Å lære seg å navigere...

Jeg nevnte på slutten av forrige blogginnlegg dette med å lære seg å navigere. Det er ikke lett. Spesielt ikke på vindfulle dager der bølgene går høyt. Men jo høyere bølgene går jo viktigere er det jo å kunne styre skuten. Man kan ikke vente at livet bare skal besto av vindfrie dager og svake dønninger - livet gir vær av alle typer. Man kan ikke la seg velte av en kraftig vindråse, men lære seg å stå i vinden. Skulle man falle så må man prøve å komme seg opp igjen.

Synes det å sammenligne livet med en seilskute gir et godt bilde. Kan man ikke styre og navigere, vil skuten komme ut av kurs. Det samme vil skje om en ikke står ved roret i eget liv.

Jeg jobber med å være skipper på egen skute. Men det er veldig lett å overlate kommandoen til andre merker jeg, spesielt i hardt vær. Da får jeg lyst å gi roret til andre, la andre ta ansvaret og selv krype ned i byssen ;-)

Jeg vet ikke hvor mye av dette som er typisk HSP. Men tenker at vi som er ekstra sensitive er ofte hudløse, og derfor ikke særlig motstandsdyktige mot "ekstremvær".  Det skal iallefall ikke mye vind og vær til før jeg kjenner det på kroppen min.

Jeg har lagt bak meg en utrolig flott utstillingshelg. Men det å forholde seg til masse mennesker samt mye tråkking, bæring og mye lyd setter sine spor. Og når jeg er sliten er jeg på det svakeste følelsmessig. Da skal det ikke mye vind til før jeg vakler. Men jeg tenker; å vakle litt er bedre enn å falle. Og jeg er mere obs nå på hva disse impulsene utenfra gjør med meg. Jeg vet hvor viktig det er å hvile etter slike dager. Ta små pauser, som å ta seg et bad i badekaret på hotellrommet etter utstillingen første dag. Få meg en liten "powernap" - det gjør meg bedre rustet. Siste dagen på utstillingen kunne jeg ikke det, og da kjente jeg at jeg var temmelig flat for batterier. I går var batteriet gått tomt, men jeg hadde heldigvis ingenting jeg måtte gjøre, så da hvilte jeg. Jeg må bare akseptere at sånn er det.