Fearless

Jeg må innrømme at jeg har sansen for Anja Hammerseng-Edin. Ikke bare er hun en god håndballspiller - hun har også mye fornuftig å bidra med utenfor håndballbanen. Utad kan hun jo virke som en tøffing, men som i de fleste tilfeller, så er man mer enn det man ser.

Hun har skapt sitt eget konsept "Fearless" og holder foredrag om indre dialog og om det å tørre å være modig. Hun er åpen om at hun selv har latt sin indre stemme begrense henne i å utfordre seg selv. Hun har latt tankene styre følelsene. Frykten for å mislykkes, frykten for hva andre tenker om en, har satt begrensninger. Av og til kjenner man seg fryktløs, man er full av selvtillitt og har en indre ro, mens andre ganger kan man kjenne seg så liten og redd... Hvorfor er det slik?

http://teamfearless.no.dev.nettkompaniet.no/

Jeg kjenner meg sånn igjen i det hun beskriver. Og jeg er sikkert ikke alene om å føle det slik. Psykologen min har et bilde på min indre stemme som en "hund". Passer jo bra til meg da ;-) Men er ikke så dumt da, for som han sier; det er DU som skal gå på tur med hundene, ikke de med deg. Altså, det er JEG som skal styre følelsene og tankene, de skal ikke styre meg. Jeg har i alt for mange år latt meg styre av disse "hundene" eller den indre stemmen. Jeg har prøvd å "selge" meg som den hjelpeløse personen som ikke kan noe, i den troen selv at jeg ikke kunne noe. Noen har nok kjøpt det bildet, men ikke alle. Gradvis har det nå gått opp for meg at jeg er ikke så hjelpeløs og dum som jeg har trodd, og det er en herlig følelse.

Anja har også en side på facebook, som heter Team Fearless. Og her kom jeg over noe som fikk meg til å tenke litt. Man har jo gjerne en oppfatning av hvem en er selv, men hvordan oppfatter andre deg? Er du en person som gir energi til andre, eller er du en energityv? Ingen vil selvsagt være det siste, men i perioder av livet er man kanskje det. Jeg vet at jeg har vært det og til tider fremdeles kan være det... Men hva kan man da gjøre for at det skal bli bedre å være med deg? Hvordan kan man få frem det beste hos andre, i stedet for det verste?... Viktige spørsmål å stille seg selv. Jeg vet jo hvordan jeg vil bli oppfattet, men er det slik andre oppfatter meg?

Jeg har gått fra å være et offer (i egne øyne) til å bli en person som prøver å spre positivitet. Det er slettes ikke noe jeg klarer alltid, men jeg er blitt mere obs på det. Jeg kan fremdeles være svak, men styrken i meg tar fortere over. Jeg vet at man knytter ikke folk til seg ved å være negativ og sutrete. Man oppnår overhodet ingenting med å føle synd på seg selv hele tiden. Snarere tvert imot...