Litt om usikkerhet

Jeg har et problem som jeg antar er typisk for en HSP; jeg vil nemlig formidle ALT jeg har på hjertet med en gang! Det minner om den gangen da jeg var liten og skulle formidle alt som hadde skjedd på skolen til min mor. Innimellom har jeg imidlertid litt skrivesperre, men så plutselig kan jeg skrive innlegg på innlegg.

Kom iallefall over en blogg i dag, som også omhandler det å leve med karaktertrekket særlig sensitiv. Her er lenken: http://veldigsensitiv.wordpress.com/ Hun skriver om mye som jeg kjenner meg igjen i, bl.a dette med usikkerhet og det å være engasjert i noe. 

Å være usikker og sårbar er jo på en måte vårt varemerke. Usikkerheten gjør oss sårbare. Det skal lite for å vippe meg av pinnen. Ene øyeblikket kan jeg være trygg på meg selv, trygg på mine og andres følelser - i neste øyblikk så raser alt. Og det skal ikke mye til for å få det til å rase; en uskyldig bemerkning, at en person ikke ler av noe jeg sier (mens alle de andre ler), et litt alvorlig ansikt osv. For jeg tror instinktivt at det må være noe galt med meg som gjør at denne personen ikke ler, det må ha noe med meg å gjøre at personen er alvorlig... Blir litt det samme som når man får komplimenter fra noen; det er  de negative tilbakemeldinger man tar inn over seg. De blir sannheter, mens alle de positive tilbakemeldingene tror man ikke på. Hvorfor er det slik?

Når jeg får denne usikkerheten over meg, blir jeg følelsesmessig naken. Jeg får så mange tanker, det blir et tankekjør uten like og tårene presser på. Føler meg verdiløs. Og jeg klarer ikke skyve det bort! Teknikkene kan jeg jo, men det er som om jeg straffer meg selv ved å ikke tillate meg å prøve å kjenne på følelsene og bare godta at de er der. I noen tilfeller har jeg klart det, men målet er å klare det i de aller fleste situasjoner. Og jeg har tro på at jeg skal klare det!

Etter slike episoder føler jeg meg som verdens mest egosentriske person. Og usikkerheten blir enda større. Kan jeg være en HSP jeg som er så selvopptatt at mine følelser plutselig blir så mye viktigere enn andres? Men selv den mest empatiske personen kan bli alt annet enn empatisk når han/hun er sliten og utbrent. Dette er noe jeg har en tendens til å glemme. Ikke at det er en unnskyldning for å oppføre seg sjofelt, men det er en forklaring på reaksjonen som oppstår. Og da må man bare jobbe videre slik at det ikke skjer igjen. Jeg kan ikke underslå at usikkerheten er der, den er en del av meg og det må jeg godta, men forhåpentligvis kan jeg lære meg å leve med det slik at det ikke går ut over andre. Og etterhvert som aksepten blir større, så minsker kanskje usikkerheten.

Dette med aksept er viktig. Det aller viktigste er å akseptere seg selv, men for en usikker person er det også viktig med aksept fra andre. Jeg er litt for opptatt av bekreftelser; må liksom ha bekreftelser og tilbakemeldinger på det meste. Det kan bli slitsomt for de rundt. Er ikke lenge siden jeg lurte på hva vitsen var med å skrive denne bloggen f.eks. Jeg fikk så lite tilbakemeldinger... Men det er jo ikke helt riktig da, jeg har jo faktisk fått mye tilbakemeldinger på den.

Jeg har faktisk gjort noen grep for å skjerme meg litt. Har bl.a gått ut av en del hundegrupper på facebook der diskusjonene kunne bli ganske så opphetede. Jeg følte jeg ble syndebukken i noen av diskusjonene fordi jeg stakk hodet mitt litt frem. Jeg vet jeg kan være kverulerende og sta, spesielt i saker der jeg føler noen blir urettferdig behandlet. Men i flere av diskusjonene som oppsto prøvde jeg bare å være saklig, og likevel ble jeg angrepet. Eller rettere sagt; jeg FØLTE jeg ble angrepet. Vi har jo alle forskjellige oppfatninger av en sak, det blir jo farget utifra vårt ståsted. Og i min verden ble det slik at jeg følte jeg ble tatt fordi jeg hadde andre meninger. Så for å beskytte meg selv, valgte jeg å gå bort fra støyen. Et lite skritt i rett retning :)

Det hjelper iallefall å se at jeg ikke er alene om å ha dette karaktertrekket. Å lese andres historier er som å lese om meg selv. Det er selvsagt individuelle forskjeller, men hovedtrekkene er de samme. Tankene er de samme. Utfordringene likefullt. Noen er kommet lenger, de ser på det å være særlig sensitiv som en styrke. Jo, i visse situasjoner så ser jeg også det. Jeg blir nok mye mere berørt av en sangtekst enn andre. Det å lytte til en vakker salme gir meg mange sinnsinntrykk på en gang. Jeg kan finne trøst og styrke i god musikk. Å gå i byen og kjenne solen treffe ansiktet mitt i det jeg passer en gatemusikant - det gjør også noe med meg. Da kan jeg kjenne streif av lykke.