22. juli

I dag er det 4 år siden skuddene falt og uskylden ble tatt fra lille Norge. Fienden viste seg å være en av oss, en forskrudd taper fra Oslos vestkant. Han hadde aldri oppnådd å fullføre noe i sitt liv, og selv denne dagen - til tross for ugjerningene - mislyktes han. For demokratiet og samhørigheten har vel aldri stått sterkere som i dagene etter. Alt det han foraktet ble til roser...

77 mennesker ble fratatt muligheten til å leve pga denne taperen. Det hele virket absurd og helt uforståelig. Hvordan var det mulig? Ikke bare fysisk mulig, men hvordan kunne en person få seg til å gjennomføre noe sånt? Tenke det, planlegge det og så gjøre det?

Vi vil nok for alltid huske hvor vi var da de første meldingene kom. Sendingene etterpå, og alle vitneforklaringene gjorde uutslettelige inntrykk. Jeg kjente at det gjorde noe med meg, men klarte likevel ikke la være å se på. Jeg leste det jeg kom over. Spesielt inntrykk gjorde beretningen om politifolkene som skulle holde vakt på Utøya den første natten. Deres historie om da de så lysene fra alle mobilene til de omkomne, hørte lyden av meldinger og anrop som så etterhvert døde ut... Den smerten de må ha følt. JEG kjente smerten, og jeg var der ikke engang.

Jeg tenker på de ungdommene som måtte løpe for livet. Alle de som er skadet for livet. Alle de som aldri kom hjem. Og ikke minst på de som ikke fikk sine kjære hjem.

Andre land var imponert over Norges verdighet oppi det hele, men de syntes nok vi var rare også. Andre ville reagert med sinne.

Jeg tror vi var lammet. Lammet av sorg og sjokk. Da det verste sjokket gav seg, kom frustrasjonen og raseriet til uttrykk. Det ville nesten vært rart om det ikke kom.

Og i dag er det altså 4 år siden Norge ble forandret. Utrolig rart... Tiden leger ikke alle sår - for de som ble direkte berørt vil nok bære det såret eller arret med seg for resten av livet.

Å velge det positive

Jeg må tette hullene i koppen min, som jeg nevnte i innlegget "For mye ærlighet". Men alt er en prosess, og tanker må modnes. 

Etter mye frem og tilbake har jeg nå tatt noen valg i livet mitt som jeg virkelig skal prøve å etterleve. Jeg vil ikke lenger la meg bli dradd inn i andres drama og negativitet. Det tapper meg for krefter og energi som jeg tidligere har nevnt. 

Jeg vil ha positive folk rundt meg, som vil ha meg som VENN og ikke bare en de kan dra nytte av. Ved å ha folk rundt som som gir meg noe, kan jeg også gi noe tilbake. 

Jeg er heldig som har flere mennesker rundt meg som støtter og oppmuntrer, men som også gir meg konstruktiv kritikk når det trengs. En av de er min kjære søster. Mener hun at jeg er barnslig og urettferdig, så får jeg høre det. Men jeg vet at uansett hva som skjer, så er hun der for meg. Så takk, Ragnhild, for din ærlighet. 

Idag har vi feiret at hun er ferdig utdannet tannpleier :-) Jeg er kjempestolt av deg ;-)

Å lytte til stillheten

I min terapi lærer jeg mye om å være mindful - dvs å være tilstede i min egen kropp og gi den full oppmerksomhet. Det er utrolig hva man kan merke når man går inn for det. I begynnelsen, men også til dels nå, hadde jeg problemer med å bare sanse. Jeg var så opptatt av å gjøre ting riktig at jeg var mer fokusert på det enn å bare være, bare føle. Jeg føler at jeg har kommet meg noe, men av og til glipper det. Det er som jeg tror det finnes et fasitsvar på hva jeg skal føle, men slike svar finnes ikke.

Føler det er lettere å være mindful når jeg er ute i naturen. Det å gå en tur alene er blitt viktig for meg. Jeg kan lytte til stillheten. Er det mulig vil vel noen spørre seg? Å lytte til noe som er stille?

Ja, det er faktisk det. Vanskelig å forklare, men slik føler jeg det iallefall. Stillheten er så total, så intens at jeg kan føle meg som det eneste mennesket i verden. Det er ikke en trist følelse - jeg bare ER. Innimellom kan jeg høre fugler som kvitrer eller et tog som tuter i det fjerne, før det igjen blir stille.

Dette fraværet av støy er for meg terapi. Jeg har derfor aldri musikk på øret når jeg går på tur. Jeg nyter å suge til meg stillheten og roen.

"Stillhet er å lytte til seg selv. Fra hjertet. Å leve i bevissthet gir mot til å være. Deg. (Beate Mynte Lærum)

For mye ærlighet

Vi liker vel alle å bli sett på som ærlige mennesker som andre kan stole på. Men kan man bli for ærlig noen ganger? Husker jo Ibsens "Vildanden" der det ble snakket om at tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmennesket, så tar du også bort lykken.

