiv kropp. Når kroppen er utslitt eller overstimulert, er den ute av stand til å rette opp situasjonen, og frustrasjonen kommer til syne.
Aron sier at vi skal behandle kroppen vår som om det var et lite barn. Som småbarn trenger også høysensitive mye hvile. Skiftarbeid er ikke så gunstig for en HSP pga at det blir for lite regelmessighet og fast rytme.
Vi har også behov for andre typer hvile, som å slappe av og hygge oss. Det kan for noen være å komme seg litt ut med venner, gå på kino, eller rett og slett arbeide hjemme i hagen eller lese en bok. Problemet for mange høysensitive er at det å slappe av ikke er så enkelt for man tenker så mye på alt som skulle vært gjort. Mange HSP er samvittighetsfulle og perfeksjonistiske, og da blir tankene om alt som skulle vært gjort overskyggende.
Foreldre utvikler flere strategier for å berolige spebarnet sitt. Noen strategier er psykologiske, noen er mer fysiske, men de har innvirkning på hverandre. Noen psykologiske metoder for å kontrollere overstimuleringen kan være å gjenta en setning, eller en bønn som du bruker daglig og som du assosierer med en dyp ro. Du kan også betrakte situasjonen utenifra, som et vitne til deg selv. Noen fysiske metoder er f.eks å komme seg ut av situasjonen, rett og slett forlate det stedet eller situasjonen som er for overveldende. Man kan ta en pause, gå en tur eller drikke et glass vann. Eller bruke pusten, f.eks lukke øynene og puste rolig.
Grensesetting har jeg så vidt vært inne på. Uklare grenser kan være et problem for oss høysensitive. Dette er noe jeg selv har erfart og fremdeles erfarer. Har mang en gang blitt dradd inn i andre menneskers drama fordi jeg ikke har klart å si ifra. Målet må være å sette de rette grensene for MEG, men dette er noe som tar tid. Det er en rett jeg har og et ansvar jeg må ta for meg selv - og ikke minst den viktigste kilden til verdighet. Å ha sunne relasjoner til andre mennesker er viktig for alle. Man kan ha omsorgspersoner rundt seg, men må aldri gi etter for lysten til å smelte sammen med et annet menneske. Da mister man gradvis sin uavhengighet. Det vil igjen føre til mange innestengte behov og frustrasjonen får grobunn.
Jeg hadde vært på utstilling fra fredag til søndag. Lå i telt for første gang og det var mye inntrykk. Det ble ikke så mye søvn selv om jeg sov bra for å være første gang i telt. Men likevel; det var tidlig opp og full rulle hele dagen. Ble lite hvile etter selve utstillingen også og så varmt som det var... Kjente hvor sliten jeg var på turen hjem. Og jeg hadde ikke vært hjemme lenge før noe fikk meg ut av likevekt, en filleting egentlig, men nok til at jeg ble sur og så lei meg. Etterpå føler man seg bare dum og håpløs.
I boken "Særlig sensitiv" sammenligner Elaine Aron den høysensitive kroppen med et lite barn. Spebarnet og en høysensitiv kropp har på en måte de samme behovene. Så lenge barnet er mett og har fått nok hvile, er det samarbeidsvillig og fornøyd. I det barnet ikke har fått dekket de behovene, blir de fortvilet. På samme måte reagerer en høysensitiv kropp. Når kroppen er utslitt eller overstimulert, er den ute av stand til å rette opp situasjonen, og frustrasjonen kommer til syne.
Aron sier at vi skal behandle kroppen vår som om det var et lite barn. Som småbarn trenger også høysensitive mye hvile. Skiftarbeid er ikke så gunstig for en HSP pga at det blir for lite regelmessighet og fast rytme.
Vi har også behov for andre typer hvile, som å slappe av og hygge oss. Det kan for noen være å komme seg litt ut med venner, gå på kino, eller rett og slett arbeide hjemme i hagen eller lese en bok. Problemet for mange høysensitive er at det å slappe av ikke er så enkelt for man tenker så mye på alt som skulle vært gjort. Mange HSP er samvittighetsfulle og perfeksjonistiske, og da blir tankene om alt som skulle vært gjort overskyggende.
