Litt om aksept

Som sagt; jeg har ennå ikke helt klart å "forsone" meg med mitt karaktertrekk som særlig sensitiv. For det er faktisk ikke så greit alltid å ha følelsene så til de grader utenfor kroppen, du blir blottstilt rett og slett.

Jeg kan f.eks bli lett rørt når noen gjør det bra på en hundeutstilling. Da kommer klumpen i halsen og tårene frem med en gang. Jeg synes det er pinlig enkelte ganger.

Blir jeg opprørt og sint, kan jeg også lett begynne å gråte. Og jeg klarer ikke forestille meg, ta meg sammen (men dette jobber jeg med da).

Blir jeg redd, så reagerer jeg først med sinne, så kommer tårene. Min redsel er jo ikke alltid så begrunnet, det er mye jeg kan synes er "farlig" eller skummelt, som kanskje ikke er det... Andre kan ikke ta hensyn til dette til enhver tid. Dette er noe jeg må jobbe med.

Men - så er det dette med å akseptere seg selv for den man er. I terapien står dette med aksept sentralt. Først når du kan akseptere at du føler slik og slik, så ufarliggjør du det på en måte. Føler man sjalusi, skal man ikke dømme seg selv hardt av den grunn. Da fornekter man jo sine egne følelser. Da gjelder det å kjenne på følelsene, kjenne på de kroppslige reaksjonene, legge fokuset på det. Akseptere at du føler det slik. Akseptering blir å leve livet på livets egne premisser, og ikke på mine premisser. Det innebærer å forholde seg til livet slik det faktisk ER, og gi slipp på livet slik VI mener det burde være.

Å akseptere disse følelsene som skaper så mye smerte er IKKE lett og man vil kjempe imot. Smerten forsvinner ikke ved aksept. Det er viktig å være klar over. Smerte er en del av livet. Men først ved å gi det aksept kan man gjøre noe med det.

Angst er en viktig biologisk funksjon som jeg skal forholde meg til resten av livet.

Det er mye jeg liker å gjøre som ikke nødvendigvis er bra for meg.

Min opplevelse av livet er noen ganger vanskelig å møte.

Jeg kommer ikke alltid til å håndtere situasjoner på måter som er bra for meg.

Lysten til å unngå vanskelige situasjoner betyr ikke nødvendigvis at det er det klokeste valget.

Jeg trenger å lære de fysiske og emosjonelle signalene på stress.

Det vil noen ganger skje ting som skaper negativt stress og smerte i livet mitt.

Det er mulig å slutte å sabotere for meg selv.

Jeg er akkurat slik jeg er i dette øyeblikket.

Å akseptere meg selv betyr ikke at jeg synes jeg er perfekt.

Akseptering kommer innenfra meg selv, jeg kan ikke få det fra andre.

Jeg er bra nok.

(Kilde: http://yogaportalen.no/index.php/yogabloggen-alt-om-yoga/61-viggo-johansen/411-mindfulness-og-akseptering)