Selv den snilleste og mest forståelsesfulle personen kan endre personlighet og bli alt annet enn snill og forståelsesfull når han/hun er overstimulert. Det er nesten som at vi har to personligheter, en dr. Jekyll og en Mr. Hyde. Det kan være vanskelig for de nærmeste rundt å vite hvordan de skal takle denne personlighetsforandringen. Men det er ikke helt enkelt å være den som forandrer seg heller. Vi ønsker jo ikke å være selvopptatte og synes synd på oss selv, men av og til skjer det bare. Som med meg i helgen....
Jeg hadde vært på utstilling fra fredag til søndag. Lå i telt for første gang og det var mye inntrykk. Det ble ikke så mye søvn selv om jeg sov bra for å være første gang i telt. Men likevel; det var tidlig opp og full rulle hele dagen. Ble lite hvile etter selve utstillingen også og så varmt som det var... Kjente hvor sliten jeg var på turen hjem. Og jeg hadde ikke vært hjemme lenge før noe fikk meg ut av likevekt, en filleting egentlig, men nok til at jeg ble sur og så lei meg. Etterpå føler man seg bare dum og håpløs.
I boken "Særlig sensitiv" sammenligner Elaine Aron den høysensitive kroppen med et lite barn. Spebarnet og en høysensitiv kropp har på en måte de samme behovene. Så lenge barnet er mett og har fått nok hvile, er det samarbeidsvillig og fornøyd. I det barnet ikke har fått dekket de behovene, blir de fortvilet. På samme måte reagerer en høysensitiv kropp. Når kroppen er utslitt eller overstimulert, er den ute av stand til å rette opp situasjonen, og frustrasjonen kommer til syne.
Aron sier at vi skal behandle kroppen vår som om det var et lite barn. Som småbarn trenger også høysensitive mye hvile. Skiftarbeid er ikke så gunstig for en HSP pga at det blir for lite regelmessighet og fast rytme.
Vi har også behov for andre typer hvile, som å slappe av og hygge oss. Det kan for noen være å komme seg litt ut med venner, gå på kino, eller rett og slett arbeide hjemme i hagen eller lese en bok. Problemet for mange høysensitive er at det å slappe av ikke er så enkelt for man tenker så mye på alt som skulle vært gjort. Mange HSP er samvittighetsfulle og perfeksjonistiske, og da blir tankene om alt som skulle vært gjort overskyggende.
Foreldre utvikler flere strategier for å berolige spebarnet sitt. Noen strategier er psykologiske, noen er mer fysiske, men de har innvirkning på hverandre. Noen psykologiske metoder for å kontrollere overstimuleringen kan være å gjenta en setning, eller en bønn som du bruker daglig og som du assosierer med en dyp ro. Du kan også betrakte situasjonen utenifra, som et vitne til deg selv. Noen fysiske metoder er f.eks å komme seg ut av situasjonen, rett og slett forlate det stedet eller situasjonen som er for overveldende. Man kan ta en pause, gå en tur eller drikke et glass vann. Eller bruke pusten, f.eks lukke øynene og puste rolig.
Grensesetting har jeg så vidt vært inne på. Uklare grenser kan være et problem for oss høysensitive. Dette er noe jeg selv har erfart og fremdeles erfarer. Har mang en gang blitt dradd inn i andre menneskers drama fordi jeg ikke har klart å si ifra. Målet må være å sette de rette grensene for MEG, men dette er noe som tar tid. Det er en rett jeg har og et ansvar jeg må ta for meg selv - og ikke minst den viktigste kilden til verdighet. Å ha sunne relasjoner til andre mennesker er viktig for alle. Man kan ha omsorgspersoner rundt seg, men må aldri gi etter for lysten til å smelte sammen med et annet menneske. Da mister man gradvis sin uavhengighet. Det vil igjen føre til mange innestengte behov og frustrasjonen får grobunn.
tirsdag 29. juli 2014
onsdag 23. juli 2014
Å være overstimulert
Tenkte jeg skulle skrive litt om det å være overstimulert (slik JEG opplever det), årsakene til det og hva man kan gjøre for å håndtere det. I følge Elaine Aron er overstimulering livets første og mest grunnleggende ubehagelige erfaring, og den første gangen vi erfarer dette er når vi blir født. Men de fleste er født med et instinkt som hjelper å holde avstand til det som er så intenst. For de som er født høysensitive er det ikke så lett.
Dagen i går var en dag der jeg som HSP virkelig ble utfordret. Vi hadde valpefødsel i huset, og da er jo nervene alltid litt i høyspenn. I tillegg ble det lite søvn. Søvn er jo viktig for de fleste, men for en HSP ekstra viktig (selv om det finnes morgenfugler blant oss da). Følelsen av kaos er sterkt tilstede i disse situasjonene. Uansett hvor ryddig man har det før, så blir det komplett kaos når tispen er fødselssyk. Vet ikke om det blir slik hos andre, men slik blir det hos oss. Og som vi vet; kaos og rot er IKKE positive elementer, men fører til stress. I tillegg ble det lite tid til mat, spesielt da fødselen dro i langdrag og vi etterhvert innså at vi måtte få profesjonell hjelp. Jeg hadde klart å forholde meg rolig hele tiden, men så kom jeg til et punkt der jeg plutselig fikk nok. Klarte ikke sitte på valperommet, men måtte komme meg bort. Den roen jeg hadde hatt, forsvant da jeg innså at dette ikke ble en enkel fødsel. Og ro er jo veldig viktig å ha både for en selv og ikke minst for tispen. Heldigvis var det folk tilstede som beholdt roen, og det gjorde at jeg kunne trekke meg tilbake. Det å kunne trekke seg tilbake, legge inn små pauser, ha en "time out" er veldig viktig.
Jeg valgte derfor å bli hjemme mens de andre dro til dyrlegen. Det kunne lett ført til at jeg så på det som et nederlag (nok en fødsel der jeg ikke klarer å bevare roen), men jeg innså at det beste for meg og for de andre, var å holde meg hjemme og heller ta meg av de andre hundene. Ikke minst var det godt å bare være for meg selv. Det førte til at jeg fikk litt mer overskudd og litt av roen tilbake. Som varte til jeg fikk vite at det var en valp igjen som de slet med å få ut og at tispen da var for svak til keisersnitt.... Jeg så for meg de verste scenarier. Når jeg blir redd eller overstimulert, reagerer jeg ofte med sinne og det skjedde også igår. Følte jeg ikke fikk svar fort nok på meldinger som ble sendt, og da kom katastrofetankene for fullt. De overskygger all fornuft.
Nå gikk det heldigvis bra med tispen og med valpene, bortsett fra en som var for svak. Jeg klarte å mobilisere krefter til å kjøre til dyreklinikken for å hente de som var der. Da jeg kom hjem, seg trøttheten på. Jeg kjente meg fullstendig utmattet og ute av stand til å gjøre noe. Satte meg derfor ut på terrassen og prøvde meg på en øvelse som psykologen har lært meg. Det er å fokusere på kroppen, kjenne på følelsene, kjenne på hva som viser at jeg har en fysisk kropp. Satt med lukkede øyne en stund og det hjalp nå litt. Så spiste vi og det hjalp veldig :) Sult har en spesielt sterk virkning på en HSP - man føler man må ha noe å spise HER OG NÅ!
Idag kunne jeg ikke hatt noen avtaler. Jeg er altfor trøtt, og har bare behov for å være hjemme og slappe av. Slik er det som oftest dagen etter en begivenhet, om det så er fødsel, utstilling eller noe annet.
Vil skrive mer om overstimulering i neste innlegg tenkte jeg.
