Misunnelse

De fleste av oss ønsker jo å bli sett på som gode mennesker. Man ønsker å bli likt og få aksept. Men hva vil det si å være et godt menneske? Hvis man ikke alltid klarer å være den andre forventer at en skal være, vil det da si at man ikke er et godt menneske?

Man skal jo helst ikke være misunnelig på andre, noen mener sågar at det er en av de mest ondsinnede følelsene et menneske kan ha. Misunnelse blir i den katolske troen sett på som en av de "syv dødssynder".  Å misunne vil jo si at man ikke unner en annen person den fremgangen den personen har. Eller...? Å se andre lykkes på områder hvor en selv har mislyktes gjør noe med selvtilliten. Og når det gjentar seg, så får man en følelse av å sitte med dårlige kort på hånden. Det blir da en ond sirkel. Det er ikke det at man ikke unner andre lykke, men man skulle så gjerne opplevd litt av den lykken selv også. Å ha den følelsen av at man i utgangspunktet har fått utdelt dårlige kort, hjelper jo ikke akkurat på selvfølelsen. Det er en destruktiv tankegang som blir vanskelig å komme ut av.

Misunnelse og sjalusi hører i hop. Det er ikke særlig positive merkelapper å få hengende på seg. Men igjen: er man et dårlig menneske om man skulle føle misunnelse og sjalusi av og til? Føler ikke alle et stikk av sjalusi eller misunnelse en gang i blant? Gjør det de da til dårlige mennesker?

For å bryte denne trenden er det viktig å innrømme for seg selv og andre at man faktisk er misunnelig. Ved å snakke med nære venner om det, så får man kanskje opp øynene for at de man ser på som så vellykkede, kanskje ikke har de samme oppfatningene om seg selv? Så må man prøve å fokusere på hva som faktisk er bra i ens eget liv.

Men det er vanskelig å se hva som er bra når man har slike dystre og destruktive tanker at "alle andre" har det så mye bedre. Så kjenner man skam fordi man føler det slik. Man vet jo at det egentlig er "forbudte" og negative følelser. Men barndommens minner fra gymtimene på skolen, der man skulle deles inn i lag og du alltid var den som står igjen til sist... de minnene er tunge og de setter spor. Så ungdomstiden... Det å ikke bli valgt, det å være hun som alltid satt hjemme mens andre var ute. Å tilhøre de som ikke blir sett... Følelsen av å være usynlig kan henge lenge i.

Det paradoksale er at man er redd for å miste nære venner, men væremåten gjør at man skyver de bort. For hvem vil være sammen med noen som så åpenbart er misunnelig og viser sjalusi? De utstråler jo ikke akkurat positive energier, snarere tvert imot. Det er verdt å tenke på, men ikke enkelt når man står midt oppi det.

Å akseptere seg selv for den man er er viktig for ens videre vekst. Når man aksepterer en side man anser som vond hos en selv, blir den ikke så farlig lenger. Trollet sprekker kan man si.

På nettsiden Yogaportalen.no fant jeg følgende artikkel om mindfulness og akseptering:

"Akseptering er altså ikke en bevegelse bort fra smerten ved vanskelige tanker og følelser, men heller en klar erkjennelse av at disse tankene og følelsene faktisk er der. Dette er viktig. For det er først når vi erkjenner at noe er virkelig, at vi faktisk kan gjøre noe med det.

Dette siste er faktisk svært viktig. For ofte kan akseptering bli blandet sammen med det å gi opp, eller med resignasjon. Akseptering er ikke det samme som å gi opp. Det er faktisk nært opp til det motsatte. Når vi gir opp, så henfaller vi til passivitet. Det har ingen energi i seg. Akseptering derimot har i seg både ro og styrke. Akseptering betyr kun å erfare en situasjon fullt og helt. Punktum.

På den måten kan vi si at akseptering er det samme som å leve livet på livets egne premisser, ikke på mine premisser. Akseptering innebærer å forholde seg til livet slik det er, og å gi slipp på hvordan jeg synes det burde være. Noen ganger kan det virke nærmest umulig, men likevel, all indre konflikt, lidelse og uro starter med et ønske om at noe skulle være annerledes enn det er. Dette er noe å reflektere over.

