Emosjonell vs. fysisk sult

Jeg kom over en artikkel angående spisevaner og spesielt det som da går på trøstespising. I artikkelen kaller de det for emosjonell spising, og jeg må bare innrømme at jeg kjente meg veldig igjen.

http://stellamagasinet.no/psykologi/psykologi-emosjonell-spising

Maten er knyttet til følelsene våre, eller til sinnstilstanden vår. Er vi deppa en dag, får man lyst på noe å spise som kan trøste. Men emosjonell spising er ikke bare knyttet til negative følelser, men vel så mye til positive følelser. I høytidene står maten i fokus - det er knyttet mye tradisjon til maten. Vi spiser da for å feire, for å kose oss. Dette er også noe som vi har fått inn med morsmelken. Vi fikk vel alle som små høre at bare vi var flinke å spise opp middagen, så skulle vi få en is f.eks. Is ble belønning. Eller når vi hadde falt og slått oss, hvor mange fikk ikke da noe til trøst?

Problemene starter når mat blir vår eneste måte å regulere følelsene våre på. Vi tør ikke kjenne på de vonde følelsene, men døyver de med snop. Sjokolade f.eks. Sjokolade øker nivået av serotonin i kroppen vår. Serotonin er kroppens egen lykkepille. Vi får en liten vitamininnsprøyting av "lykke", men den er kortvarig. For alle som har slukt en svær sjokolade i ren frustrasjon vet jo hva som skjer etterpå... Man føler seg ikke bra, og skyldfølelsen for at man ikke klarte å motstå, øker. Man føler seg ganske enkelt mislykket og blir enda mer deprimert. Så trenger man mer trøst... og den onde sirkelen er i gang.

Man må lære å skille mellom emosjonell og fysisk sult. Er det gått noen timer fra forrige måltid, er det nok fysisk sult man kjenner. Men får man et sug sånn plutselig og man vet at det ikke er lenge siden man har spist, dreier det seg nok om emosjonell sult og da må man tenke på hva som utløste det suget. Var det en spesiell hendelse? Det er viktig å finne ut av det og rette oppmerksomheten mot det - ellers vil dette bare fortsette. Vi mennesker er satt sammen slik at dersom vi opplever noe ubehagelig, får en dårlig nyhet, så vil hjernen vår automatisk prøve å få tankene bort fra det triste. Energien rettes utover, mot noe konkret, som en is eller sjokolade. Noe vi kan putte i munnen for å døyve smerten.

Vi må prøve å ikke se på mat som hverken venn eller fiende. Mat er ganske enkelt kroppens bensin. Vi trenger det for å leve, men vi trenger det ikke for å bli trøstet...

Vi må tillate oss å være tilstede når vi spiser, kjenner på hver bit, kjenne på smaken. Spise langsomt, nyte øyeblikket. I en annen artikkel kalles dette for mindfull spising.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er ikke for at jeg tror HSP'ere sliter mer med dette enn andre, men rett og slett fordi dette har vært et problem for meg personlig i så mange år. Jeg har brukt mat eller snop som trøst, men også for å feire. Eller rett og slett for å kose meg. Kos og snop har hørt sammen. For meg har snopet blitt et narkotikum for å slippe å kjenne på de vonde følelsene. Når jeg har slanket meg har selvsagt maten vært mer sentral enn ellers, har tenkt mat mat mat hele tiden. Nå er det slutt på kosen... Men kosen har vært fraværende til tross for snop, og det burde fortalt meg noe for lenge siden.