For mye ærlighet

Vi liker vel alle å bli sett på som ærlige mennesker som andre kan stole på. Men kan man bli for ærlig noen ganger? Husker jo Ibsens "Vildanden" der det ble snakket om at tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmennesket, så tar du også bort lykken.

Jeg har tenkt en del de siste dagene på dette. Andres "ulykke" og andres sinnstemninger går innpå meg, og jeg vil så gjerne hjelpe. Så kommer jeg med det jeg oppfatter som gode råd, som andre har kommet med til meg. Problemet er jo at vi er forskjellige og vi er ikke alltid mottagelige for andres råd, uansett hvor velmenende det er. Intensjonen med å hjelpe blir trukket i tvil, og det fører igjen til at jeg blir lei meg. 

Det som skjer da er jo at min egen energi tappes. Det blir hull i koppen, for å bruke koppen som et symbol. Jeg kan ikke tillate det flere ganger, og det er mitt eget ansvar å sørge for at det ikke skjer.

Jeg kan heller ikke styre hva andre tenker om meg eller sier om meg. Det siste er ikke enkelt, for vi vil jo alle bli likt, og HSP'ere mer enn andre. Men - så lenge jeg er ærlig og tro mot meg selv, så er det det viktigste. Og de som kjenner meg godt vet jo også hvem jeg er og hva jeg står for.