Sensitiviteten - svakhet eller styrke?

Det sies at det å være særlig sensitiv er et positivt karaktertrekk, spesielt når man klarer å gjøre det til en styrke. Å være et empatisk menneske er jo en god egenskap i et samfunn som blir stadig kaldere, der maskiner tar over for mennesker osv. Hvorfor er det da slik at følelsesmennesker ofte føler de kommer til kort, at denne egenskapen ikke blir verdsatt? I arbeidslivet og i samfunnet ellers er det krav om effektivitet, man skal prestere og hele tiden være på topp. Man skal takle omstillinger og nye arbeidsoppgaver. For særlig sensitive som trenger tid til å godta alle forandringer, som ikke takler den nye uforutsigbare hverdagen, blir det vanskelig å henge med. Man føler kravene på kroppen og kjenner sin egen utilstrekkelighet, og mange blir utbrente. Så kjenner man på skammen, føler man gir opp for lett.

Her snakker jeg av egen erfaring. Da jeg begynte å jobbe som bibliotekassistent i en liten bibliotekfilial på begynnelsen av 90-tallet, var forholdene annerledes. Det hadde muligens å gjøre med at dette var en liten filial i et folkebibliotek og at de hang litt etter når det kom til datateknologi. For meg var det et perfekt sted å jobbe. Tempoet var "laid back", ting ble gjort på gamlemåten, det var gammeldagse lånekort og gamle kartotek. Det å være empatisk og å kunne lytte, var egenskaper som kom til nytte her. For de mange eldre som bodde her, fungerte biblioteket som et sosialt møtested, et sted der de traff venner og bekjente. Og vi som jobbet der ble kjent med kundene våre, vi visste hva de enkelte likte å lese og hva de var opptatt av. Jeg som særlig sensitiv (noe jeg ikke visste om da) følte jeg virkelig fikk bidra til at noen fikk en bedre dag.

Så begynte jeg i en større filial som var nyåpnet. Det ble et slags kultursjokk for meg. Lånerne var mange, tempoet hektisk og den nærheten jeg hadde hatt til "mine" lånere, var borte her. Jeg husker jeg ringte til min sjef på den lille filialen og gråt. Det var som å komme hjem de dagene jeg jobbet der.

Som nyutdannet bibliotekar fikk jeg jobb på et bibliotek på en høyskole. Og dette var også en stor overgang. Dette biblioteket lå i forkant når det kom til automatisering av samlingene. Brukergruppen her var ikke eldre og ensomme, men forskere og studenter. Der mine tidligere lånere hadde kommet dels for å låne bøker, dels for å få seg en prat, var den sosiale biten her helt fraværende. Og det sier seg selv at med flere tusen studenter og mange hundre ansatte, så blir det slik.

I de årene jeg har jobbet har utviklingen gått én vei; mot mer og mer automatisering. Bøker og tidsskrifter blir gjort tilgjengelig elektronisk og lånerne trenger ikke en gang komme inn i biblioteket for å få tilgang til litteraturen. Man ser knapt lånerne. Mye av arbeidsrutinene har blitt lagt om nettopp fordi datamaskiner tar over. Det bildet man har av en bibliotekar er vel det bildet jeg beskrev da jeg jobbet på den lille filialen. Det bildet er helt forandret. Man skal i større grad undervise og veilede i jungelen av databaser. Kunnskapskravet øker og resultatet måles i større grad. Det forventes at man skal delta på møter og kurs, man skal synes. For en som da helst ikke vil bli sett, som helst vil sitte og jobbe "bak kulissene", blir disse kravene tøffe.

For meg har dette vært vanskelig. Jeg har flere ganger tenkt at jeg er født på feil tid. Jeg savner de små filialene, der andre verdier sto i fokus. Jeg blir sliten av alle møtene, av alle kravene jeg møter. Presset man føler for å henge med. De gangene jeg har vært nødt til å stå foran en menneskemengde og prate, jeg som HATER det! Og når jeg sier at jeg har skikkelig angst for dette, så blir jeg møtt med at "dette er jo bare en treningssak". Men de ser ikke alle nettene jeg har ligget våken i forkant. Så har jeg nektet, og selvsagt føler man seg udugelig da. Udugelig og vanskelig.

Jeg har vært sykemeldt i perioder. Har problemer med å finne motivasjonen og lysten. Har tenkt mange ganger på å skifte jobb, men hva er alternativet?

De små filialene er lagt ned. Den tiden kommer ikke tilbake dessverre. Sensitiviteten er der, den forsvinner ikke. Og jeg må jobbe på, lære meg teknikker slik at den blir en styrke for meg, og ikke et hinder.