Dagen i går var en dag der jeg som HSP virkelig ble utfordret. Vi hadde valpefødsel i huset, og da er jo nervene alltid litt i høyspenn. I tillegg ble det lite søvn. Søvn er jo viktig for de fleste, men for en HSP ekstra viktig (selv om det finnes morgenfugler blant oss da). Følelsen av kaos er sterkt tilstede i disse situasjonene. Uansett hvor ryddig man har det før, så blir det komplett kaos når tispen er fødselssyk. Vet ikke om det blir slik hos andre, men slik blir det hos oss. Og som vi vet; kaos og rot er IKKE positive elementer, men fører til stress. I tillegg ble det lite tid til mat, spesielt da fødselen dro i langdrag og vi etterhvert innså at vi måtte få profesjonell hjelp. Jeg hadde klart å forholde meg rolig hele tiden, men så kom jeg til et punkt der jeg plutselig fikk nok. Klarte ikke sitte på valperommet, men måtte komme meg bort. Den roen jeg hadde hatt, forsvant da jeg innså at dette ikke ble en enkel fødsel. Og ro er jo veldig viktig å ha både for en selv og ikke minst for tispen. Heldigvis var det folk tilstede som beholdt roen, og det gjorde at jeg kunne trekke meg tilbake. Det å kunne trekke seg tilbake, legge inn små pauser, ha en "time out" er veldig viktig.
Jeg valgte derfor å bli hjemme mens de andre dro til dyrlegen. Det kunne lett ført til at jeg så på det som et nederlag (nok en fødsel der jeg ikke klarer å bevare roen), men jeg innså at det beste for meg og for de andre, var å holde meg hjemme og heller ta meg av de andre hundene. Ikke minst var det godt å bare være for meg selv. Det førte til at jeg fikk litt mer overskudd og litt av roen tilbake. Som varte til jeg fikk vite at det var en valp igjen som de slet med å få ut og at tispen da var for svak til keisersnitt.... Jeg så for meg de verste scenarier. Når jeg blir redd eller overstimulert, reagerer jeg ofte med sinne og det skjedde også igår. Følte jeg ikke fikk svar fort nok på meldinger som ble sendt, og da kom katastrofetankene for fullt. De overskygger all fornuft.
Nå gikk det heldigvis bra med tispen og med valpene, bortsett fra en som var for svak. Jeg klarte å mobilisere krefter til å kjøre til dyreklinikken for å hente de som var der. Da jeg kom hjem, seg trøttheten på. Jeg kjente meg fullstendig utmattet og ute av stand til å gjøre noe. Satte meg derfor ut på terrassen og prøvde meg på en øvelse som psykologen har lært meg. Det er å fokusere på kroppen, kjenne på følelsene, kjenne på hva som viser at jeg har en fysisk kropp. Satt med lukkede øyne en stund og det hjalp nå litt. Så spiste vi og det hjalp veldig :) Sult har en spesielt sterk virkning på en HSP - man føler man må ha noe å spise HER OG NÅ!
Idag kunne jeg ikke hatt noen avtaler. Jeg er altfor trøtt, og har bare behov for å være hjemme og slappe av. Slik er det som oftest dagen etter en begivenhet, om det så er fødsel, utstilling eller noe annet.
Vil skrive mer om overstimulering i neste innlegg tenkte jeg.
torsdag 17. juli 2014
Normal vs. unormal
1 av 5 er senstitve. Eller for å si det mere presist; 1 av 5 er særlig sensitive. De fleste er jo sensitive på sett og vis, og i perioder av livet kan alle kjenne seg ekstra sårbare. Men majoriteten av befolkningen føler likevel ikke så sterkt som det de 15-20 % gjør. Så vi er definivt i mindretall, selv om de fleste nok kjenner noen som har dette karaktertrekket. Kan man da si at vi er unormale? Det var et spørsmål som kom opp i løpet av min psykologtime i går. Vi tilhører jo en mindre del av befolkningen, så sånn sett kan ikke vårt karaktertrekk regnes som normalt. Vi er under normalen for å si det sånn ;-)
Jeg vil heller si at vårt karaktertrekk gjør oss uvanlige :) Vi tilhører ikke de VANLIGE 80 prosentene, men de UVANLIGE 20 prosentene. Vår sensitivitet burde jo være en styrke i et samfunn som blir stadig mer konfliktfullt.
Da jeg begynte å skrive dette innlegget, kom jeg til å tenke på Leif Justers sketsj "Mot normalt" :) Enjoy!
https://www.youtube.com/watch?v=GE-f3dy4zkM
Jeg vil heller si at vårt karaktertrekk gjør oss uvanlige :) Vi tilhører ikke de VANLIGE 80 prosentene, men de UVANLIGE 20 prosentene. Vår sensitivitet burde jo være en styrke i et samfunn som blir stadig mer konfliktfullt.
Da jeg begynte å skrive dette innlegget, kom jeg til å tenke på Leif Justers sketsj "Mot normalt" :) Enjoy!
https://www.youtube.com/watch?v=GE-f3dy4zkM
onsdag 16. juli 2014
Om bakgrunnsbildet til bloggen
Jeg valgte å bruke sjø som bakgrunnsbildet til bloggen. Det er ikke helt tilfeldig. Jeg blir rolig av å se på sjøen, høre bølgeskvulpene og kjenne saltlukten. Å stå slik og se utover som jeg gjorde i Lofoten (bildet er fra Unstad) gav meg en indre ro. Jeg kunne stått slik lenge hadde det ikke vært for den litt sure vinden :) Bruker også sjøen som et bilde for den uroen jeg til tider kjenner. Om det er bråttsjø, høye bølger eller svake dønninger.
Elaine Aron nevner også i boken sin at vann kan virke beroligende. Enten man tar seg et glass med vann, eller spaserer langs en strand. Naturen i seg selv er beroligende, så for en høysensitiv (og for andre også selvsagt) er det å komme seg ut i naturen viktig. Det gir små viktige avbrekk fra alt stress. Dette er jo ikke noe revolusjonerende i det hele tatt. Mennesker har jo til alle tider søkt seg til naturen for å finne ro. Men at hun trakk frem vannet spesielt syntes jeg var litt artig siden det er det som har vært mitt "element".
.jpg)
tirsdag 15. juli 2014
Når brikkene faller på plass
For ca ett år siden kom jeg over en artikkel på nettet som omhandlet det å være særlig sensitiv. Og jeg fikk nesten en bombe i hodet, for jeg følte at det var meg jeg satt og leste om! Og det var til og med en egen forening for de som hadde dette karaktertrekket - Foreningen for høysensitive. På denne siden fant jeg en selvtest hvor jeg scoret ganske høyt.
Testen finner du her
Som det står så er det ingen psykologiske tester som er så nøyaktige at man kan basere livet sitt på dem, men man får en pekepinn iallefall.
Det gav iallefall meg mange svar på ting jeg hadde lurt på opp gjennom årene. Hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg hadde følt meg annerledes, hvorfor jeg var så ekstra hårsår osv. Det gav meg også svaret på depresjonene som hadde kommet og gått.
I følge psykolog Emilie Jahnnie Sigård er ikke særlig sensitive født psykisk sårbare. Sensitiviteten er ingen skade, men et medfødt karaktertrekk som inneholder mange ressurser og bør bli sett på som en gave. Men det er ikke til å legge skjul på at sensitivitet innebærer en risiko for sårbare perioder, spesielt dersom det ikke er en følelsesmessig bevisshet omkring selvverd, grenser og behov.
Det kan være vanskelig for andre å forstå hvorfor en person reagerer så sterkt på en hendelse. Men det handler om at vi har forskjellige opplevelser av samme virkelighet. De særlig sensitive har et mere fintfølende nervesystem enn det som er vanlig. Det gjør dem mere mottakelige for inntrykk ved at informasjonen de mottar og behandler, sanses på et dypere nivå. På den måten skal det mindre til for at de skal utløse stresshormoner. Dermed kan de bli sett på som ekstra nærtagende, overfølsomme og til og med vanskelige. De kan også virke mere dramatiske i sin fremstilling.
