Veien videre

Jeg har vært litt usikker om jeg skal fortsette denne bloggen eller ikke. Er fremdeles i tenkeboksen. Det siste jeg vil er å fokusere på det negative - samtidig er det ikke til å legge skjul på at det å være HSP for meg ER litt tøft til tider. Men så kommer tankene; er det HSP eller er det andre ting som gjør at det blir tøft, f.eks stoffskiftesykdommen "min" som faktisk kan forårsake depresjon uten riktig medisinering? Som også gjør at energien min til tider er lik 0, at jeg har smerter i ledd og derfor føler meg som en hypokonder for jeg føler jeg har så mange diffuse plager. Mest sannsynlig er det en blanding, og dette at jeg aldri har forstått meg selv pga dette karaktertrekket.

Når jeg leser om andres erfaringer, så ser jeg mange likhetstrekk med meg selv. Man har alltid følt seg annerledes uten egentlig å kunne sette fingeren på hva denne annerledesheten besto i. Sensitiviteten er blitt sett på som noe negativt, "nå overreagerer hun igjen" osv. Skremmende mange sliter. Men det er også de som lever godt med karaktertrekket. Og det er dit jeg vil! Og selv om jeg sliter med fysiske plager, så er jeg jo ikke alene om det. Det er så mange som sliter med mer eller mindre alvorlige lidelser. Jeg er forbauset mange ganger hvor enkelte tar kreftene fra! Det er beundringsverdig å se disse som kjemper mot kreften, hvilken kampvilje som finnes i de. Og selv om de får det ene slaget etter det andre, så havner de på beina igjen.

Jeg vil som sagt leve godt med mitt karaktertrekk. Det er kun jeg som kan gjøre noe med det. Så håper jeg selvsagt at jeg får hjelp av legen min til å finne en løsning på de fysiske plagene. Litt lei av å føle at jeg ikke blir tatt på alvor.

Jeg vet også at det å fokusere på det positive kan være med på å hjelpe. Men enkelte slike "tenke positivt"-punkter føler jeg er vås. Det blir for lettvint og det virker som noen tror det bare er å ta seg sammen. Så enkelt er det ikke! Og klarer man det ikke, så føler man seg utilstrekkelig og synker bare enda mer ned i "skiten".

Jeg har mere tro på å være fornøyd med det en faktisk klarer og fokusere på det. Om det bare er å ha klart å støvsuge den dagen, eller satt på en maskin; vel - alt monner. Og ingenting løper fra en ;-) (selv om jeg helst skulle sett at alt skittentøyet bare forsvant på et mirakuløst vis uææææh!!) Som perfeksjonist skal jeg helst ta hele huset før jeg er fornøyd, men det makter jeg ikke og det må jeg bare innse. Så små skritt frem er bedre enn å stå stille.

I det siste har jeg hørt mye på Leonard Cohens siste utgitte plate. Akkurat da er jeg veldig glad for å være ekstra sensitiv for jeg blir så varm inni meg når jeg hører hans nydelige musikk :) Så har jeg kost meg med å se The Tudors på Nettflix. Jeg var alene hjemme da, og med en gang jeg satte meg ned kom den dårlige samvittigheten om alt jeg BURDE gjøre, men klarte fort å legge den bort. Fant ut at nei, nå er det Vibeke-tid og den skal nytes :)