Foreldre utvikler flere strategier for å berolige spebarnet sitt. Noen strategier er psykologiske, noen er mer fysiske, men de har innvirkning på hverandre. Noen psykologiske metoder for å kontrollere overstimuleringen kan være å gjenta en setning, eller en bønn som du bruker daglig og som du assosierer med en dyp ro. Du kan også betrakte situasjonen utenifra, som et vitne til deg selv. Noen fysiske metoder er f.eks å komme seg ut av situasjonen, rett og slett forlate det stedet eller situasjonen som er for overveldende. Man kan ta en pause, gå en tur eller drikke et glass vann. Eller bruke pusten, f.eks lukke øynene og puste rolig.
Grensesetting har jeg så vidt vært inne på. Uklare grenser kan være et problem for oss høysensitive. Dette er noe jeg selv har erfart og fremdeles erfarer. Har mang en gang blitt dradd inn i andre menneskers drama fordi jeg ikke har klart å si ifra. Målet må være å sette de rette grensene for MEG, men dette er noe som tar tid. Det er en rett jeg har og et ansvar jeg må ta for meg selv - og ikke minst den viktigste kilden til verdighet. Å ha sunne relasjoner til andre mennesker er viktig for alle. Man kan ha omsorgspersoner rundt seg, men må aldri gi etter for lysten til å smelte sammen med et annet menneske. Da mister man gradvis sin uavhengighet. Det vil igjen føre til mange innestengte behov og frustrasjonen får grobunn.
onsdag 23. juli 2014
Å være overstimulert
Tenkte jeg skulle skrive litt om det å være overstimulert (slik JEG opplever det), årsakene til det og hva man kan gjøre for å håndtere det. I følge Elaine Aron er overstimulering livets første og mest grunnleggende ubehagelige erfaring, og den første gangen vi erfarer dette er når vi blir født. Men de fleste er født med et instinkt som hjelper å holde avstand til det som er så intenst. For de som er født høysensitive er det ikke så lett.
Dagen i går var en dag der jeg som HSP virkelig ble utfordret. Vi hadde valpefødsel i huset, og da er jo nervene alltid litt i høyspenn. I tillegg ble det lite søvn. Søvn er jo viktig for de fleste, men for en HSP ekstra viktig (selv om det finnes morgenfugler blant oss da). Følelsen av kaos er sterkt tilstede i disse situasjonene. Uansett hvor ryddig man har det før, så blir det komplett kaos når tispen er fødselssyk. Vet ikke om det blir slik hos andre, men slik blir det hos oss. Og som vi vet; kaos og rot er IKKE positive elementer, men fører til stress. I tillegg ble det lite tid til mat, spesielt da fødselen dro i langdrag og vi etterhvert innså at vi måtte få profesjonell hjelp. Jeg hadde klart å forholde meg rolig hele tiden, men så kom jeg til et punkt der jeg plutselig fikk nok. Klarte ikke sitte på valperommet, men måtte komme meg bort. Den roen jeg hadde hatt, forsvant da jeg innså at dette ikke ble en enkel fødsel. Og ro er jo veldig viktig å ha både for en selv og ikke minst for tispen. Heldigvis var det folk tilstede som beholdt roen, og det gjorde at jeg kunne trekke meg tilbake. Det å kunne trekke seg tilbake, legge inn små pauser, ha en "time out" er veldig viktig.
Jeg valgte derfor å bli hjemme mens de andre dro til dyrlegen. Det kunne lett ført til at jeg så på det som et nederlag (nok en fødsel der jeg ikke klarer å bevare roen), men jeg innså at det beste for meg og for de andre, var å holde meg hjemme og heller ta meg av de andre hundene. Ikke minst var det godt å bare være for meg selv. Det førte til at jeg fikk litt mer overskudd og litt av roen tilbake. Som varte til jeg fikk vite at det var en valp igjen som de slet med å få ut og at tispen da var for svak til keisersnitt.... Jeg så for meg de verste scenarier. Når jeg blir redd eller overstimulert, reagerer jeg ofte med sinne og det skjedde også igår. Følte jeg ikke fikk svar fort nok på meldinger som ble sendt, og da kom katastrofetankene for fullt. De overskygger all fornuft.
