Føle seg misforstått

Folk har lett for å ta ting opp i verste mening uansett hvordan en ordlegger seg. Til tider må jeg si at jeg føler meg veldig misforstått. Av og til virker det som at folk ikke vil legge godviljen til og bare er ute etter bråk. Dette gjelder spesielt i hundemiljøet. Vi kan ikke alltid være enige, men føler at når man sier noen imot, så legger man samtidig hodet sitt for hugg. Det er så mange hatefulle og hevngjerrige folk; ihvertfall er det slik det oppleves. Folk snakker om at de er imot sladder og baksnakking, men noen av de er de første til å "hive" seg på telefon eller chat.

Jeg er ingen engel, jeg har selv gjort ting jeg ikke er stolt over idag, jeg prøver ikke å fremstille meg bedre enn jeg er. Har jeg gitt det inntrykket, så beklager jeg for jeg er fullt klar over mine egne feil og mangler. Og; jeg er den første til å fordømme meg selv. Jeg er nok den strengeste dommeren for å si det slik. Jeg ser at jeg kan være ganske bestemt i mine meninger, men jeg kan ta det til etterretning. Jeg hater baksnakking, men jeg har selv bidratt (dessverre...). Tror ikke noen med hånden på hjertet kan si de aldri har hørt på sladder og selv bidratt. Vi er bare mennesker.

Men - jeg jobber med en del av disse sidene med meg selv. Jeg streber mot å bli et bedre menneske. Jeg vil kunne se meg selv i øynene. Derfor orker jeg ikke lenger å delta når det baksnakkes om andre, jeg orker ikke konflikter med noen. Hvorfor skal jeg bidra til folkesnakk om noen som aldri har gjort MEG noe? Nei, folk må feie for egen dør og huske at de selv sitter i glasshus... For det er vel det jeg reagerer mest på - denne dobbeltmoralen som kommer til uttrykk. Man kan kritisere andre, og så har man selv svin på skogen. Hvor er logikken i det?