søndag 28. desember 2014

Å ha medfølelse med seg selv

Selvmedfølelse må ikke forveksles med det å ha selvmedlidenhet med seg selv. Ordet selvmedlidenhet har en negativ klang; man ser for seg en person som syter og klager, og synes fryktelig synd på seg selv. Hvis man derimot sier at en har medfølelse med seg selv, så får det en litt annen betydning. Man har medfølelse og omsorg for seg selv. På samme måte som en ville hatt medfølelse med en venn som hadde det tungt, så kan man også ha medfølelse med seg selv. Man har så lett for å dømme seg selv, man er ofte sin egen verste dommer. Gjør man noe dumt så er det lett for å være beinhard med seg selv. Gjør en venn noe dumt, har vi alle lettere for å tilgi denne personen, men å tilgi seg selv er ikke alltid så enkelt.

Det sto en artikkel i BT om dette å ha medfølelse for seg selv:

http://www.bt.no/nyheter/innsikt/Ikke-var-sa-slem-mot-deg-selv-3260581.html#.VJ_7fr1w11Y.facebook

Litt morsomt for dette snakket psykologen om for ikke lenge siden.

På en annen nettside (http://psychcentral.com/blog/archives/2012/06/27/5-strategies-for-self-compassion/) fant jeg dette:

[...] self-compassion consists of three components:

  1. Self-kindness: Being kind, gentle and understanding with yourself when you’re suffering. 
  2. Common humanity: Realizing that you’re not alone in your struggles. When we’re struggling, we tend to feel especially isolated. We think we’re the only ones to experience loss, make mistakes, feel rejected or fail. But it’s these very struggles that are part of our shared experience as humans. 
  3. Mindfulness: Observing life as it is, without being judgemental or suppressing your thoughts and feelings. 

Myths about Self-Compassion

Because beating ourselves up is so entrenched in our society, you still might be suspicious of self-compassion. Below, Neff dispels common myths that may stand in the way of people being kinder to themselves.

Myth: Self-compassion is self-pitying or egocentric.

Fact: Self-pity is being immersed in your own problems and forgetting that others struggle, too, Neff said. However, being self-compassionate is seeing things exactly as they are — no more and no less, she said. It means acknowledging that you’re suffering, while acknowledging that others have similar problems or are suffering even more. It’s putting your problems into perspective.

------------------------------------------------------------------------------

Myth: Self-compassion is self-indulgent.

Fact: Being self-compassionate doesn’t mean solely seeking pleasure, Neff said. It’s not shirking responsibilities or being slothful. Rather, self-compassion focuses on alleviating suffering. From this perspective, you consider whether something will hurt you in the long run, she said.

------------------------------------------------------------------------------

Myth: Self-criticism is an effective motivator.

Fact: There’s actually nothing motivating about criticizing yourself, Neff said, because it makes you fear failure and lose faith in yourself. Even if you do achieve great things, you’re often miserable, anyway.

It’s interesting that in other areas of our lives we understand that being harsh doesn’t work. Take the example of parenting. Decades ago, we thought that harsh punishment and criticism were effective in keeping kids in line and helping them do well, Neff said.

However, today, we know that being a supportive and encouraging parent is more beneficial. (When you’re told you’re a failure, the last thing you think you’re capable of is succeeding, or even trying.)

Self-compassion acts like a nurturing parent, she said. So even when you don’t do well, you’re still supportive and accepting of yourself. Like a kind parent, your support and love are unconditional, and you realize that it’s perfectly OK to be imperfect.

This doesn’t mean being complacent. Self-criticism tears us down; it presumes that “I am bad.” Self-compassion, however, focuses on changing the behavior that’s making you unhealthy or unhappy, Neff said.

------------------------------------------------------------------------------


Man kan lese til øyet blir stort og vått, men å gjennomføre dette i praksis er ikke alltid lett. Man skal være sterk for å være svak for å si den sånn.  Tror nok de fleste føler selvmedlidenhet i vanskelige stunder, og det er ikke enkelt å se at også andre har det vondt. Man vet det jo, men likevel; man blir litt blind. Men selvmedlidenhet fører ikke noe godt med seg, for man kommer inn i en ond sirkel med negative tanker. 

