For mye ærlighet

Vi liker vel alle å bli sett på som ærlige mennesker som andre kan stole på. Men kan man bli for ærlig noen ganger? Husker jo Ibsens "Vildanden" der det ble snakket om at tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmennesket, så tar du også bort lykken.

Jeg har tenkt en del de siste dagene på dette. Andres "ulykke" og andres sinnstemninger går innpå meg, og jeg vil så gjerne hjelpe. Så kommer jeg med det jeg oppfatter som gode råd, som andre har kommet med til meg. Problemet er jo at vi er forskjellige og vi er ikke alltid mottagelige for andres råd, uansett hvor velmenende det er. Intensjonen med å hjelpe blir trukket i tvil, og det fører igjen til at jeg blir lei meg. 

Det som skjer da er jo at min egen energi tappes. Det blir hull i koppen, for å bruke koppen som et symbol. Jeg kan ikke tillate det flere ganger, og det er mitt eget ansvar å sørge for at det ikke skjer.

Jeg kan heller ikke styre hva andre tenker om meg eller sier om meg. Det siste er ikke enkelt, for vi vil jo alle bli likt, og HSP'ere mer enn andre. Men - så lenge jeg er ærlig og tro mot meg selv, så er det det viktigste. Og de som kjenner meg godt vet jo også hvem jeg er og hva jeg står for.

  

Koppen

Da jeg kom til Haugland, fikk jeg en turkopp. Det er noe alle pasienter får. På det første møtet vi hadde ble det snakket en del om koppen og dens misjon. Hun som ledet møtet viste oss en tilsvarende kopp, men denne hadde hull så innholdet silte ut. 

Dette er et god bilde som kan overføres på oss mennesker. Hva er det som får vårt "innhold" til å renne ut? Innhold i dette tilfelle vil si energi. Hva eller hvem tapper OSS for energi og krefter? 

Det gjelder å få tettet hullene slik at vi kan begynne å fylle koppen igjen. 

På Haugland fikk jeg fylt min kopp med flotte opplevelser, gode minner, nye venner, positiv energi og ikke minst; mestring. Nå gjelder det å finne ting i hverdagen som jeg kan fylle koppen min med.

Livet er hva dine tanker gjør det til

Mye sant i de ordene. Fokuserer man bare på alt det negative hele tiden, blir livet deretter. Det kan jo høres så enkelt ut, og gudene skal vite at jeg VET det ikke er så lett. Men - ting blir ikke bedre av å tenke negativt! 

Vi har alle noe å slite med. Det vi ikke kan gjøre noe med blir ikke bedre om vi sukker og klager aldri så høyt. En smertefull kropp blir ikke mindre smertefull om vi klager aldri så mye. Den kan derimot blir verre ved at vi spenner oss og hele tiden fokuserer på smertene. En vond nakke blir ikke mindre vond av å bekymre seg for alt. 

I mine uker på Haugland har jeg hatt mye vondt. Det kommer jo av at jeg i all for lang tid har vært for passiv. Mangel på energi og en vond kropp har gjort at jeg ikke har maktet. Men - det blir en ond sirkel. Jo mere passiv, jo dårligere blir en. 

Her inne har jeg gått mye. Svetten har silt og jeg har slitt, men for en mestringsfølelse! Og energinivået har gradvis økt. Føler jeg orker mere. Da lever jeg fint med en kropp som er sliten. Det går jo over og på sikt vil jeg få en gevinst i en bedre og mer veltrent kropp. Komme i mer balanse rett og slett. 

Folk her inne har også vært flinke til å oppmuntre. Trodde ikke selv jeg kunne klare å komme meg ut på tur før frokost, men med en som oppmuntret og utfordret, så klarte jeg det også. 

Nå har jeg bare to hele dager igjen. Kjenner det gjør litt vondt. Hadde aldri trodd jeg skulle trives så godt her inne. Det føles så trygt og godt, og jeg har blitt kjent med så mange utrolig greie folk. Kommer savne de alle! Blir rart å skulle komme hjem igjen. Håper ikke overgangen blir for stor.

1 uke igjen

I morgen har jeg vært på Haugland i 2 uker. Plutselig har tiden bare løpt avgårde og jeg har kun 1 uke igjen av oppholdet. 

Da jeg kom hit, føltes 3 uker som en evighet. Og selv om jeg var motivert, kjente jeg på følelsen av ensomhet og utrygghet. Ønsket bare å dra hjem igjen. 

Idag er jeg glad for at jeg ikke gjorde det. Jeg stortrives! 

Kan ennå kjenne på følelsen av å være klossete, at jeg ikke har kontroll over bevegelser. F.eks når jeg svømmer. Jeg vet i teorien hva jeg skal gjøre, men får det ikke til i praksis. Ting ser så enkle ut, men når jeg skal gjøre det er det ikke så enkelt lenger... For ikke å snakke om når vi trener. Bruk av ball i trening er vanskelig når balansen ikke er så god. 

Men jeg gir ikke opp. Jeg prøver, på nytt og på nytt :-) Jeg kan være ganske sta og det kommer til nytte her. 