Nå gikk det heldigvis bra med tispen og med valpene, bortsett fra en som var for svak. Jeg klarte å mobilisere krefter til å kjøre til dyreklinikken for å hente de som var der. Da jeg kom hjem, seg trøttheten på. Jeg kjente meg fullstendig utmattet og ute av stand til å gjøre noe. Satte meg derfor ut på terrassen og prøvde meg på en øvelse som psykologen har lært meg. Det er å fokusere på kroppen, kjenne på følelsene, kjenne på hva som viser at jeg har en fysisk kropp. Satt med lukkede øyne en stund og det hjalp nå litt. Så spiste vi og det hjalp veldig :) Sult har en spesielt sterk virkning på en HSP - man føler man må ha noe å spise HER OG NÅ!
Idag kunne jeg ikke hatt noen avtaler. Jeg er altfor trøtt, og har bare behov for å være hjemme og slappe av. Slik er det som oftest dagen etter en begivenhet, om det så er fødsel, utstilling eller noe annet.
Vil skrive mer om overstimulering i neste innlegg tenkte jeg.
Dagen i går var en dag der jeg som HSP virkelig ble utfordret. Vi hadde valpefødsel i huset, og da er jo nervene alltid litt i høyspenn. I tillegg ble det lite søvn. Søvn er jo viktig for de fleste, men for en HSP ekstra viktig (selv om det finnes morgenfugler blant oss da). Følelsen av kaos er sterkt tilstede i disse situasjonene. Uansett hvor ryddig man har det før, så blir det komplett kaos når tispen er fødselssyk. Vet ikke om det blir slik hos andre, men slik blir det hos oss. Og som vi vet; kaos og rot er IKKE positive elementer, men fører til stress. I tillegg ble det lite tid til mat, spesielt da fødselen dro i langdrag og vi etterhvert innså at vi måtte få profesjonell hjelp. Jeg hadde klart å forholde meg rolig hele tiden, men så kom jeg til et punkt der jeg plutselig fikk nok. Klarte ikke sitte på valperommet, men måtte komme meg bort. Den roen jeg hadde hatt, forsvant da jeg innså at dette ikke ble en enkel fødsel. Og ro er jo veldig viktig å ha både for en selv og ikke minst for tispen. Heldigvis var det folk tilstede som beholdt roen, og det gjorde at jeg kunne trekke meg tilbake. Det å kunne trekke seg tilbake, legge inn små pauser, ha en "time out" er veldig viktig.
Jeg valgte derfor å bli hjemme mens de andre dro til dyrlegen. Det kunne lett ført til at jeg så på det som et nederlag (nok en fødsel der jeg ikke klarer å bevare roen), men jeg innså at det beste for meg og for de andre, var å holde meg hjemme og heller ta meg av de andre hundene. Ikke minst var det godt å bare være for meg selv. Det førte til at jeg fikk litt mer overskudd og litt av roen tilbake. Som varte til jeg fikk vite at det var en valp igjen som de slet med å få ut og at tispen da var for svak til keisersnitt.... Jeg så for meg de verste scenarier. Når jeg blir redd eller overstimulert, reagerer jeg ofte med sinne og det skjedde også igår. Følte jeg ikke fikk svar fort nok på meldinger som ble sendt, og da kom katastrofetankene for fullt. De overskygger all fornuft.
Nå gikk det heldigvis bra med tispen og med valpene, bortsett fra en som var for svak. Jeg klarte å mobilisere krefter til å kjøre til dyreklinikken for å hente de som var der. Da jeg kom hjem, seg trøttheten på. Jeg kjente meg fullstendig utmattet og ute av stand til å gjøre noe. Satte meg derfor ut på terrassen og prøvde meg på en øvelse som psykologen har lært meg. Det er å fokusere på kroppen, kjenne på følelsene, kjenne på hva som viser at jeg har en fysisk kropp. Satt med lukkede øyne en stund og det hjalp nå litt. Så spiste vi og det hjalp veldig :) Sult har en spesielt sterk virkning på en HSP - man føler man må ha noe å spise HER OG NÅ!