Det kan være vondt og vanskelig å ha ulike belastninger, og samtidig ikke få forståelse for hva som er tungt. Det kan være en relasjon til et annet mennesker som nager en. Det kan være uoppfylte eller uoppdagede behov, som behov for alenetid, struktur og grenser. Eller det kan være allment press, f.eks på jobben. Eller stress. Man klarer ikke å bearbeide alle de inntrykk og følelser som er i ferd med å hope seg opp og dette kan få en til å føle seg utilstrekkelig. Gamle traumer, sår og skam kan også være store belastninger en del sliter med.
(Kilde: http://www.energi-psyk.dk/dk/blog/skillelinjen-mellem-sensitivitet-og-psykisk-saarbarhed/)
Noen ganger vet ikke den sensitive selv hva som plager, og da blir man frustrert. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har eksplodert uten at jeg har visst hvorfor. I ettertid kan jeg forstå det mere. Jeg tåler f.eks ikke rot. Jeg må ha struktur og oversikt. Rot skaper kaos i hodet mitt og dermed frustrasjon. Etter en dag med mange inntrykk, f.eks en hundeutstilling, har jeg vært så sliten. Da burde jeg lyttet mere til kroppen, trukket meg tilbake og fått litt tid for meg selv. I stedet har jeg fått en kraftig reaksjon som har gått ut over de rundt meg. En hundeutstilling er i grunnen ikke et gunstig sted for oss som lett blir stresset ;-)
Det har også vært episoder på jobb hvor jeg har hatt noen kraftutblåsninger, for så å føle meg dum fordi jeg ikke klarte å beherske meg. Noen ganger hadde jeg ikke irritert meg i utgangspunktet, men en kollegas frustrasjon ble på en måte min frustrasjon også. Og som den samvittighetsfulle og ansvarsfulle kollega som jeg var, ble det da jeg som tok det opp. Og når jeg da ble møtt med at "nå har Vibeke en av sine luner igjen", så rant det iallefall over. Etterpå ble det mye grubling på hvorfor jeg sa det og det, og jeg har følt meg dum og urimelig. Så har jeg blitt veldig lei meg. Jeg er et menneske der følelsene sitter godt utenpå kroppen, det er ikke vanskelig å se når jeg er sint, lei eller glad. Jeg klarer ikke forestille meg.
Da er det godt å få et svar. Høysensitive mennesker tar lettere innover seg andre menneskers følelser, man påvirkes lettere. Jeg er altså ikke unormal - det er bare et typisk karaktertrekk for HSP. Så må man jo etterhvert lære seg å takle dette, slik at ikke det blir en byrde for resten av livet.
Jeg vil skrive mere om hvordan arbeidslivet kan fortone seg for en HSP.
Testen finner du her
Som det står så er det ingen psykologiske tester som er så nøyaktige at man kan basere livet sitt på dem, men man får en pekepinn iallefall.
Det gav iallefall meg mange svar på ting jeg hadde lurt på opp gjennom årene. Hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg hadde følt meg annerledes, hvorfor jeg var så ekstra hårsår osv. Det gav meg også svaret på depresjonene som hadde kommet og gått.
I følge psykolog Emilie Jahnnie Sigård er ikke særlig sensitive født psykisk sårbare. Sensitiviteten er ingen skade, men et medfødt karaktertrekk som inneholder mange ressurser og bør bli sett på som en gave. Men det er ikke til å legge skjul på at sensitivitet innebærer en risiko for sårbare perioder, spesielt dersom det ikke er en følelsesmessig bevisshet omkring selvverd, grenser og behov.
Det kan være vanskelig for andre å forstå hvorfor en person reagerer så sterkt på en hendelse. Men det handler om at vi har forskjellige opplevelser av samme virkelighet. De særlig sensitive har et mere fintfølende nervesystem enn det som er vanlig. Det gjør dem mere mottakelige for inntrykk ved at informasjonen de mottar og behandler, sanses på et dypere nivå. På den måten skal det mindre til for at de skal utløse stresshormoner. Dermed kan de bli sett på som ekstra nærtagende, overfølsomme og til og med vanskelige. De kan også virke mere dramatiske i sin fremstilling.
Det kan være vondt og vanskelig å ha ulike belastninger, og samtidig ikke få forståelse for hva som er tungt. Det kan være en relasjon til et annet mennesker som nager en. Det kan være uoppfylte eller uoppdagede behov, som behov for alenetid, struktur og grenser. Eller det kan være allment press, f.eks på jobben. Eller stress. Man klarer ikke å bearbeide alle de inntrykk og følelser som er i ferd med å hope seg opp og dette kan få en til å føle seg utilstrekkelig. Gamle traumer, sår og skam kan også være store belastninger en del sliter med.
(Kilde: http://www.energi-psyk.dk/dk/blog/skillelinjen-mellem-sensitivitet-og-psykisk-saarbarhed/)
Noen ganger vet ikke den sensitive selv hva som plager, og da blir man frustrert. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har eksplodert uten at jeg har visst hvorfor. I ettertid kan jeg forstå det mere. Jeg tåler f.eks ikke rot. Jeg må ha struktur og oversikt. Rot skaper kaos i hodet mitt og dermed frustrasjon. Etter en dag med mange inntrykk, f.eks en hundeutstilling, har jeg vært så sliten. Da burde jeg lyttet mere til kroppen, trukket meg tilbake og fått litt tid for meg selv. I stedet har jeg fått en kraftig reaksjon som har gått ut over de rundt meg. En hundeutstilling er i grunnen ikke et gunstig sted for oss som lett blir stresset ;-)
Det har også vært episoder på jobb hvor jeg har hatt noen kraftutblåsninger, for så å føle meg dum fordi jeg ikke klarte å beherske meg. Noen ganger hadde jeg ikke irritert meg i utgangspunktet, men en kollegas frustrasjon ble på en måte min frustrasjon også. Og som den samvittighetsfulle og ansvarsfulle kollega som jeg var, ble det da jeg som tok det opp. Og når jeg da ble møtt med at "nå har Vibeke en av sine luner igjen", så rant det iallefall over. Etterpå ble det mye grubling på hvorfor jeg sa det og det, og jeg har følt meg dum og urimelig. Så har jeg blitt veldig lei meg. Jeg er et menneske der følelsene sitter godt utenpå kroppen, det er ikke vanskelig å se når jeg er sint, lei eller glad. Jeg klarer ikke forestille meg.
Da er det godt å få et svar. Høysensitive mennesker tar lettere innover seg andre menneskers følelser, man påvirkes lettere. Jeg er altså ikke unormal - det er bare et typisk karaktertrekk for HSP. Så må man jo etterhvert lære seg å takle dette, slik at ikke det blir en byrde for resten av livet.
Jeg vil skrive mere om hvordan arbeidslivet kan fortone seg for en HSP.
søndag 13. juli 2014
De vanskelige ungdomsårene...
Det å føle seg annerledes er tungt, og spesielt tungt er det når man kommer i tenårene. Det er jo en forvirrende og vanskelig tid for de fleste. De fleste forelsker seg, får seg kjæreste...og for de som ikke gjør det, blir bare denne "annerledesfølelsen" forsterket. Jeg hadde mange tanker om dette. Hvorfor blir jeg ikke forelsket? Hvordan vet jeg om jeg er forelsket? Jeg må jo være unormal? Jeg tilbragte en del av ungdomsårene mine på pikerommet, levde mer eller mindre i popidolenes verden. Da en av mine store helter døde, fikk jeg nesten sjokk. Sorgen var like reell som om det var en person jeg hadde kjent personlig. Jeg leste alt jeg kom over om denne personen, hans liv og tragiske historie, og jeg sørget. Jo mer jeg leste, jo mere bensin helte jeg på bålet. Og jeg hadde få eller ingen å prate med. Følte meg jo også rar og det ble litt pinlig syntes jeg at jeg var så opphengt i dette. Min far ble bekymret og syntes jeg burde komme meg mere ut. De hadde et motsatt problem enn andre foreldre, som helst så at de unge håpefulle tilbragte mere tid hjemme...
