Små, små skritt...

Jeg beveger meg i rett retning føler jeg. For meg er skrittene store, men for andre kan de nok kanskje fortone seg som små skritt... museskritt kanskje. Men det viktigste for meg er at det går rette veien, selv om veien ikke alltid går snorrett. Det er en del krinkelkroker, blindveier, hindringer...man tar av i feil avkjørsel og må snu, men kommer forhåpentligvis frem til målet tilslutt. Er mange måter å nå målet på, og jeg må finne MIN vei. Jeg velger nok ikke letteste veien kanskje, men det er vel litt av meningen også. Kanskje er det nettopp det jeg har gjort feil tidligere, nemlig å velge det som tilsynelatende var den letteste ruten. Men som i stedet endte opp med å bli sittende fast, nesten som i en kø og ikke komme seg videre.

Jeg er fri. Jeg kan sette meg i bilen og kjøre hvor som helst. Det kunne jeg ikke for ett år siden. Å sitte bak rattet ble plutselig veldig vanskelig. Jeg var veldig usikker. Nå er den usikkerheten borte. Det føles som en stor seier. Jeg tar vare på meg selv, jeg MÅ ikke ha noen som gjør det for meg lenger. Det vil ikke si at jeg ikke trenger noen, tror vi alle gjør det. Alle trenger nærhet og varme. Men jeg begynner så smått å bli selvstendig (igjen). Likevel er jeg redd for å være utenfor, redd for å ikke bli likt for den jeg er, redd for å ikke være ønsket... Når redselen tar overhånd, kan man jo bli oppfattet som veldig krevende og pågående. Jeg forstår det, men likevel; tror dette er noe grunnleggende i oss mennesker: vi vil bli likt. Jeg har aldri hatt behov for å være midtpunkt, men bare en naturlig del av noens liv.

På Særligt sensitiv, inadvendt, introvert leste jeg dette:

Særligt sensitive mennesker har brug for at finde en måde at leve på, som giver mening for dem og giver en følelse af at være tro mod sig selv. Indtil det lykkes, vil de være utilfredse og lide under det.

Nogle når aldrig til at leve et liv, som er dybt tilfredsstillende, fordi de har svært ved at skuffe andre og derfor ikke får skaffet sig tilstrækkeligt med rum og plads til at finde sig selv og sine værdier.

Når særligt sensitive mennesker lever og handler i overensstemmelse med deres hjerte og intuition, er glæden til gengæld gennemgribende og dyb.

https://www.facebook.com/SaerligtSensitivIndadvendtIntrovert?fref=ts

Kan også være verdt å merke seg denne artikkelen om personlig utvikling: 

http://www.ilsesand.dk/personlig-udvikling-hvor-skal-vi-hen/ 

Jeg bet meg spesielt merke i dette: "Men selvudviklingsprocessen må ikke slutte her. Når vi har fundet os selv, skal vi nemlig igen rette vores opmærksomhed mod andre, og nu kan vi gøre det på en langt mere ægte og hjælpsom måde. At gøre en positiv forskel for andre end sig selv kan give en dyb følelse af mening, og især følsomme mennesker har svært ved at blive tilfredse i livet uden den."