Det er vanskelig å akseptere vonde tanker og vanskelige følelser siden de skaper mye smerte, så det er forståelig å kjempe imot. Mange blir forvirret når de hører om akseptering i forbindelse med problemene sine. De skiller ikke mellom å gi opp og å akseptere, og tror at de blir bedt om å akseptere at de alltid skal ha problemer. Det er ikke det som menes. Hvis jeg skal beskrive det metaforisk vil jeg si at å akseptere betyr at du er oppmerksom på at du er himmelen og ikke skyene, du er havet, ikke bølgene. Å akseptere betyr at du er åpen nok til å romme all din erfaring."

(http://yogaportalen.no/index.php/yogabloggen-alt-om-yoga/61-viggo-johansen/411-mindfulness-og-akseptering)

Litt om usikkerhet

Jeg har et problem som jeg antar er typisk for en HSP; jeg vil nemlig formidle ALT jeg har på hjertet med en gang! Det minner om den gangen da jeg var liten og skulle formidle alt som hadde skjedd på skolen til min mor. Innimellom har jeg imidlertid litt skrivesperre, men så plutselig kan jeg skrive innlegg på innlegg.

Kom iallefall over en blogg i dag, som også omhandler det å leve med karaktertrekket særlig sensitiv. Her er lenken: http://veldigsensitiv.wordpress.com/ Hun skriver om mye som jeg kjenner meg igjen i, bl.a dette med usikkerhet og det å være engasjert i noe. 

Å være usikker og sårbar er jo på en måte vårt varemerke. Usikkerheten gjør oss sårbare. Det skal lite for å vippe meg av pinnen. Ene øyeblikket kan jeg være trygg på meg selv, trygg på mine og andres følelser - i neste øyblikk så raser alt. Og det skal ikke mye til for å få det til å rase; en uskyldig bemerkning, at en person ikke ler av noe jeg sier (mens alle de andre ler), et litt alvorlig ansikt osv. For jeg tror instinktivt at det må være noe galt med meg som gjør at denne personen ikke ler, det må ha noe med meg å gjøre at personen er alvorlig... Blir litt det samme som når man får komplimenter fra noen; det er  de negative tilbakemeldinger man tar inn over seg. De blir sannheter, mens alle de positive tilbakemeldingene tror man ikke på. Hvorfor er det slik?

Når jeg får denne usikkerheten over meg, blir jeg følelsesmessig naken. Jeg får så mange tanker, det blir et tankekjør uten like og tårene presser på. Føler meg verdiløs. Og jeg klarer ikke skyve det bort! Teknikkene kan jeg jo, men det er som om jeg straffer meg selv ved å ikke tillate meg å prøve å kjenne på følelsene og bare godta at de er der. I noen tilfeller har jeg klart det, men målet er å klare det i de aller fleste situasjoner. Og jeg har tro på at jeg skal klare det!

Etter slike episoder føler jeg meg som verdens mest egosentriske person. Og usikkerheten blir enda større. Kan jeg være en HSP jeg som er så selvopptatt at mine følelser plutselig blir så mye viktigere enn andres? Men selv den mest empatiske personen kan bli alt annet enn empatisk når han/hun er sliten og utbrent. Dette er noe jeg har en tendens til å glemme. Ikke at det er en unnskyldning for å oppføre seg sjofelt, men det er en forklaring på reaksjonen som oppstår. Og da må man bare jobbe videre slik at det ikke skjer igjen. Jeg kan ikke underslå at usikkerheten er der, den er en del av meg og det må jeg godta, men forhåpentligvis kan jeg lære meg å leve med det slik at det ikke går ut over andre. Og etterhvert som aksepten blir større, så minsker kanskje usikkerheten.

Dette med aksept er viktig. Det aller viktigste er å akseptere seg selv, men for en usikker person er det også viktig med aksept fra andre. Jeg er litt for opptatt av bekreftelser; må liksom ha bekreftelser og tilbakemeldinger på det meste. Det kan bli slitsomt for de rundt. Er ikke lenge siden jeg lurte på hva vitsen var med å skrive denne bloggen f.eks. Jeg fikk så lite tilbakemeldinger... Men det er jo ikke helt riktig da, jeg har jo faktisk fått mye tilbakemeldinger på den.