Det kom seg da vi flyttet til byen. Jeg begynte å gå litt mere ut, levde og åndet for helgene for da skulle vi ut på byen. Jeg fikk appetitt på livet. Men å leve i nuet klarte jeg aldri, så store deler av kveldene gikk jeg å så på klokken og følte tiden fløy. Ville ikke at kvelden skulle ta slutt for da var helgen over og jeg var tilbake i hverdagen igjen.
SÅ falt jeg! Så til de grader....jeg traff en gutt som jeg forelsket meg hodestups i. Jeg fikk virkelig oppleve hva det ville si å være forelsket, det var ingen tvil :) Jeg som aldri hadde vært skikkelig forelsket, ville bare være sammen med HAM. Dette varte i ca 2 måneder, og så gjorde han det slutt. Jeg gikk inn i en dyp depresjon. Det er flere fisk i sjøen, fikk jeg høre. Det går flere tog...Men jeg ville ha DET toget, ingen andre!
Det tok meg år å komme over denne sorgen. Det fikk meg også til å undre hvorfor jeg var så annerledes enn alle andre. For de forelsket seg, kom sammen, gjorde det slutt og gikk videre til neste. Men ikke jeg. Jeg prøvde, men ingen kunne måle seg.
Etter gymnaset dro jeg til England som au pair. Meningen var å bli der ett år, men jeg kom hjem etter 3 mnd. Min farfar døde like før julen i 1987 så jeg dro hjem til begravelsen og ble for godt (hadde en snartur tilbake for å si opp jobben og hente tingene mine). De 3 månedene i London var preget av mye følelser. Jeg lengtet sånn hjem. Fikk nok en depresjon der eneste trøsten ble å spise og sove. Klarte å ta et semester i et kurs i engelsk på den tiden. Måtte gjennom en test for å se hvilket nivå jeg lå på. Skåret høyt, så jeg havnet i klassen for de beste. Det er vel det eneste jeg angrer på, at jeg ikke fikk fullført kurset.
Vel hjemme jobbet jeg i noen år, før jeg tok noen fag på Universitetet i Bergen. Jeg begynte å jobbe som assistent på en liten folkebibliotekfilial, og da kom tanken om å utdanne seg til å bli bibliotekar. Første året kunne jeg ta som brevkurs, så det gjorde jeg samtidig som jeg fortsatte jobben på diverse filialer. De to siste årene måtte jeg til Oslo.
I denne perioden mistet jeg min farmor som jeg hadde vært så knyttet til. Til dags dato er dette den verste sorgen jeg har opplevd. Sorgen ble omgjort til fysisk smerte, og jeg sørget i flere år. Årene i Oslo ble preget av dette. Jeg hadde det like fælt hver gang jeg hadde vært hjemme og skulle dra avgårde igjen. Jeg levde ikke i Oslo, det var kun snakk om å eksistere og fullføre. Noe jeg klarte, så dagen jeg satte meg på toget til Bergen var en lykkedag. Men sorgen og savnet etter min farmor fulgte meg lenge.
Har forøvrig snakket litt med psykologen min om dette. Han mener jeg dyrker sorgen. Hver gang jeg har fått en skorpe, river jeg den av. Jeg tror det går på at jeg er en grubler og ikke klarer å skyve tankene bort. Ting skal analyseres og forstås. Og det med døden er vanskelig å forstå... For oss som er HSP tar det også tid å bearbeide opplevelser, og måten jeg bearbeider det på er å snakke. Snakke og snakke. Eller som jeg nå gjør; skrive en blogg :)
Har fått mange fine tilbakemeldinger på bloggen, noe jeg synes er litt overraskende, men veldig fint :) Setter sånn pris på det. Ja, jeg utleverer meg selv til en viss grad, men kan det hjelpe noen, så er det flott. Jeg vet at det finnes de som fnyser av dette med "høysensitivitet", de mener det er nok et moteord. Emosjonell kan jo de fleste av oss bli, men det er summen av alt som gjør dette til noe mer. Når følelsene til stadighet tar overhånd, når det faktisk gjør oss syke. For det er et faktum at mange sliter med depresjoner i voksen alder, og de blir utbrente. Noe jeg skal komme tilbake til i senere innlegg.
Det kom seg da vi flyttet til byen. Jeg begynte å gå litt mere ut, levde og åndet for helgene for da skulle vi ut på byen. Jeg fikk appetitt på livet. Men å leve i nuet klarte jeg aldri, så store deler av kveldene gikk jeg å så på klokken og følte tiden fløy. Ville ikke at kvelden skulle ta slutt for da var helgen over og jeg var tilbake i hverdagen igjen.
SÅ falt jeg! Så til de grader....jeg traff en gutt som jeg forelsket meg hodestups i. Jeg fikk virkelig oppleve hva det ville si å være forelsket, det var ingen tvil :) Jeg som aldri hadde vært skikkelig forelsket, ville bare være sammen med HAM. Dette varte i ca 2 måneder, og så gjorde han det slutt. Jeg gikk inn i en dyp depresjon. Det er flere fisk i sjøen, fikk jeg høre. Det går flere tog...Men jeg ville ha DET toget, ingen andre!
Det tok meg år å komme over denne sorgen. Det fikk meg også til å undre hvorfor jeg var så annerledes enn alle andre. For de forelsket seg, kom sammen, gjorde det slutt og gikk videre til neste. Men ikke jeg. Jeg prøvde, men ingen kunne måle seg.
Etter gymnaset dro jeg til England som au pair. Meningen var å bli der ett år, men jeg kom hjem etter 3 mnd. Min farfar døde like før julen i 1987 så jeg dro hjem til begravelsen og ble for godt (hadde en snartur tilbake for å si opp jobben og hente tingene mine). De 3 månedene i London var preget av mye følelser. Jeg lengtet sånn hjem. Fikk nok en depresjon der eneste trøsten ble å spise og sove. Klarte å ta et semester i et kurs i engelsk på den tiden. Måtte gjennom en test for å se hvilket nivå jeg lå på. Skåret høyt, så jeg havnet i klassen for de beste. Det er vel det eneste jeg angrer på, at jeg ikke fikk fullført kurset.
Vel hjemme jobbet jeg i noen år, før jeg tok noen fag på Universitetet i Bergen. Jeg begynte å jobbe som assistent på en liten folkebibliotekfilial, og da kom tanken om å utdanne seg til å bli bibliotekar. Første året kunne jeg ta som brevkurs, så det gjorde jeg samtidig som jeg fortsatte jobben på diverse filialer. De to siste årene måtte jeg til Oslo.
I denne perioden mistet jeg min farmor som jeg hadde vært så knyttet til. Til dags dato er dette den verste sorgen jeg har opplevd. Sorgen ble omgjort til fysisk smerte, og jeg sørget i flere år. Årene i Oslo ble preget av dette. Jeg hadde det like fælt hver gang jeg hadde vært hjemme og skulle dra avgårde igjen. Jeg levde ikke i Oslo, det var kun snakk om å eksistere og fullføre. Noe jeg klarte, så dagen jeg satte meg på toget til Bergen var en lykkedag. Men sorgen og savnet etter min farmor fulgte meg lenge.