Var på en forelesning i dag. Det dreide seg om mestring og motivasjon, og det å finne balanse i livet. Og det å være engasjert i eget liv. Er dit jeg er på vei. Jeg må sette opp en plan med konkrete og realistiske mål - er ikke målene realistiske er det lett for at man gir opp. 

Og det har jeg ingen planer om! :-)

Veien videre

Innimellom treningsøkter og måltider, blir det også litt rom for refleksjon. Tanker om veien videre, hva som skal til for å fortsette på denne "reisen" jeg har startet på her. For den skal ikke ta slutt den onsdagen jeg drar herifra. Det er da den virkelig begynner. 

Her er alt lagt til rette for oss. Den dagen vi drar, blir vi selv ansvarlige for å legge ting til rette. Vi må på en måte lage en bindende kontrakt med oss selv. Vi vil jo ikke bryte en kontrakt vi har inngått med andre, og det gjelder det samme her. Det er her utfordringen ligger. Men jeg er innstilt på å klare det. 

Jeg har fått en oppgave av kontaktpersonen min; skal notere ned 10 punkter med hva jeg opplever er bra med trening. 

1. Man får mestringsfølelse

2. Kommer i balanse fysisk og psykisk

3. Får bedre kondisjon

4. Får mer energi og dermed mer opplagt

5. Føler velvære

6. God samvittighet

7. Bedre søvn

8. Går ned i vekt

9. Får motivasjon til å trene mer

10. Føler meg friskere

Trening trenger ikke være kjedelig. Det gjelder å variere, finne en form som passer DEG. Lage en plan som man følger. Går man tur, prøv å bruke sansene. Lytt til lydene i naturen. Kjenn på roen det gir. Trening er mer enn å svette og slite, selv om det også må til. Går man f.eks i skogen trener man balanse. 

På morgenturen til "Steinen" idag så jeg dette vakre synet. Ante ikke at dette var der en gang før en fortalte meg det. De andre dagene har jeg vært mer opptatt av å slite meg oppover enn å nyte den vakre naturen. Det ligger litt gjemt bak trærne, så hørte egentlig bare lyden fra stien. Vakkert syn!

Kognitiv læring/tenkning

Hadde en lærerik forelesning idag. Den het "Undring om endring". Gikk på om vi ønsket endring i livene våre. Og om vi ønsket å inngå en forpliktende avtale med oss selv. Er jo vi selv som er sjefen i eget liv - viktig å huske på. Det ble snakket om noe de kaller den kognitive diamant. Kjente meg veldig igjen i det! Kan ta et eks. Vi skal gå på tur. Jeg vet at formen min er elendig så gruer meg til turen for jeg tenker på hva de andre tenker om meg. Kanskje synes de det er rart at en på 47 er i sååå dårlig form. 

Hva gjør disse tankene med meg? Er jeg avslappet når jeg skal begynne å gå? Nei. Jeg er anspent og føler meg tung, og det er et dårlig utgangspunkt. Kanskje sier jeg at: bare gå i forveien dere - jeg kommer etter jeg. Eller i verste fall; trekker meg unna og dropper tur. 

Slik kan tankene styre oss. Jeg tenkte nøyaktig disse tankene da vi var på utflukt. Men de andre tenkte ikke sånn! De var glad for at jeg ble med og så er det viktig å tenke på at vi alle har ulike utgangspunkt. 

En annen ting som ble nevnt er at vi må ikke klare alt på en gang. Vi kan begynne i det små - da er det lettere å lykkes. Og så må man huske å legge inn små pauser. Dette er jo veldig viktig for oss som er HS. Bruke sansene, lytte, se, lukte, høre. 

Jeg tok meg en tur etter forelesningen. Merker jo at jeg vil kjøre meg hardt, komme i form fort! Men med ordene til foreleser i bakhodet, tok jeg meg en pause midtveis i turen. Gikk inn i det de kaller Stillehuset og satt bare å sanset kroppen min. Nøt roen. 

Dette er Stillehuset. Et nydelig rom.

Mine første dager på Haugland rehabilitering

Etter en to timers båttur, ca 1 time med buss, samt en liten tur med taxi, kom jeg endelig frem til Haugland igår. Et ord kan vel beskrive dagen; overveldende! Masse nye mennesker, nye omgivelser og masse info å forholde seg til. Tok litt tid før rommet var klart, og jeg kjente jeg var segneferdig da jeg endelig kom på rommet. Bor helt fint. Rommet er i en tremannshytte. Her er det bad som vi må dele, men to toalett. I tillegg kjøkken og oppholdsrom.

Vi har alle faste plasser i spisesalen. Den største utfordringen for meg er definitivt å sitte med vilt fremmede og spise. Det å forholde seg til alle og finne på noe å prate om; jeg synes det er vanskelig. Kjente jeg fikk en nedtur og slet med vanskelige tanker. Orker jeg dette? Holder jeg ut? Ville jo vært et forferdelig nederlag om jeg ikke hadde klart dette. Etter middag tok jeg meg derfor en tur rundt på området. Det gjorde godt. Idag har jeg en mye bedre dag :-) Det TAR tid å komme inn i denne nye hverdagen, og jeg er ikke alene om å føle det slik. Litt godt å få det bekreftet.