22. juli

I dag er det 4 år siden skuddene falt og uskylden ble tatt fra lille Norge. Fienden viste seg å være en av oss, en forskrudd taper fra Oslos vestkant. Han hadde aldri oppnådd å fullføre noe i sitt liv, og selv denne dagen - til tross for ugjerningene - mislyktes han. For demokratiet og samhørigheten har vel aldri stått sterkere som i dagene etter. Alt det han foraktet ble til roser...

77 mennesker ble fratatt muligheten til å leve pga denne taperen. Det hele virket absurd og helt uforståelig. Hvordan var det mulig? Ikke bare fysisk mulig, men hvordan kunne en person få seg til å gjennomføre noe sånt? Tenke det, planlegge det og så gjøre det?

Vi vil nok for alltid huske hvor vi var da de første meldingene kom. Sendingene etterpå, og alle vitneforklaringene gjorde uutslettelige inntrykk. Jeg kjente at det gjorde noe med meg, men klarte likevel ikke la være å se på. Jeg leste det jeg kom over. Spesielt inntrykk gjorde beretningen om politifolkene som skulle holde vakt på Utøya den første natten. Deres historie om da de så lysene fra alle mobilene til de omkomne, hørte lyden av meldinger og anrop som så etterhvert døde ut... Den smerten de må ha følt. JEG kjente smerten, og jeg var der ikke engang.

Jeg tenker på de ungdommene som måtte løpe for livet. Alle de som er skadet for livet. Alle de som aldri kom hjem. Og ikke minst på de som ikke fikk sine kjære hjem.

Andre land var imponert over Norges verdighet oppi det hele, men de syntes nok vi var rare også. Andre ville reagert med sinne.

Jeg tror vi var lammet. Lammet av sorg og sjokk. Da det verste sjokket gav seg, kom frustrasjonen og raseriet til uttrykk. Det ville nesten vært rart om det ikke kom.

Og i dag er det altså 4 år siden Norge ble forandret. Utrolig rart... Tiden leger ikke alle sår - for de som ble direkte berørt vil nok bære det såret eller arret med seg for resten av livet.