Har forøvrig snakket litt med psykologen min om dette. Han mener jeg dyrker sorgen. Hver gang jeg har fått en skorpe, river jeg den av. Jeg tror det går på at jeg er en grubler og ikke klarer å skyve tankene bort. Ting skal analyseres og forstås. Og det med døden er vanskelig å forstå... For oss som er HSP tar det også tid å bearbeide opplevelser, og måten jeg bearbeider det på er å snakke. Snakke og snakke. Eller som jeg nå gjør; skrive en blogg :)
Har fått mange fine tilbakemeldinger på bloggen, noe jeg synes er litt overraskende, men veldig fint :) Setter sånn pris på det. Ja, jeg utleverer meg selv til en viss grad, men kan det hjelpe noen, så er det flott. Jeg vet at det finnes de som fnyser av dette med "høysensitivitet", de mener det er nok et moteord. Emosjonell kan jo de fleste av oss bli, men det er summen av alt som gjør dette til noe mer. Når følelsene til stadighet tar overhånd, når det faktisk gjør oss syke. For det er et faktum at mange sliter med depresjoner i voksen alder, og de blir utbrente. Noe jeg skal komme tilbake til i senere innlegg.
fredag 11. juli 2014
Litt om meg selv som barn. Del 2
Alle vet at for at en plante skal vokse og gro, så må vilkårene for vekst være tilstede. Lys- og varmeforhold spiller en rolle, planten trenger vann og stell, og ikke minst gjødsel. Så med litt arbeid kommer det etterhvert frem en nydelig blomst, selve "beviset" for at omsorgen har vært bra nok.
Slik er det jo med oss mennesker også. For at et barn skal bli trygt og selvstendig, må vekstvilkårene være tilrettelagt. For et barn som er sensitivt, blir denne omsorgen ekstra viktig. Trygghet og stabilitet er viktige faktorer for alle, men ekstra viktig for disse barna. Det er viktig at de blir sett for den de er og forstått, slik at de kan lære seg til å leve med sensitiviteten sin og se på det som en styrke, og ikke en svakhet. Som jeg har vært inne på tidligere, så er det mange av disse barna som ikke blir forstått. De blir sett på som vanskelige og uoppdragne når de gråter for "ingenting". De får høre at de er for nærtagende. Men ingen ser eller forstår hvorfor barna reagerer slik de gjør.
Det som er viktig å vite er at høysensitive er ekstra åpne og mottakelige for både ytre og indre sanseinntrykk. De har en god intuisjon, en slags antenne, og senser fort hvordan en stemning eller følelse er. I mitt tilfelle senset jeg fort om det lå en krangel eller konflikt i luften. Sterkt lys og høye lyder kan også oppleves veldig sterkt, og da reagerer man med å bli sliten. Tenk hvordan det er for et barn som har vært i barnehagen hele dagen. Masse høye lyder, skrik og skrål. I tillegg er man kanskje sulten. Så blir man hentet av foreldrene, og de har dårlig tid. De skal rekke butikken for så å skynde seg hjem, lage mat og kanskje skal søsken rekke sine aktiviteter. Steder med mye folk, som f.eks kjøpesentre og flyplasser kan gi så mye inntrykk, at nervesystemet går på høygir. Ikke rart enkelte reagerer med mye grining når dagen er over. Barna er rett og slett stresset.
Høysensitive blir kalt "hjertemennesker", det skyldes nok at empatien og innlevelsesevnen er stor. Kunstneriske opplevelser, om det så er en film, en bok eller musikk kan gjøre store inntrykk. Enkelte bøker ble jeg helt besatt av, og slik er det idag også. Jeg husker at enkelte nyheter gjorde uutslettelige inntrykk på meg. Forsvinningssaker spesielt. Det gikk så sterkt innpå meg at jeg fikk mareritt om natten og måtte ligge inne hos foreldrene mine for å føle meg trygg. Siden jeg var såpass redd så fikk jeg aldri se detektivtimen eller andre filmer som kunne virke for sterkt for meg. Husker en gang der jeg likevel fikk se "Derrick" etter mye masing på foreldrene mine. Resultatet ble at jeg ikke turde gå alene ned på do engang. Selv idag ser jeg aldri på krim når jeg er alene. Jeg kjenner jeg får gåsehud med en gang det kommer skummel musikk.
Jeg var i grunnen mye redd som liten. Redd for å bli forlatt, redd for brann, redd for at foreldrene mine skulle dø... Jeg vil ikke gå så mye innpå årsakene til at jeg var redd. En person som ikke er så sensitiv ville nok klart seg bedre enn det jeg gjorde, men for en person som trenger forutsigbarhet, trygghet og forståelse blir det annerledes. "Trygghetsbegeret" ble ikke fylt. Mange høysensitive sliter derfor med dårlig selvtillit og selvfølelse også i voksen alder.
Den annerledesfølelsen jeg hadde ble jo også forsterket da jeg var den i klassen som ble tidligst utviklet av jentene. Noe som førte til småerting. Jeg klarte derfor aldri godta kroppen min og innbilte meg at jeg var tykk. Når jeg idag ser på bilder fra ungdomstiden, ser jeg en jente som har former, men som er langtfra tykk...
Vil avslutte med å si at begrepet "høysensitivitet" er jo relativt nytt. Foreldre skal ikke føle seg skyldig om de ikke har vært oppmerksomme på dette karaktertrekket. Det gjelder jo så mange ting som man ikke visste om før. Barn kommer ikke med bruksanvisning :)
Slik er det jo med oss mennesker også. For at et barn skal bli trygt og selvstendig, må vekstvilkårene være tilrettelagt. For et barn som er sensitivt, blir denne omsorgen ekstra viktig. Trygghet og stabilitet er viktige faktorer for alle, men ekstra viktig for disse barna. Det er viktig at de blir sett for den de er og forstått, slik at de kan lære seg til å leve med sensitiviteten sin og se på det som en styrke, og ikke en svakhet. Som jeg har vært inne på tidligere, så er det mange av disse barna som ikke blir forstått. De blir sett på som vanskelige og uoppdragne når de gråter for "ingenting". De får høre at de er for nærtagende. Men ingen ser eller forstår hvorfor barna reagerer slik de gjør.
Det som er viktig å vite er at høysensitive er ekstra åpne og mottakelige for både ytre og indre sanseinntrykk. De har en god intuisjon, en slags antenne, og senser fort hvordan en stemning eller følelse er. I mitt tilfelle senset jeg fort om det lå en krangel eller konflikt i luften. Sterkt lys og høye lyder kan også oppleves veldig sterkt, og da reagerer man med å bli sliten. Tenk hvordan det er for et barn som har vært i barnehagen hele dagen. Masse høye lyder, skrik og skrål. I tillegg er man kanskje sulten. Så blir man hentet av foreldrene, og de har dårlig tid. De skal rekke butikken for så å skynde seg hjem, lage mat og kanskje skal søsken rekke sine aktiviteter. Steder med mye folk, som f.eks kjøpesentre og flyplasser kan gi så mye inntrykk, at nervesystemet går på høygir. Ikke rart enkelte reagerer med mye grining når dagen er over. Barna er rett og slett stresset.
Høysensitive blir kalt "hjertemennesker", det skyldes nok at empatien og innlevelsesevnen er stor. Kunstneriske opplevelser, om det så er en film, en bok eller musikk kan gjøre store inntrykk. Enkelte bøker ble jeg helt besatt av, og slik er det idag også. Jeg husker at enkelte nyheter gjorde uutslettelige inntrykk på meg. Forsvinningssaker spesielt. Det gikk så sterkt innpå meg at jeg fikk mareritt om natten og måtte ligge inne hos foreldrene mine for å føle meg trygg. Siden jeg var såpass redd så fikk jeg aldri se detektivtimen eller andre filmer som kunne virke for sterkt for meg. Husker en gang der jeg likevel fikk se "Derrick" etter mye masing på foreldrene mine. Resultatet ble at jeg ikke turde gå alene ned på do engang. Selv idag ser jeg aldri på krim når jeg er alene. Jeg kjenner jeg får gåsehud med en gang det kommer skummel musikk.
