Facing the facts...

På mandag for en uke siden døde mor til min bestevenninne. Så brått og brutalt. Ikke var hun gammel heller, kun 73 år og det er i min verden ingen alder. Man blir tom for ord, men tankene florerer. Hvorfor? Hun var en kjær morsskikkelse også for meg, kall henne gjerne en reservemor. En dame jeg har kjent siden jeg var 9 år, og som jeg hadde god kontakt med de siste årene. Jeg kjenner på sorgen, på alle tankene, det er uforståelig og tungt. Tankene mine er hos de som sto henne nærmest, hennes tre barn.

Døden er så endelig, man er ikke mer. Det er en tanke jeg ikke klarer å forstå. Ene øyeblikket er man full av liv - i neste øyeblikk borte.

Det er når man plutselig befinner seg i en krise at man ser hvem som er ens ordentlige venner. Alle kan si seg villig til å stille opp og hjelpe, men det som skiller ekte venner fra uekte er motivet for å hjelpe. Er det for seg selv eller er det for den som opplever selve krisen?

At venner støtter opp om hverandre er en selvsagt ting blant virkelige venner. Men man skal ikke føle at man står i gjeld til den personen som har hjulpet en - jeg tenker som så at har man en venn så VET man at de er der for deg....og du er der for dem. Vi trenger ikke kreve at de stiller opp, de kommer bare. Takk til dere - dere vet hvem dere er :)

Det gikk opp for meg på mandag at jeg nå må legge bak meg det vonde som har vært og konsentrere meg om her og nå, og glede meg over det som skal skje i fremtiden. Å vente på at det umulige skal skje... vel, da vil jeg nok måtte vente forgjeves. Det kalles på godt norsk "facing the facts".