Tankene mine får du aldri...

Eller jo... det er vel det som er "problemet" med mange av oss HSP'ere - vi har så mange tanker at vi bare MÅ få de ut. Det er iallefall min personlige erfaring. Det kommer jo an på hvilke tanker det er, men negative tanker får på en måte spinne fritt, og de spinner og spinner til det blir et voldsomt tankekjør, og så må jeg bare snakke om det. Det kan jo være problematisk for de rundt meg, spesielt når de har hørt det så mange ganger før. Jeg forstår det, men likevel så MÅ jeg bare snakke ut. Og helst slik at de forstår ned til hver minste detalj...Ja, det ER slitsom, både for de og meg :(

Det mest slitsomme er jo at all energien jeg bruker på denne tenkingen kunne vært brukt til mer konstruktive ting. Jeg tapper meg selv for energi. Men jeg er redd, redd for hva som vil skje med meg i fremtiden. Og jeg klarer ikke la være å gruble på det. Kjenner det så godt i magen og brystet. I magen er det de forbaskede dønningene. Jeg skjelver innvendig, det knyter seg inni meg, og plutselig kommer tårene. Jeg uroer meg for så mye, redd ting jeg hadde sett frem imot ikke skal bli realitet. Det er vondt og vanskelig. Jeg kjemper imot de tankene, men de kommer likefullt.

I kveld skal jeg på tur med andre høysensitive. Jeg gruer meg som vanlig, kjenner hvor jeg har mest lyst til å være. Men jeg må bare gjennomføre dette. Min søster skal være med heldigvis, og så tar jeg lille, søte Anzu (shibaen jeg eier med to andre) med meg. Har forresten meldt meg inn i Forening for de høysensitive nå, og jeg planlegger å delta på litt kurser i fremtiden. Så NOE konstruktivt skjer da ;-)