Jeg var i grunnen mye redd som liten. Redd for å bli forlatt, redd for brann, redd for at foreldrene mine skulle dø... Jeg vil ikke gå så mye innpå årsakene til at jeg var redd. En person som ikke er så sensitiv ville nok klart seg bedre enn det jeg gjorde, men for en person som trenger forutsigbarhet, trygghet og forståelse blir det annerledes. "Trygghetsbegeret" ble ikke fylt. Mange høysensitive sliter derfor med dårlig selvtillit og selvfølelse også i voksen alder.
Den annerledesfølelsen jeg hadde ble jo også forsterket da jeg var den i klassen som ble tidligst utviklet av jentene. Noe som førte til småerting. Jeg klarte derfor aldri godta kroppen min og innbilte meg at jeg var tykk. Når jeg idag ser på bilder fra ungdomstiden, ser jeg en jente som har former, men som er langtfra tykk...
Vil avslutte med å si at begrepet "høysensitivitet" er jo relativt nytt. Foreldre skal ikke føle seg skyldig om de ikke har vært oppmerksomme på dette karaktertrekket. Det gjelder jo så mange ting som man ikke visste om før. Barn kommer ikke med bruksanvisning :)
torsdag 10. juli 2014
Litt om meg selv som barn
Omkring 70 % av de høysensitive er innadvendte, mens ca 30 % er utadvendte. Nedenfor listes opp noen vanlige kjennetegn på høysensitivitet, men dette kan variere siden vi alle er forskjellige.
- Tar lett inn andres følelser og blir sterkt preget av f.eks stress, krangel eller dårlig stemning hos voksne
- Kan ha behov for å trekke seg tilbake fra sosiale situasjoner for å få ro, eller bruker litt tid på å finne seg til rette blant mange eller nye mennesker
- Kan ha vanskelig for å takle forandringer og har derfor stor nytte av å bli godt forberedt
- Enda mer utpreget behov for rytme og forutsigbarhet enn andre barn, dvs for eksempel faste leggetider, å vite hva som skal skje i dagene fremover, hvem som er i et selskap, etc.
- Har stor innlevelsesevne og empati, og derfor også tidlig modenhet for å forstå mennesker og relasjoner
- Kan ha dårlig selvfølelse og gruble mye over ting som har skjedd, eller andres oppfatning av dem
- Har sterk sans for rettferdighet, ofte spesielt rettet mot dyr og natur
- Har dype tanker og mange spørsmål og refleksjoner omkring store og vanskelige tema, som liv og død, menneskets opprinnelse m.m, krig og urettferdighet m.m
- Er sensitiv til- og ofte plaget av- sterke ytre sansestimuli som for eksempel høye lyder, sterke lukter og smaker, ubehagelige klær m.m
- Er ofte veldig negativt påvirket av spesielt sult, tretthet og smerter
- Har sterke følelser, noen ganger svært voldsomme og dramatiske
- Har god intuisjon og kan oppleves som en «tankeleser», delvis pga den fyldige og detaljerte informasjonen barnet får med seg, som kroppsspråk
- Lærer bedre av forklarende og anerkjennende irettesettelser enn av «autoritær» grensesetting, raseri eller straff
- Er ofte svært kreative og fantasifulle, og har en intelligent form for humor
- Er ofte sterkt knyttet til naturen og til dyr, og kan ble svært lei seg hvis et dyr har det vondt eller natur ødelegges
Jeg vet egentlig ikke så veldig mye om hvordan jeg var som baby og spebarn. Har noen vage minner fra da jeg var 2-3 år. Det jeg derimot husker er at jeg var veldig vâr for klær. Merkelapper i klærne klødde, og det å få trusen inn i rompen eller at strømpene var vridd, var pyton. Min mor fortalte meg at jeg da kunne hyle og skrike, slik at andre trodde det var noe alvorlig galt. Det var et sant mareritt å ta meg med noen steder pga dette. En annen ting var at jeg hadde (og fremdeles har) en veldig sensibel blære, så jeg måtte alltid tisse. Spesielt når jeg var fullt påkledd med kjeledress osv. Kanskje ikke en ukjent situasjon for andre heller akkurat det ;-)
I matveien var jeg heller ikke enkel. Kjøtt orket jeg ikke for det ble bare til store klumper i munnen. Var stort sett bare to ting jeg likte, nemlig pølse og stapp, og fiskeboller i hvit saus. Da vi var på ferie i Danmark ble det jo litt komplisert når alt jeg ville ha var røde pølser, og det hadde de ikke på de restaurantene.
Meg som 4-åring
Jeg var veldig følsom som barn, og slet ofte med dårlig samvittighet. Første gangen jeg husker at jeg hadde det, var i 4-5 års alderen. Hadde også en utpreget rettferdighetssans, og føltes noe urettferdig, gav jeg meg ikke. På den måten ble jeg vel oppfattet som sta og egen, et bortskjemt enebarn.
Jeg var mye alene som barn, spesielt da vi var på hytten i feriene for det var ingen jevnaldrende der for meg å leke med. Men jeg hadde aldri problemer med å finne på noe å gjøre, som HSP hadde jeg et rikt indre liv. Jeg kunne sitte i timesvis og leke med små figurer, og dikte opp historier. Eller jeg forsvant inn i bøkenes verden da jeg lærte å lese. Det beste var likevel da min far leste for meg - det var høydepunktet!
Hjemme hadde jeg selvsagt venner, men jeg ble aldri del av en gjeng med venner. Jeg knyttet meg som oftest til en eller to. Og barn som var litt annerledes, tiltrakk meg spesielt. Jeg kunne være en ledertype som barn, en som likte å "sjefe". På skolen derimot var jeg et sjenert og stille barn, som sjelden eller aldri tok ordet i klassen. Foreldrene mine fikk alltid høre at jeg var så flink og grei, men at jeg måtte delta mere. Jeg fikk hjertebank og begynte å svette bare ved tanken. Jeg var ellers flink på skolen, en såkalt mønsterelev. "Pliktoppfyllende" er et ord som beskriver godt hvordan jeg var. Et annet ord er "perfeksjonistisk". Det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å gjøre lekser og de skulle gjøres ordentlig!
Behovet for å fortelle alt som hadde skjedd i løpet av dagen, var stor også den gangen. Det var veldig viktig for meg å forklare meg i detalj hva vi hadde gjort og hva jeg hadde opplevd. Spesielt hva jeg følte da det og det skjedde. Slik er jeg litt i dag også. Opplever jeg noe som går sterkt inn på meg, MÅ jeg få det ut og helst slik at de jeg forteller det til omtrent selv føler på kroppen det jeg har følt. Det er fryktelig slitsom å ha det sånn. Sikkert slitsomt for de som skal høre på meg også ;-) Her er det stor forskjell på meg og min 13 år yngre søster. Husker hennes svar da vi spurte henne hvordan det hadde vært på skolen. "Fint", svarte hun. Kort og greit ;-)
Fortsettelse følger....
onsdag 9. juli 2014
De høysensitive barna
Det finnes en del artikler som omhandler de høysensitive barna. Her er noen:
http://www.klikk.no/foreldre/helse/article830418.ece
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Barna-som-ikke-bare-kan-ta-seg-sammen-7618464.html#.U7zzALE4VaS
http://www.denlilleklinikk.no/saerligsensitiv/saerlig-sensitivt-barn/
http://www.side2.no/foreldre/har-du-et-orkidebarn%3F/5181991.html
2 grunnleggende kjennetegn:
Høyensitive barn, som blir forstått og som vokser opp i troen at de er gode nok, trenger ikke få problemer som voksne. Men barn som blir sett på som vanskelige, innesluttete, bråkete...og som ikke får den forståelsen og den tryggheten de trenger, får ofte problemer også i voksen alder. Trygghet og forutsigbarhet er viktige elementer hos alle barn, men kanskje ekstra viktig for de som er spesielt sensitive.
http://www.klikk.no/foreldre/helse/article830418.ece
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Barna-som-ikke-bare-kan-ta-seg-sammen-7618464.html#.U7zzALE4VaS
http://www.denlilleklinikk.no/saerligsensitiv/saerlig-sensitivt-barn/
http://www.side2.no/foreldre/har-du-et-orkidebarn%3F/5181991.html
2 grunnleggende kjennetegn:
- Særlig sensitive barn er født med et nervesystem som bearbeider inntrykk med større dybde enn andre barn.