Idag kunne jeg ikke hatt noen avtaler. Jeg er altfor trøtt, og har bare behov for å være hjemme og slappe av. Slik er det som oftest dagen etter en begivenhet, om det så er fødsel, utstilling eller noe annet.
Vil skrive mer om overstimulering i neste innlegg tenkte jeg.
mandag 7. juli 2014
Kjennetegn på HSP
Elaine Aron heter hun som har forsket mest på høysensitivitet, og hun har gitt ut flere bøker om emnet. Bl.a en bok som hun har kalt "The Highly Sensitive Person". Den er også kommet ut på norsk med tittelen "Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke". Denne boken har jeg vært så heldig å få låne nå, så gleder meg til å begynne å lese den.
I boken beskriver hun noen kjennetegn på HSP:
1) Du kjeder deg sjelden alene, og har et rikt og komplekst indre liv.
2) Er lyd-, lys- og luktømtålig. Har også generelt lav smerteterskel.
3) Trenger mer søvn enn gjennomsnittet.
4) God på å lese andre mennesker, og blir lett påvirket av andres følelser, humør, kroppsspråk og smerter.
5) Er ofte samvittighetsfull og grundig i det du gjør. Opptatt av å ikke gjøre feil.
6) Blir lettere overstimulert (sliten, stressa, handlingslammet) fordi du sanser mer enn andre.
7) Føler deg ofte annerledes enn andre, og kan ha lav selvtillit hvis du har opplevd følsomheten din som noe negativt i oppveksten.
8) Behov for å trekke deg tilbake etter travle dager eller overveldende opplevelser. Da vil du vil være alene, skjermet for stimuli.
9) Særlig følsom overfor effektene av sukker, koffein og alkohol. Mange sensitive mister fokus og blir irriterte når de er sultne.
10) Kunst, musikk, film og andre uttrykksformer kan bevege deg sterkt – på godt og vondt.
Mennesker med HSP er selvsagt like forskjellige som alle andre, så disse kjennetegnene kan variere. Jeg kan selv skrive under på det meste her, men enkelte punkter er mere fremtredende enn andre.
Som jeg skrev i forrige innlegg foretrakk jeg ofte som barn å være alene. Jeg hadde et rikt indre liv, og kunne sitte i timesvis å leke med små figurer, dukker eller ting min far laget til meg. Jeg var spesielt opptatt av elefanter i en periode, så han tegnet elefanter som jeg klippet ut og lekte med. Jeg elsket også å leke med modelerkitt. Så var jeg glad i å lese. Og da var jeg ikke tilsnakkendes til. Jeg forsvant inn i bøkenes verden.
Søvnbehovet mitt har alltid vært stort. Har alltid slitt om morgenen uansett om jeg var tidlig til køys. Dette har bare blitt verre med årene.
Jeg har alltid vært veldig lysømfintlig. Det trenger ikke være sol ute for at jeg må gå med solbriller. Jeg har også vært ømfintlig for merkelappene i klær. Som liten var jeg hysterisk da strømpebuksen kom innimellom tærne mine eller trusen gikk inn i rompen... Kan jo le av det idag, men min mor forteller om et barn som virkelig slet med dette. Og som gråt slik at de som foreldre fikk kjeft av andre.
Annerledesfølelsen har jeg også alltid hatt, og dette virker som de aller fleste med HSP har. Jeg var annerledes også på en veldig synlig måte. Ble tidlig utviklet, fikk bryster og menstruasjon allerede som 11-åring. Selvsagt mye tidligere enn jevngamle. Det å stikke seg ut på den måten er aldri kjekt og man blir lett et offer. Kan ikke si jeg var et mobbeoffer, men jeg ble terget og gymtimene sto for meg som et mareritt. Og når man ikke er en atlet akkurat, så daler selvfølelsen når man ikke mestrer ting på samme måte som andre mestrer.
Jeg skjønte aldri hvorfor akkurat JEG skulle bli så ekstremt trøtt og sliten etter en utstilling? Men nå vet jeg jo at det skyldes at jeg får "overload" - dvs at jeg får så mye inntrykk pga alt som skjer rundt meg, at hodet blir rett og slett mettet. Og da trenger jeg å trekke meg tilbake og bare være litt for meg selv. Hvis ikke blir jeg irritabel og kan reagere med sinne.