Jeg har faktisk gjort noen grep for å skjerme meg litt. Har bl.a gått ut av en del hundegrupper på facebook der diskusjonene kunne bli ganske så opphetede. Jeg følte jeg ble syndebukken i noen av diskusjonene fordi jeg stakk hodet mitt litt frem. Jeg vet jeg kan være kverulerende og sta, spesielt i saker der jeg føler noen blir urettferdig behandlet. Men i flere av diskusjonene som oppsto prøvde jeg bare å være saklig, og likevel ble jeg angrepet. Eller rettere sagt; jeg FØLTE jeg ble angrepet. Vi har jo alle forskjellige oppfatninger av en sak, det blir jo farget utifra vårt ståsted. Og i min verden ble det slik at jeg følte jeg ble tatt fordi jeg hadde andre meninger. Så for å beskytte meg selv, valgte jeg å gå bort fra støyen. Et lite skritt i rett retning :)

Det hjelper iallefall å se at jeg ikke er alene om å ha dette karaktertrekket. Å lese andres historier er som å lese om meg selv. Det er selvsagt individuelle forskjeller, men hovedtrekkene er de samme. Tankene er de samme. Utfordringene likefullt. Noen er kommet lenger, de ser på det å være særlig sensitiv som en styrke. Jo, i visse situasjoner så ser jeg også det. Jeg blir nok mye mere berørt av en sangtekst enn andre. Det å lytte til en vakker salme gir meg mange sinnsinntrykk på en gang. Jeg kan finne trøst og styrke i god musikk. Å gå i byen og kjenne solen treffe ansiktet mitt i det jeg passer en gatemusikant - det gjør også noe med meg. Da kan jeg kjenne streif av lykke.

Litt om aksept

Som sagt; jeg har ennå ikke helt klart å "forsone" meg med mitt karaktertrekk som særlig sensitiv. For det er faktisk ikke så greit alltid å ha følelsene så til de grader utenfor kroppen, du blir blottstilt rett og slett.

Jeg kan f.eks bli lett rørt når noen gjør det bra på en hundeutstilling. Da kommer klumpen i halsen og tårene frem med en gang. Jeg synes det er pinlig enkelte ganger.

Blir jeg opprørt og sint, kan jeg også lett begynne å gråte. Og jeg klarer ikke forestille meg, ta meg sammen (men dette jobber jeg med da).

Blir jeg redd, så reagerer jeg først med sinne, så kommer tårene. Min redsel er jo ikke alltid så begrunnet, det er mye jeg kan synes er "farlig" eller skummelt, som kanskje ikke er det... Andre kan ikke ta hensyn til dette til enhver tid. Dette er noe jeg må jobbe med.

Men - så er det dette med å akseptere seg selv for den man er. I terapien står dette med aksept sentralt. Først når du kan akseptere at du føler slik og slik, så ufarliggjør du det på en måte. Føler man sjalusi, skal man ikke dømme seg selv hardt av den grunn. Da fornekter man jo sine egne følelser. Da gjelder det å kjenne på følelsene, kjenne på de kroppslige reaksjonene, legge fokuset på det. Akseptere at du føler det slik. Akseptering blir å leve livet på livets egne premisser, og ikke på mine premisser. Det innebærer å forholde seg til livet slik det faktisk ER, og gi slipp på livet slik VI mener det burde være.

Å akseptere disse følelsene som skaper så mye smerte er IKKE lett og man vil kjempe imot. Smerten forsvinner ikke ved aksept. Det er viktig å være klar over. Smerte er en del av livet. Men først ved å gi det aksept kan man gjøre noe med det.

Angst er en viktig biologisk funksjon som jeg skal forholde meg til resten av livet.

Det er mye jeg liker å gjøre som ikke nødvendigvis er bra for meg.

Min opplevelse av livet er noen ganger vanskelig å møte.

Jeg kommer ikke alltid til å håndtere situasjoner på måter som er bra for meg.

Lysten til å unngå vanskelige situasjoner betyr ikke nødvendigvis at det er det klokeste valget.

Jeg trenger å lære de fysiske og emosjonelle signalene på stress.

Det vil noen ganger skje ting som skaper negativt stress og smerte i livet mitt.

Det er mulig å slutte å sabotere for meg selv.

Jeg er akkurat slik jeg er i dette øyeblikket.

Å akseptere meg selv betyr ikke at jeg synes jeg er perfekt.

Akseptering kommer innenfra meg selv, jeg kan ikke få det fra andre.

Jeg er bra nok.

(Kilde: http://yogaportalen.no/index.php/yogabloggen-alt-om-yoga/61-viggo-johansen/411-mindfulness-og-akseptering)