- De har en lavere terskel for å bli «gira» eller opphisset. Det vil si at de kommer raskere opp i gir når de blir stimulert av omgivelsene.
- Blir lett forskrekket
- Klager over tøy som klør eller irriterer huden
- Bryr seg som regel ikke om store overraskelser
- Bruker store ord for sin alder
- Har vanskelig for å sove etter en spennende dag
- Liker ikke forandringer
- Vil gjerne skifte om tøyet blir vått eller fylt med sand
- Stiller mange spørsmål
- Er perfeksjonistisk
- Foretrekker stillferdig lek
- Stiller dype, tankevekkende spørsmål
- Er veldig følsom for smerte
Høyensitive barn, som blir forstått og som vokser opp i troen at de er gode nok, trenger ikke få problemer som voksne. Men barn som blir sett på som vanskelige, innesluttete, bråkete...og som ikke får den forståelsen og den tryggheten de trenger, får ofte problemer også i voksen alder. Trygghet og forutsigbarhet er viktige elementer hos alle barn, men kanskje ekstra viktig for de som er spesielt sensitive.
mandag 7. juli 2014
Kjennetegn på HSP
Elaine Aron heter hun som har forsket mest på høysensitivitet, og hun har gitt ut flere bøker om emnet. Bl.a en bok som hun har kalt "The Highly Sensitive Person". Den er også kommet ut på norsk med tittelen "Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke". Denne boken har jeg vært så heldig å få låne nå, så gleder meg til å begynne å lese den.
I boken beskriver hun noen kjennetegn på HSP:
1) Du kjeder deg sjelden alene, og har et rikt og komplekst indre liv.
2) Er lyd-, lys- og luktømtålig. Har også generelt lav smerteterskel.
3) Trenger mer søvn enn gjennomsnittet.
4) God på å lese andre mennesker, og blir lett påvirket av andres følelser, humør, kroppsspråk og smerter.
5) Er ofte samvittighetsfull og grundig i det du gjør. Opptatt av å ikke gjøre feil.
6) Blir lettere overstimulert (sliten, stressa, handlingslammet) fordi du sanser mer enn andre.
7) Føler deg ofte annerledes enn andre, og kan ha lav selvtillit hvis du har opplevd følsomheten din som noe negativt i oppveksten.
8) Behov for å trekke deg tilbake etter travle dager eller overveldende opplevelser. Da vil du vil være alene, skjermet for stimuli.
9) Særlig følsom overfor effektene av sukker, koffein og alkohol. Mange sensitive mister fokus og blir irriterte når de er sultne.
10) Kunst, musikk, film og andre uttrykksformer kan bevege deg sterkt – på godt og vondt.
Mennesker med HSP er selvsagt like forskjellige som alle andre, så disse kjennetegnene kan variere. Jeg kan selv skrive under på det meste her, men enkelte punkter er mere fremtredende enn andre.
Som jeg skrev i forrige innlegg foretrakk jeg ofte som barn å være alene. Jeg hadde et rikt indre liv, og kunne sitte i timesvis å leke med små figurer, dukker eller ting min far laget til meg. Jeg var spesielt opptatt av elefanter i en periode, så han tegnet elefanter som jeg klippet ut og lekte med. Jeg elsket også å leke med modelerkitt. Så var jeg glad i å lese. Og da var jeg ikke tilsnakkendes til. Jeg forsvant inn i bøkenes verden.
Søvnbehovet mitt har alltid vært stort. Har alltid slitt om morgenen uansett om jeg var tidlig til køys. Dette har bare blitt verre med årene.
Jeg har alltid vært veldig lysømfintlig. Det trenger ikke være sol ute for at jeg må gå med solbriller. Jeg har også vært ømfintlig for merkelappene i klær. Som liten var jeg hysterisk da strømpebuksen kom innimellom tærne mine eller trusen gikk inn i rompen... Kan jo le av det idag, men min mor forteller om et barn som virkelig slet med dette. Og som gråt slik at de som foreldre fikk kjeft av andre.
Annerledesfølelsen har jeg også alltid hatt, og dette virker som de aller fleste med HSP har. Jeg var annerledes også på en veldig synlig måte. Ble tidlig utviklet, fikk bryster og menstruasjon allerede som 11-åring. Selvsagt mye tidligere enn jevngamle. Det å stikke seg ut på den måten er aldri kjekt og man blir lett et offer. Kan ikke si jeg var et mobbeoffer, men jeg ble terget og gymtimene sto for meg som et mareritt. Og når man ikke er en atlet akkurat, så daler selvfølelsen når man ikke mestrer ting på samme måte som andre mestrer.
Jeg skjønte aldri hvorfor akkurat JEG skulle bli så ekstremt trøtt og sliten etter en utstilling? Men nå vet jeg jo at det skyldes at jeg får "overload" - dvs at jeg får så mye inntrykk pga alt som skjer rundt meg, at hodet blir rett og slett mettet. Og da trenger jeg å trekke meg tilbake og bare være litt for meg selv. Hvis ikke blir jeg irritabel og kan reagere med sinne.
Det å være HSP blir sett på som en gave, men foreløpig er ikke jeg der at jeg ser på det som noe positivt. Men jeg håper jo at etterhvert som jeg lærer mer om dette, at jeg da klarer å leve med det på en bedre måte.
I boken beskriver hun noen kjennetegn på HSP:
1) Du kjeder deg sjelden alene, og har et rikt og komplekst indre liv.
2) Er lyd-, lys- og luktømtålig. Har også generelt lav smerteterskel.
3) Trenger mer søvn enn gjennomsnittet.
4) God på å lese andre mennesker, og blir lett påvirket av andres følelser, humør, kroppsspråk og smerter.
5) Er ofte samvittighetsfull og grundig i det du gjør. Opptatt av å ikke gjøre feil.
6) Blir lettere overstimulert (sliten, stressa, handlingslammet) fordi du sanser mer enn andre.
7) Føler deg ofte annerledes enn andre, og kan ha lav selvtillit hvis du har opplevd følsomheten din som noe negativt i oppveksten.
8) Behov for å trekke deg tilbake etter travle dager eller overveldende opplevelser. Da vil du vil være alene, skjermet for stimuli.
9) Særlig følsom overfor effektene av sukker, koffein og alkohol. Mange sensitive mister fokus og blir irriterte når de er sultne.
10) Kunst, musikk, film og andre uttrykksformer kan bevege deg sterkt – på godt og vondt.
Mennesker med HSP er selvsagt like forskjellige som alle andre, så disse kjennetegnene kan variere. Jeg kan selv skrive under på det meste her, men enkelte punkter er mere fremtredende enn andre.