Jeg har tenkt en del de siste dagene på dette. Andres "ulykke" og andres sinnstemninger går innpå meg, og jeg vil så gjerne hjelpe. Så kommer jeg med det jeg oppfatter som gode råd, som andre har kommet med til meg. Problemet er jo at vi er forskjellige og vi er ikke alltid mottagelige for andres råd, uansett hvor velmenende det er. Intensjonen med å hjelpe blir trukket i tvil, og det fører igjen til at jeg blir lei meg. 

Det som skjer da er jo at min egen energi tappes. Det blir hull i koppen, for å bruke koppen som et symbol. Jeg kan ikke tillate det flere ganger, og det er mitt eget ansvar å sørge for at det ikke skjer.

Jeg kan heller ikke styre hva andre tenker om meg eller sier om meg. Det siste er ikke enkelt, for vi vil jo alle bli likt, og HSP'ere mer enn andre. Men - så lenge jeg er ærlig og tro mot meg selv, så er det det viktigste. Og de som kjenner meg godt vet jo også hvem jeg er og hva jeg står for.

  

Koppen

Da jeg kom til Haugland, fikk jeg en turkopp. Det er noe alle pasienter får. På det første møtet vi hadde ble det snakket en del om koppen og dens misjon. Hun som ledet møtet viste oss en tilsvarende kopp, men denne hadde hull så innholdet silte ut. 

Dette er et god bilde som kan overføres på oss mennesker. Hva er det som får vårt "innhold" til å renne ut? Innhold i dette tilfelle vil si energi. Hva eller hvem tapper OSS for energi og krefter? 

Det gjelder å få tettet hullene slik at vi kan begynne å fylle koppen igjen. 

På Haugland fikk jeg fylt min kopp med flotte opplevelser, gode minner, nye venner, positiv energi og ikke minst; mestring. Nå gjelder det å finne ting i hverdagen som jeg kan fylle koppen min med.

Livet er hva dine tanker gjør det til

Mye sant i de ordene. Fokuserer man bare på alt det negative hele tiden, blir livet deretter. Det kan jo høres så enkelt ut, og gudene skal vite at jeg VET det ikke er så lett. Men - ting blir ikke bedre av å tenke negativt! 

Vi har alle noe å slite med. Det vi ikke kan gjøre noe med blir ikke bedre om vi sukker og klager aldri så høyt. En smertefull kropp blir ikke mindre smertefull om vi klager aldri så mye. Den kan derimot blir verre ved at vi spenner oss og hele tiden fokuserer på smertene. En vond nakke blir ikke mindre vond av å bekymre seg for alt. 

I mine uker på Haugland har jeg hatt mye vondt. Det kommer jo av at jeg i all for lang tid har vært for passiv. Mangel på energi og en vond kropp har gjort at jeg ikke har maktet. Men - det blir en ond sirkel. Jo mere passiv, jo dårligere blir en. 

Her inne har jeg gått mye. Svetten har silt og jeg har slitt, men for en mestringsfølelse! Og energinivået har gradvis økt. Føler jeg orker mere. Da lever jeg fint med en kropp som er sliten. Det går jo over og på sikt vil jeg få en gevinst i en bedre og mer veltrent kropp. Komme i mer balanse rett og slett. 

Folk her inne har også vært flinke til å oppmuntre. Trodde ikke selv jeg kunne klare å komme meg ut på tur før frokost, men med en som oppmuntret og utfordret, så klarte jeg det også. 

Nå har jeg bare to hele dager igjen. Kjenner det gjør litt vondt. Hadde aldri trodd jeg skulle trives så godt her inne. Det føles så trygt og godt, og jeg har blitt kjent med så mange utrolig greie folk. Kommer savne de alle! Blir rart å skulle komme hjem igjen. Håper ikke overgangen blir for stor.

1 uke igjen

I morgen har jeg vært på Haugland i 2 uker. Plutselig har tiden bare løpt avgårde og jeg har kun 1 uke igjen av oppholdet. 

Da jeg kom hit, føltes 3 uker som en evighet. Og selv om jeg var motivert, kjente jeg på følelsen av ensomhet og utrygghet. Ønsket bare å dra hjem igjen. 

Idag er jeg glad for at jeg ikke gjorde det. Jeg stortrives! 

Kan ennå kjenne på følelsen av å være klossete, at jeg ikke har kontroll over bevegelser. F.eks når jeg svømmer. Jeg vet i teorien hva jeg skal gjøre, men får det ikke til i praksis. Ting ser så enkle ut, men når jeg skal gjøre det er det ikke så enkelt lenger... For ikke å snakke om når vi trener. Bruk av ball i trening er vanskelig når balansen ikke er så god. 

Men jeg gir ikke opp. Jeg prøver, på nytt og på nytt :-) Jeg kan være ganske sta og det kommer til nytte her. 

Var på en forelesning i dag. Det dreide seg om mestring og motivasjon, og det å finne balanse i livet. Og det å være engasjert i eget liv. Er dit jeg er på vei. Jeg må sette opp en plan med konkrete og realistiske mål - er ikke målene realistiske er det lett for at man gir opp. 

Og det har jeg ingen planer om! :-)