Avhengighet til andre

Å være så avhengig av andre mennesker at du nesten ikke klarer å stå på egne bein, er lite tilfredsstillende i lengden. Det kan virke deilig og bedagelig i "nuet" å ha noen der som du vet ordner opp, men til syvende og sist gjør du deg selv en bjørnetjeneste.

Jeg husker fremdeles da jeg begynte på førskolen. Jeg ble så knyttet til hun som var lærerinnen min de dagene, at jeg gråt da jeg fikk vite at vi ikke kom til å få henne da vi skulle begynne i 1. klasse. Jeg som hadde gledet meg til å begynne på skolen, grudde meg for jeg kunne jo ikke få en snillere lærerinne enn henne. Det er vel en av de første gangene som jeg kan huske iallefall at jeg tok sorgene på forskudd. Det viste seg selvsagt at jeg ikke hadde hatt noe å frykte for Aud, som den nye lærerinnen min het, viste seg å være verdens snilleste og søteste dame. Og nok en gang knyttet jeg meg sterkt.

Vi fikk ha henne i 2 år - da fikk vi vite at hun skulle gifte seg og flytte til østlandet. Jeg tok dette tungt. En elev i klassen skulle også flytte, så det ble en del omveltninger på kort tid. Jeg klarte ikke gi slipp på Aud, så i mange år brevvekslet vi, faktisk til jeg var opp i voksen alder. Jeg traff henne også en gang da hun var på ferie her.

Har jo lurt på hva som gjør at jeg knytter meg så forferdelig til enkelte og jeg har mine tanker om det. Et svar er nok den grunnleggende utryggheten som jeg har og har hatt i meg. Redselen for å bli forlatt har vært stor, og er noe jeg jobber en del med. Følelsesmessig er jeg som et barn til tider, iallefall kan jeg reagere som et barn når jeg kommer i denne følelsesverdenen der fornuften på en måte må vike. Det er det som skjer når jeg blir overstimulert - da kommer denne utryggheten for fullt og jeg endrer personlighet. Nå har jeg jo lært meg noen teknikker som skal forhindre at jeg blir overstimulert eller gjøre det lettere, men det er ikke alltid så enkelt å gjennomføre det. Psykologen bruker et bilde når han skal forklare hvorfor jeg ikke alltid klarer å handle slik jeg bør; han snakker om at vi mennesker har vakthunder. Psykologiske forsvarsmekanismer kan sees på som "vakthunder", som har som sin viktigste oppgave å beskytte sin "eier" mot den farlige verdenen. I praksis betyr dette at vi ikke alltid er herrer i egne hus. I stedet for at vi har kontroll på vakthundene, så styrter de avgårde med oss. Et godt bilde synes jeg :)