Som jeg skrev i forrige innlegg foretrakk jeg ofte som barn å være alene. Jeg hadde et rikt indre liv, og kunne sitte i timesvis å leke med små figurer, dukker eller ting min far laget til meg. Jeg var spesielt opptatt av elefanter i en periode, så han tegnet elefanter som jeg klippet ut og lekte med. Jeg elsket også å leke med modelerkitt. Så var jeg glad i å lese. Og da var jeg ikke tilsnakkendes til. Jeg forsvant inn i bøkenes verden.
Søvnbehovet mitt har alltid vært stort. Har alltid slitt om morgenen uansett om jeg var tidlig til køys. Dette har bare blitt verre med årene.
Jeg har alltid vært veldig lysømfintlig. Det trenger ikke være sol ute for at jeg må gå med solbriller. Jeg har også vært ømfintlig for merkelappene i klær. Som liten var jeg hysterisk da strømpebuksen kom innimellom tærne mine eller trusen gikk inn i rompen... Kan jo le av det idag, men min mor forteller om et barn som virkelig slet med dette. Og som gråt slik at de som foreldre fikk kjeft av andre.
Annerledesfølelsen har jeg også alltid hatt, og dette virker som de aller fleste med HSP har. Jeg var annerledes også på en veldig synlig måte. Ble tidlig utviklet, fikk bryster og menstruasjon allerede som 11-åring. Selvsagt mye tidligere enn jevngamle. Det å stikke seg ut på den måten er aldri kjekt og man blir lett et offer. Kan ikke si jeg var et mobbeoffer, men jeg ble terget og gymtimene sto for meg som et mareritt. Og når man ikke er en atlet akkurat, så daler selvfølelsen når man ikke mestrer ting på samme måte som andre mestrer.
Jeg skjønte aldri hvorfor akkurat JEG skulle bli så ekstremt trøtt og sliten etter en utstilling? Men nå vet jeg jo at det skyldes at jeg får "overload" - dvs at jeg får så mye inntrykk pga alt som skjer rundt meg, at hodet blir rett og slett mettet. Og da trenger jeg å trekke meg tilbake og bare være litt for meg selv. Hvis ikke blir jeg irritabel og kan reagere med sinne.
Det å være HSP blir sett på som en gave, men foreløpig er ikke jeg der at jeg ser på det som noe positivt. Men jeg håper jo at etterhvert som jeg lærer mer om dette, at jeg da klarer å leve med det på en bedre måte.
lørdag 5. juli 2014
Hva er HSP?
HSP står for "Highly Sensitive Person", på norsk særlig sensitiv. Det vil kort fortalt si at man er ekstra følsom og vâr for stemninger. Man mangler det filteret (eller det psykologiske "spekket" som min psykolog kaller det for) som andre mennesker har, så inntrykk og opplevelser blir sterkere og mere overveldende. Det igjen fører til at mennesker med dette karaktertrekket blir fortere sliten.
Det er viktig å presisere at det IKKE er en lidelse, men altså et trekk ved vår karakter. 15-20 % av oss er født med dette karaktertrekket, og forskerne regner at dette er medfødt og arvelig.
"Hos det særlig sensitive menneske er nervesystemet mer fintfølende, og hjernen mottar og bearbeider sanseopplevelser og stimuli på en mer detaljert og nyansert måte. Inntrykkene bearbeides dypere og oppleves derfor vesentlig sterkere enn hos mennesker som ikke er sensitive i en særlig grad. Det betyr at du merker og oppfatter inntrykk, følelser og stemninger som andre kanskje ikke legger merke til. Det kan gi fornemmelsen av å se og fornemme noe som andre ikke ser, og man kan feilaktig komme til å tro at man oppfatter verden feil, og føle seg feil og annerledes. Det er en følelse som kan ha fulgt en siden man var barn" (Møberg, 2009, s.15).
(Kilde: http://www.denlilleklinikk.no/saerligsensitiv/)
Jeg har så langt jeg kan huske følt meg annerledes. Jeg kan ikke sette fingeren på eksakt hva det er, men den følelsen har fulgt meg hele livet. Da jeg kom over nettsider som omhandlet temaet, var det som mange brikker falt på plass. Jeg har alltid vært ekstremt følsom, og hendelser/opplevelser kunne gå dypt inn på meg. Jeg fikk høre at jeg var nærtagende og trodde selvsagt det var galt. Jeg var veldig samvittighetsfull og satte min ære i å utføre oppdrag (lekser f.eks) på best måte. Nervøsiteten for ikke å lykkes husker jeg ennå. F.eks da vi hadde fått i lekse å pugge de ti bud og forklaringene til budene utenatt. Jeg pugget og pugget, men redselen for å bli plukket ut til å si det høyt i klassen, gjorde at hodet føltes som bomull. Jeg var så redd for å fremstå som en som ikke dugde.
Som barn var jeg mye alene, og jeg foretrakk ofte ensomheten enn å være med venner. Kunne sitte i timesvis å leke med dukker, eller små figurer. Jeg hadde selvsagt også venner, men knyttet meg ofte til en eller to om gangen.
Som en typisk HSP'er kunne jeg ha fortalt hele historien her og nå, ned til minste detalj - livredd for å ikke få med meg alt :-) Men da ville det blitt en kort blogg :) Så dette får være en grei start. Vil selvsagt komme mer innpå hvordan jeg var som barn og hvordan det å være HSP preger meg.
Det er viktig å presisere at det IKKE er en lidelse, men altså et trekk ved vår karakter. 15-20 % av oss er født med dette karaktertrekket, og forskerne regner at dette er medfødt og arvelig.
"Hos det særlig sensitive menneske er nervesystemet mer fintfølende, og hjernen mottar og bearbeider sanseopplevelser og stimuli på en mer detaljert og nyansert måte. Inntrykkene bearbeides dypere og oppleves derfor vesentlig sterkere enn hos mennesker som ikke er sensitive i en særlig grad. Det betyr at du merker og oppfatter inntrykk, følelser og stemninger som andre kanskje ikke legger merke til. Det kan gi fornemmelsen av å se og fornemme noe som andre ikke ser, og man kan feilaktig komme til å tro at man oppfatter verden feil, og føle seg feil og annerledes. Det er en følelse som kan ha fulgt en siden man var barn" (Møberg, 2009, s.15).
(Kilde: http://www.denlilleklinikk.no/saerligsensitiv/)
Jeg har så langt jeg kan huske følt meg annerledes. Jeg kan ikke sette fingeren på eksakt hva det er, men den følelsen har fulgt meg hele livet. Da jeg kom over nettsider som omhandlet temaet, var det som mange brikker falt på plass. Jeg har alltid vært ekstremt følsom, og hendelser/opplevelser kunne gå dypt inn på meg. Jeg fikk høre at jeg var nærtagende og trodde selvsagt det var galt. Jeg var veldig samvittighetsfull og satte min ære i å utføre oppdrag (lekser f.eks) på best måte. Nervøsiteten for ikke å lykkes husker jeg ennå. F.eks da vi hadde fått i lekse å pugge de ti bud og forklaringene til budene utenatt. Jeg pugget og pugget, men redselen for å bli plukket ut til å si det høyt i klassen, gjorde at hodet føltes som bomull. Jeg var så redd for å fremstå som en som ikke dugde.
Som barn var jeg mye alene, og jeg foretrakk ofte ensomheten enn å være med venner. Kunne sitte i timesvis å leke med dukker, eller små figurer. Jeg hadde selvsagt også venner, men knyttet meg ofte til en eller to om gangen.
Som en typisk HSP'er kunne jeg ha fortalt hele historien her og nå, ned til minste detalj - livredd for å ikke få med meg alt :-) Men da ville det blitt en kort blogg :) Så dette får være en grei start. Vil selvsagt komme mer innpå hvordan jeg var som barn og hvordan det å være HSP preger meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)