Kroppens lykkepille

Serotonin er et kjemisk signalstoff som lages i hjernen. Det kan egentlig kalles for kroppens naturlige lykkepille for det virker inn på hele velværet. Ubalanse av stoffet kan føre til trøtthet, depresjon og søvnmangel. Årsakene til at produksjonen av serotonin kan gå ned kan være flere, men det er nok en kombinasjon av arv og miljø. For lite av vitaminet B12 kan også virke inn, og sukker er heller ikke særlig gunstig.

Vi vet at HSP er arvelig. Er man HSP og lever et liv der man stadig vekk lar seg overvelde av ytre påvirkninger uten å ta hensyn til det, kan det føre til at serotoninnivået synker. HSP'ere har høyst sannsynlig også et høyere nivå av stresshormoner, som cortisol og adrenalin. Så jo høyere cortisol og jo lavere serotonin, jo mer øker sjansen for depresjon.

Løsningen for de fleste (inludert meg selv) blir da å ty til antidepressiva, som skal bidra til å øke serotoninnivået. Det kan jo hjelpe om man har en krise, men er det bra i det lange løp? Jeg tror ikke det. Kjenner mer og mer på lysten til å slutte med tablettene, men er redd for konsekvensene. Har jo vært gjennom det en gang før. Men tenker jeg er mere forberedt og vet at jeg må bruke lang tid på nedtrappingen.

Jeg er så lei av å gå rundt og se på meg selv som syk! Nå er jo ikke HSP en sykdom da, men jeg har lavt stoffskifte. Etter at jeg begynte å ta mer ansvar for meg selv, så har jeg også vært litt mere bestemt i forhold til legene og dette å sette meg inn i hva lavt stoffskifte er og hva som kan gjøres for å få en bedre livskvalitet. Jeg krevde bl.a å få prøvesvarene mine fra fastlegen min fra langt tilbake. Der oppdaget jeg at det var blitt tatt stoffskifteprøver så langt tilbake som 1996 UTEN AT NOE BLE GJORT! Først i 2012 ble det tatt på alvor og jeg begynte på levaxin. Jeg har følt meg som en hypokonder hver gang jeg har vært hos legen med mine "små" problemer. Og så viser det seg at disse symptomene faktisk har en sammenheng med ls. Dette har jeg slitt litt med, for jeg har vært litt bitter og tenkt at jeg kunne vært spart for mye hadde bare legen tatt de svarene på alvor...

Når man sliter med å bli tatt på alvor eller synes livet generelt går en imot, er det lett å falle i den fellen og se på seg selv som et offer. Dette må jeg forandre på nå! Jeg blir jo ikke bedre av å synes synd på meg selv, sant? Jeg må ta tak i det og heller gjøre noen forandringer slik at ting blir bedre. Det jeg har gjort er å lese meg opp på emnet (både HSP og lavt stoffskifte). Jeg har begynt å ta ansvar for egen helse. Jeg stoler ikke blindt på legene f.eks. Takket være en gruppe på facebook for oss med lavt stoffskifte, ble jeg gjort oppmerksom på at vitaminnivåene mine var for lave, så nå går jeg på høyere doser av B12 og D3. Jeg venter også på et rehabiliteringsopphold, noe jeg tror kommer gjøre meg godt.

Så var det dette med å være høysensitiv... Jeg kommer jo forbli HSP, det går ikke an å endre på det. Men jeg må lære meg å tåle bedre det stresset som vi alle kan og vil oppleve. Den eneste måten å lære seg det på er å være tilstede - i verden. Det nytter ikke å stadig vekk unnskylde seg med at "nei, jeg er HSP så det orker jeg ikke". Å alltid si nei og trekke seg tilbake er ikke sunt. Men for mye av det gode er heller ikke bra.  Det må være en balansegang.

Så er det en viktig ting: uansett hva man plages med, så har man selv et ansvar for at det ikke skal gå ut over andre. Om man har psykiske problemer, en diagnose eller hva: INGENTING unnskylder en dårlig oppførsel. Det ER lett å skyve en depresjon foran seg (jeg vet alt om det!) og si: "beklager, men du vet jo at jeg er så deprimert...". Depresjonen kan være en forklaring ja, men aldri en unnskyldning.