Både i går og i dag har jeg hatt perioder der jeg har følt veldig synd på meg selv. Jeg har følt meg alene og ensom. Tror jeg blir veldig emosjonell i julen og følelsene fra ifjor sitter i. Tror også at høytiden forsterker de vonde følelsene. I tillegg er det lille Sofies 5-års dag i morgen - har en del tanker rundt den dagen. Men - jeg klarte å komme meg ut en liten tur! Den ble ikke så lang som jeg ville, men jeg måtte si til meg selv at det var bra nok. Det er ikke så lett det der... jeg klarer liksom ikke gjøre ting bare halvveis, det er jeg ikke fornøyd med. Så nå trener jeg på å være fornøyd med det jeg faktisk klarer. Nå tenkte jeg å lage meg en kopp te - fordi jeg fortjener det :)


torsdag 18. desember 2014

Misunnelse

De fleste av oss ønsker jo å bli sett på som gode mennesker. Man ønsker å bli likt og få aksept. Men hva vil det si å være et godt menneske? Hvis man ikke alltid klarer å være den andre forventer at en skal være, vil det da si at man ikke er et godt menneske?

Man skal jo helst ikke være misunnelig på andre, noen mener sågar at det er en av de mest ondsinnede følelsene et menneske kan ha. Misunnelse blir i den katolske troen sett på som en av de "syv dødssynder".  Å misunne vil jo si at man ikke unner en annen person den fremgangen den personen har. Eller...? Å se andre lykkes på områder hvor en selv har mislyktes gjør noe med selvtilliten. Og når det gjentar seg, så får man en følelse av å sitte med dårlige kort på hånden. Det blir da en ond sirkel. Det er ikke det at man ikke unner andre lykke, men man skulle så gjerne opplevd litt av den lykken selv også. Å ha den følelsen av at man i utgangspunktet har fått utdelt dårlige kort, hjelper jo ikke akkurat på selvfølelsen. Det er en destruktiv tankegang som blir vanskelig å komme ut av.

Misunnelse og sjalusi hører i hop. Det er ikke særlig positive merkelapper å få hengende på seg. Men igjen: er man et dårlig menneske om man skulle føle misunnelse og sjalusi av og til? Føler ikke alle et stikk av sjalusi eller misunnelse en gang i blant? Gjør det de da til dårlige mennesker?

For å bryte denne trenden er det viktig å innrømme for seg selv og andre at man faktisk er misunnelig. Ved å snakke med nære venner om det, så får man kanskje opp øynene for at de man ser på som så vellykkede, kanskje ikke har de samme oppfatningene om seg selv? Så må man prøve å fokusere på hva som faktisk er bra i ens eget liv.

Men det er vanskelig å se hva som er bra når man har slike dystre og destruktive tanker at "alle andre" har det så mye bedre. Så kjenner man skam fordi man føler det slik. Man vet jo at det egentlig er "forbudte" og negative følelser. Men barndommens minner fra gymtimene på skolen, der man skulle deles inn i lag og du alltid var den som står igjen til sist... de minnene er tunge og de setter spor. Så ungdomstiden... Det å ikke bli valgt, det å være hun som alltid satt hjemme mens andre var ute. Å tilhøre de som ikke blir sett... Følelsen av å være usynlig kan henge lenge i.

Det paradoksale er at man er redd for å miste nære venner, men væremåten gjør at man skyver de bort. For hvem vil være sammen med noen som så åpenbart er misunnelig og viser sjalusi? De utstråler jo ikke akkurat positive energier, snarere tvert imot. Det er verdt å tenke på, men ikke enkelt når man står midt oppi det.

Å akseptere seg selv for den man er er viktig for ens videre vekst. Når man aksepterer en side man anser som vond hos en selv, blir den ikke så farlig lenger. Trollet sprekker kan man si.

På nettsiden Yogaportalen.no fant jeg følgende artikkel om mindfulness og akseptering:

"Akseptering er altså ikke en bevegelse bort fra smerten ved vanskelige tanker og følelser, men heller en klar erkjennelse av at disse tankene og følelsene faktisk er der. Dette er viktig. For det er først når vi erkjenner at noe er virkelig, at vi faktisk kan gjøre noe med det.

Dette siste er faktisk svært viktig. For ofte kan akseptering bli blandet sammen med det å gi opp, eller med resignasjon. Akseptering er ikke det samme som å gi opp. Det er faktisk nært opp til det motsatte. Når vi gir opp, så henfaller vi til passivitet. Det har ingen energi i seg. Akseptering derimot har i seg både ro og styrke. Akseptering betyr kun å erfare en situasjon fullt og helt. Punktum.

På den måten kan vi si at akseptering er det samme som å leve livet på livets egne premisser, ikke på mine premisser. Akseptering innebærer å forholde seg til livet slik det er, og å gi slipp på hvordan jeg synes det burde være. Noen ganger kan det virke nærmest umulig, men likevel, all indre konflikt, lidelse og uro starter med et ønske om at noe skulle være annerledes enn det er. Dette er noe å reflektere over.