Det å være HSP blir sett på som en gave, men foreløpig er ikke jeg der at jeg ser på det som noe positivt. Men jeg håper jo at etterhvert som jeg lærer mer om dette, at jeg da klarer å leve med det på en bedre måte.
I boken beskriver hun noen kjennetegn på HSP:
1) Du kjeder deg sjelden alene, og har et rikt og komplekst indre liv.
2) Er lyd-, lys- og luktømtålig. Har også generelt lav smerteterskel.
3) Trenger mer søvn enn gjennomsnittet.
4) God på å lese andre mennesker, og blir lett påvirket av andres følelser, humør, kroppsspråk og smerter.
5) Er ofte samvittighetsfull og grundig i det du gjør. Opptatt av å ikke gjøre feil.
6) Blir lettere overstimulert (sliten, stressa, handlingslammet) fordi du sanser mer enn andre.
7) Føler deg ofte annerledes enn andre, og kan ha lav selvtillit hvis du har opplevd følsomheten din som noe negativt i oppveksten.
8) Behov for å trekke deg tilbake etter travle dager eller overveldende opplevelser. Da vil du vil være alene, skjermet for stimuli.
9) Særlig følsom overfor effektene av sukker, koffein og alkohol. Mange sensitive mister fokus og blir irriterte når de er sultne.
10) Kunst, musikk, film og andre uttrykksformer kan bevege deg sterkt – på godt og vondt.
Mennesker med HSP er selvsagt like forskjellige som alle andre, så disse kjennetegnene kan variere. Jeg kan selv skrive under på det meste her, men enkelte punkter er mere fremtredende enn andre.
Som jeg skrev i forrige innlegg foretrakk jeg ofte som barn å være alene. Jeg hadde et rikt indre liv, og kunne sitte i timesvis å leke med små figurer, dukker eller ting min far laget til meg. Jeg var spesielt opptatt av elefanter i en periode, så han tegnet elefanter som jeg klippet ut og lekte med. Jeg elsket også å leke med modelerkitt. Så var jeg glad i å lese. Og da var jeg ikke tilsnakkendes til. Jeg forsvant inn i bøkenes verden.
Søvnbehovet mitt har alltid vært stort. Har alltid slitt om morgenen uansett om jeg var tidlig til køys. Dette har bare blitt verre med årene.
Jeg har alltid vært veldig lysømfintlig. Det trenger ikke være sol ute for at jeg må gå med solbriller. Jeg har også vært ømfintlig for merkelappene i klær. Som liten var jeg hysterisk da strømpebuksen kom innimellom tærne mine eller trusen gikk inn i rompen... Kan jo le av det idag, men min mor forteller om et barn som virkelig slet med dette. Og som gråt slik at de som foreldre fikk kjeft av andre.
Annerledesfølelsen har jeg også alltid hatt, og dette virker som de aller fleste med HSP har. Jeg var annerledes også på en veldig synlig måte. Ble tidlig utviklet, fikk bryster og menstruasjon allerede som 11-åring. Selvsagt mye tidligere enn jevngamle. Det å stikke seg ut på den måten er aldri kjekt og man blir lett et offer. Kan ikke si jeg var et mobbeoffer, men jeg ble terget og gymtimene sto for meg som et mareritt. Og når man ikke er en atlet akkurat, så daler selvfølelsen når man ikke mestrer ting på samme måte som andre mestrer.
Jeg skjønte aldri hvorfor akkurat JEG skulle bli så ekstremt trøtt og sliten etter en utstilling? Men nå vet jeg jo at det skyldes at jeg får "overload" - dvs at jeg får så mye inntrykk pga alt som skjer rundt meg, at hodet blir rett og slett mettet. Og da trenger jeg å trekke meg tilbake og bare være litt for meg selv. Hvis ikke blir jeg irritabel og kan reagere med sinne.
Det å være HSP blir sett på som en gave, men foreløpig er ikke jeg der at jeg ser på det som noe positivt. Men jeg håper jo at etterhvert som jeg lærer mer om dette, at jeg da klarer å leve med det på en bedre måte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)