Litt om meg selv som barn. Del 2

Alle vet at for at en plante skal vokse og gro, så må vilkårene for vekst være tilstede. Lys- og varmeforhold spiller en rolle, planten trenger vann og stell, og ikke minst gjødsel. Så med litt arbeid kommer det etterhvert frem en nydelig blomst, selve "beviset" for at omsorgen har vært bra nok.

Slik er det jo med oss mennesker også. For at et barn skal bli trygt og selvstendig, må vekstvilkårene være tilrettelagt. For et barn som er sensitivt, blir denne omsorgen ekstra viktig. Trygghet og stabilitet er viktige faktorer for alle, men ekstra viktig for disse barna. Det er viktig at de blir sett for den de er og forstått, slik at de kan lære seg til å leve med sensitiviteten sin og se på det som en styrke, og ikke en svakhet. Som jeg har vært inne på tidligere, så er det mange av disse barna som ikke blir forstått. De blir sett på som vanskelige og uoppdragne når de gråter for "ingenting". De får høre at de er for nærtagende. Men ingen ser eller forstår hvorfor barna reagerer slik de gjør.

Det som er viktig å vite er at høysensitive er ekstra åpne og mottakelige for både ytre og indre sanseinntrykk. De har en god intuisjon, en slags antenne, og senser fort hvordan en stemning eller følelse er. I mitt tilfelle senset jeg fort om det lå en krangel eller konflikt i luften. Sterkt lys og høye lyder kan også oppleves veldig sterkt, og da reagerer man med å bli sliten. Tenk hvordan det er for et barn som har vært i barnehagen hele dagen. Masse høye lyder, skrik og skrål. I tillegg er man kanskje sulten. Så blir man hentet av foreldrene, og de har dårlig tid. De skal rekke butikken for så å skynde seg hjem, lage mat og kanskje skal søsken rekke sine aktiviteter. Steder med mye folk, som f.eks  kjøpesentre og flyplasser kan gi så mye inntrykk, at nervesystemet går på høygir. Ikke rart enkelte reagerer med mye grining når dagen er over. Barna er rett og slett stresset.

Høysensitive blir kalt "hjertemennesker", det skyldes nok at empatien og innlevelsesevnen er stor. Kunstneriske opplevelser, om det så er en film, en bok eller musikk kan gjøre store inntrykk. Enkelte bøker ble jeg helt besatt av, og slik er det idag også. Jeg husker at enkelte nyheter gjorde uutslettelige inntrykk på meg. Forsvinningssaker spesielt. Det gikk så sterkt innpå meg at jeg fikk mareritt om natten og måtte ligge inne hos foreldrene mine for å føle meg trygg. Siden jeg var såpass redd så fikk jeg aldri se detektivtimen eller andre filmer som kunne virke for sterkt for meg. Husker en gang der jeg likevel fikk se "Derrick" etter mye masing på foreldrene mine. Resultatet ble at jeg ikke turde gå alene ned på do engang. Selv idag ser jeg aldri på krim når jeg er alene. Jeg kjenner jeg får gåsehud med en gang det kommer skummel musikk.

Jeg var i grunnen mye redd som liten. Redd for å bli forlatt, redd for brann, redd for at foreldrene mine skulle dø... Jeg vil ikke gå så mye innpå årsakene til at jeg var redd. En person som ikke er så sensitiv ville nok klart seg bedre enn det jeg gjorde, men for en person som trenger forutsigbarhet, trygghet og forståelse blir det annerledes. "Trygghetsbegeret" ble ikke fylt. Mange høysensitive sliter derfor med dårlig selvtillit og selvfølelse også i voksen alder.

Den annerledesfølelsen jeg hadde ble jo også forsterket da jeg var den i klassen som ble tidligst utviklet av jentene. Noe som førte til småerting. Jeg klarte derfor aldri godta kroppen min og innbilte meg at jeg var tykk. Når jeg idag ser på bilder fra ungdomstiden, ser jeg en jente som har former, men som er langtfra tykk...

Vil avslutte med å si at begrepet "høysensitivitet" er jo relativt nytt. Foreldre skal ikke føle seg skyldig om de ikke har vært oppmerksomme på dette karaktertrekket. Det gjelder jo så mange ting som man ikke visste om før. Barn kommer ikke med bruksanvisning :)