Det er vanskelig å akseptere vonde tanker og vanskelige følelser siden de skaper mye smerte, så det er forståelig å kjempe imot. Mange blir forvirret når de hører om akseptering i forbindelse med problemene sine. De skiller ikke mellom å gi opp og å akseptere, og tror at de blir bedt om å akseptere at de alltid skal ha problemer. Det er ikke det som menes. Hvis jeg skal beskrive det metaforisk vil jeg si at å akseptere betyr at du er oppmerksom på at du er himmelen og ikke skyene, du er havet, ikke bølgene. Å akseptere betyr at du er åpen nok til å romme all din erfaring."

(http://yogaportalen.no/index.php/yogabloggen-alt-om-yoga/61-viggo-johansen/411-mindfulness-og-akseptering)

fredag 5. desember 2014

O'jul med din glede...

Er det bare jeg som som føler at julen i år har begynt ekstremt tidlig? Jeg går iallefall veldig til det nå, det er reklame på reklame overalt! Juletrær trodde jeg hørte til når julegatene åpnet, men nå synes jeg at jeg har sett juletrær på kjøpesentre i mange uker allerede. Julen mister litt av magien for meg da. Man er lei julen når julen først er her. Det er nok ikke alle som føler det slik, men tror en del gjør det.

Julen kan for noen være en sår tid. Det er jo den høytiden der FAMILIEN med stor F står i sentrum. For de som har mistet et kjært familiemedlem er derfor dette en tung tid å komme gjennom. Og så skal man være så glad - det går jo igjen i alle reklamene. Julen er nisse, snø, gaver, familie og idyll. Forventningene er så store... Men for noen er julen ensbetydende med alkohol, fyll, krangling og angst... Drømmen om en fin jul forblir en drøm. For andre er julen kanskje bedre nå, men dårlige minner om tidligere juler sitter i.

Selv har jeg både gode og dårlige minner. Men jeg prøver å fokusere på det som har vært bra :) Ler ennå av et minne fra en tidligere jul. Mine besteforeldre hadde spurt foreldrene mine hva de ønsket seg. En sekk med hundrelapper var svaret. Så kom juleaften og mine besteforeldre kom på besøk. De hadde som vanlig en masse pakkenelliker med seg, og deriblant en svært sort bosspose. Da jeg tok tak i den for å bære den opp, ropte min farmor at jeg måtte bære den forsiktig. Jeg bar den nesten med andakt, forsto ikke stort for posen var jo lett... De hadde hatt det så festlig da de så hvor forsiktig jeg bar denne posen :) Senere på kvelden da vi åpnet posen fikk vi oss en god latter alle mann. Oppi posen lå det....masse hundrelapper! Så mine foreldre fikk det de ønsket hehe.

Ifjor på denne tiden var jeg syk. Minnes ikke den julen med glede. Jeg gikk i svart bokstavelig talt. Kom hjem sent julaften til et hus uten strøm. Hele Risnes var mørklagt. Inni meg var jeg også mørklagt, det føltes som om strømmen hadde gått flere steder... I år er jeg heldigvis bedre.

Mye har skjedd. Året har vært preget av konflikter, tap, sykdom og sorg. Selvsagt av mye glede også, men det er liksom de vonde tingene man husker... For meg er det vanskelig å glede seg til noe når man ser mennesker man er glad i slite med dyp sorg. Man vil så gjerne hjelpe til slik at noe av smerten lindrer, men det er ikke så lett.

Jeg blir alltid nostalgisk og emosjonell (eller skal jeg si enda mer emosjonell?) på denne tiden. Spesielt når året er i ferd med å ebbe ut. Slik har jeg alltid vært, fra jeg var liten. Har aldri likt at ting tar slutt, og det er litt slik det føles; et år er i ferd med å ta slutt. Det er noe vemodig ved det. Man tenker på alle de som ikke er her mer, som gikk bort i løpet av året. Hva vil det nye året bringe?

For meg begynner julen lillejulaften når Grevinnen og hovmesteren går på skjermen. Jeg ler ikke like mye, det skal innrømmes, men det er tradisjon og kos. Så må jeg ha med meg Askepott og Reisen til julestjernen på julaften. Det er egentlig først da min julestemning kommer. Og ikke minst kl 17 når Sølvguttene synger julen inn og duften av pinnekjøtt strømmer gjennom leiligheten. Og selv om tankene mine kommer være hos en kjær en, så skal jeg kose meg også. Prøve iallefall ;-)