Sjøsyk

Man trenger ikke være ute på havet for å føle seg sjøsyk. Det er nok at det stormer i livet. Da kjenner jeg de indre bølgene slå innover i kroppen min. Og plutselig kan det komme en bråttsjø opp gjennom brystet som får tårene til å renne som om det er flom. Trykket letter noe når det flommer over, men av og til må det kanskje flere bråttsjøer til før det hele roer seg. Det er da jeg kan kjenne på denne duvende følelsen i magen som kan få meg til å føle meg sjøsyk. Dønningene som slår sidelengs i magen min. Jeg har da et bilde i hodet mitt av vann som slår innover mot land, og mot steinene som ligger der. Etterhvert roer det seg.

Å stå på en strand og skue utover havet, kjenne saltlukten og høre lyden av bølger og måkeskrik, det er beroligende for meg. Selv om høye bølger (i overført betydning) gjør meg dårlig, så representerer de virkelige bølgene noe godt. Hadde jeg vært i en båt og det plutselig blåste opp, så måtte jeg jo ha gjort det som måtte til for å klare meg. Jeg ville jo visst hvordan jeg skulle klare å styre båten i forhold til bølgene. Slik er det også med de bølgene som man opplever i livet. Man må lære seg å navigere for bølger kan man ikke unngå. Livet består av vår, sommer, høst og vinter. Og kanskje kan man ikke sette ordentlig pris på sommeren før man har opplevd den harde og kalde vinteren...

Det å takle alle utfordringer som kommer, er søren meg ikke noe lett! Men alternativet er jo å gi opp, og da har man vel ikke noe annet valg enn å fortsette å kjempe. Den følelsen man får når man har mestret en utfordring, er jo fantastisk! Å klare å mestre noe, gir en følelse av verdi. Man får tro på seg selv. Det motsatte fører til at man ser på seg selv som en person uten verdi. Man mister troen på seg selv. Det er jo en veldig negativ holdning, men vanskelig å komme ut av en slik tankegang. Så håper man at andre i det minste har tro på en selv, men hva hjelper det EGENTLIG om man ikke har troen selv? Det er lett å lyve for seg selv og si at "bare den og den hadde troen på meg så hadde alt gått greit...". Jeg innrømmer at jeg tenker sånn ennå, men vet at dette må jeg endre på. Er bare ikke helt enkelt å endre så radikalt på alle innlærte tankemønstre, men det er det som må til.

2014 ble ikke helt det året som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde nok sett for meg at jeg skulle ha kommet mye lenger ved utgangen av året enn det jeg har, og det er jeg veldig lei meg for. Mye kan sies om årsakene til at det ikke gikk slik, men det velger jeg å ikke si noe om. Jeg får fokusere på de tingene jeg faktisk klarte, og så jobbe videre. La 2015 bli et år der jeg faktisk får konsentrere meg om MEG slik at nåtid og fremtid kan bli lys og fin for både meg og de jeg er glad i :) Mitt aller største ønske for dette året.

Godt Nytt år!