Om sorg

Sorg er prisen man må betale for kjærligheten en har følt, enten det er til et menneske eller et dyr. Jeg vil også påstå at sorgen over et dyr ikke er mindre eller annerledes enn den sorgen man opplever når man mister et menneske som sto en nær. Man går gjennom nøyaktig de samme sorgfasene - som benektelse, sinne, depresjon og aksept, men de forskjellige fasene tar kortere tid. Min sorg er iallefall ikke noe annerledes; jeg har samme følelse av avmakt, tomhet, skyldfølelse og behov for å gå gjennom hendelsesforløpet om og om igjen... (det siste punktet er nok typisk for oss HSP'ere).

"Du har skaffet deg mye sorg" sa noen til meg en gang siden jeg har mange hunder. Ja, jeg har jo det, men ville jeg vært den sorgen foruten? Nei! Sorg er en del av livet, og all den kjærlighet og hengivenhet som hundene gir meg, veier opp for sorgen når den måtte komme. Problemet mitt er at jeg har en tendens til å dyrke sorgen, rive av skorpen og på den måten forlenge smerten. Dette er jeg bevisst på nå. Jeg vil likevel tillate meg selv å kjenne på smerten, merke hvordan den kjennes ut fysisk i kroppen min. Akseptere at sånn er det nå, men jeg dør ikke av det. Føler jeg for å gråte, så skal jeg tillate det. Har ingen tro på å holde følelsene inne. For meg funker ikke det, men det er likevel viktig å være klar over at alle er forskjellig, og man sørger forskjellig. Det finnes ingen oppskrift på sorg - her må man bare kjenne hva som er rett for en selv. Jeg er et sterkt følelsesmenneske, og det å holde tårene tilbake blir feil for meg. Det hjelper ofte å få ut litt av det trykket som bygger seg opp innvendig. De som sier at sorg ikke kan gi fysisk smerte har ikke opplevd ordentlig sorg mener jeg. Det å sørge er tungt arbeid.

For meg hjelper det å skrive. Det hjelper også å se på bilder, men DET er tøft! Men jeg tror det er bedre å ta den smerten nå, enn å utsette det for så å rippe opp i det vonde. Så er det viktig å ta seg pauser i sorgen - se film, gå en tur f.eks. Og prate ikke minst, men jeg vet at det kan bli for mye prat, for mye grubling, og DET må jeg passe meg for. Men det er ikke enkelt når alt som står i hodet på deg er den lille vofsen som ikke er mere, som ikke skulle bli mer enn 4 1/2 år...man kjenner på sinne for hvor er rettferdigheten i dette? Men verden er ikke rettferdig alltid, det ser man jo stadig vekk. Folk rammes av sykdommer og ulykker, men livet må gå videre uansett...

Ja, jeg har skaffet meg mye sorg, men som sagt; jeg ville ikke vært mine skjønne små foruten. Man må bare akseptere at havet er ikke alltid blikkstille - man må bare lære å navigere og finne måter å takle bølgene på.