De vanskelige ungdomsårene...

Det å føle seg annerledes er tungt, og spesielt tungt er det når man kommer i tenårene. Det er jo en forvirrende og vanskelig tid for de fleste. De fleste forelsker seg, får seg kjæreste...og for de som ikke gjør det, blir bare denne "annerledesfølelsen" forsterket. Jeg hadde mange tanker om dette. Hvorfor blir jeg ikke forelsket? Hvordan vet jeg om jeg er forelsket? Jeg må jo være unormal? Jeg tilbragte en del av ungdomsårene mine på pikerommet, levde mer eller mindre i popidolenes verden. Da en av mine store helter døde, fikk jeg nesten sjokk. Sorgen var like reell som om det var en person jeg hadde kjent personlig. Jeg leste alt jeg kom over om denne personen, hans liv og tragiske historie, og jeg sørget. Jo mer jeg leste, jo mere bensin helte jeg på bålet. Og jeg hadde få eller ingen å prate med. Følte meg jo også rar og det ble litt pinlig syntes jeg at jeg var så opphengt i dette. Min far ble bekymret og syntes jeg burde komme meg mere ut. De hadde et motsatt problem enn andre foreldre, som helst så at de unge håpefulle tilbragte mere tid hjemme...

Det kom seg da vi flyttet til byen. Jeg begynte å gå litt mere ut, levde og åndet for helgene for da skulle vi ut på byen. Jeg fikk appetitt på livet. Men å leve i nuet klarte jeg aldri, så store deler av kveldene gikk jeg å så på klokken og følte tiden fløy. Ville ikke at kvelden skulle ta slutt for da var helgen over og jeg var tilbake i hverdagen igjen.

SÅ falt jeg! Så til de grader....jeg traff en gutt som jeg forelsket meg hodestups i. Jeg fikk virkelig oppleve hva det ville si å være forelsket, det var ingen tvil :) Jeg som aldri hadde vært skikkelig forelsket, ville bare være sammen med HAM. Dette varte i ca 2 måneder, og så gjorde han det slutt. Jeg gikk inn i en dyp depresjon. Det er flere fisk i sjøen, fikk jeg høre. Det går flere tog...Men jeg ville ha DET toget, ingen andre!

Det tok meg år å komme over denne sorgen. Det fikk meg også til å undre hvorfor jeg var så annerledes enn alle andre. For de forelsket seg, kom sammen, gjorde det slutt og gikk videre til neste. Men ikke jeg. Jeg prøvde, men ingen kunne måle seg.

Etter gymnaset dro jeg til England som au pair. Meningen var å bli der ett år, men jeg kom hjem etter 3 mnd. Min farfar døde like før julen i 1987 så jeg dro hjem til begravelsen og ble for godt (hadde en snartur tilbake for å si opp jobben og hente tingene mine). De 3 månedene i London var preget av mye følelser. Jeg lengtet sånn hjem. Fikk nok en depresjon der eneste trøsten ble å spise og sove. Klarte å ta et semester i et kurs i engelsk på den tiden. Måtte gjennom en test for å se hvilket nivå jeg lå på. Skåret høyt, så jeg havnet i klassen for de beste. Det er vel det eneste jeg angrer på, at jeg ikke fikk fullført kurset.

Vel hjemme jobbet jeg i noen år, før jeg tok noen fag på Universitetet i Bergen. Jeg begynte å jobbe som assistent på en liten folkebibliotekfilial, og da kom tanken om å utdanne seg til å bli bibliotekar. Første året kunne jeg ta som brevkurs, så det gjorde jeg samtidig som jeg fortsatte jobben på diverse filialer. De to siste årene måtte jeg til Oslo.

I denne perioden mistet jeg min farmor som jeg hadde vært så knyttet til. Til dags dato er dette den verste sorgen jeg har opplevd. Sorgen ble omgjort til fysisk smerte, og jeg sørget i flere år. Årene i Oslo ble preget av dette. Jeg hadde det like fælt hver gang jeg hadde vært hjemme og skulle dra avgårde igjen. Jeg levde ikke i Oslo, det var kun snakk om å eksistere og fullføre. Noe jeg klarte, så dagen jeg satte meg på toget til Bergen var en lykkedag. Men sorgen og savnet etter min farmor fulgte meg lenge.

Har forøvrig snakket litt med psykologen min om dette. Han mener jeg dyrker sorgen. Hver gang jeg har fått en skorpe, river jeg den av. Jeg tror det går på at jeg er en grubler og ikke klarer å skyve tankene bort. Ting skal analyseres og forstås. Og det med døden er vanskelig å forstå... For oss som er HSP tar det også tid å bearbeide opplevelser, og måten jeg bearbeider det på er å snakke. Snakke og snakke. Eller som jeg nå gjør; skrive en blogg :)

Har fått mange fine tilbakemeldinger på bloggen, noe jeg synes er litt overraskende, men veldig fint :) Setter sånn pris på det. Ja, jeg utleverer meg selv til en viss grad, men kan det hjelpe noen, så er det flott. Jeg vet at det finnes de som fnyser av dette med "høysensitivitet", de mener det er nok et moteord. Emosjonell kan jo de fleste av oss bli, men det er summen av alt som gjør dette til noe mer. Når følelsene til stadighet tar overhånd, når det faktisk gjør oss syke. For det er et faktum at mange sliter med depresjoner i voksen alder, og de blir utbrente. Noe jeg skal komme tilbake til i senere innlegg.