Om å snuble og reise seg igjen

Det kan virke som at hver gang man opplever å surfe på en medgangsbølge, så snur vinden og plutselig blir en slått over ende av en bråttsjø. Så blir en liggende i vannet, og kave og kave... Kommer ingensteds. Det føles som at man skal drukne, for det virker umulig å klare å holde hodet over vannet. Likevel klarer en omsider å få fotfeste. Man står og klarer å gå fremover, om enn noe vaklende.

Men tungt er det. De sterke strømningene i vannet prøver stadig å få en til å falle på nytt. Kanskje det er livets måte å gjøre en sterk på?

Når livet butter imot, er det å ha noen som BRYR seg uendelig viktig. Som ser en for det en virkelig er, og ikke slik man kanskje fremstår. For de sidene man liker minst ved seg selv blir ofte forsterket når man er nede.

Av og til skulle jeg virkelig helst sett at jeg ikke var HSP. Det å føle så mye hele tiden er tungt. Det er så lett å si at man ikke må la alt gå så inn på en, men for en HSP er jo nettopp det problemet; vi føler så mye og så sterkere enn andre. Kritikk trenger inn som knivstikk. Vet at dette ikke er lett å forstå for de som ikke er HSP'ere, men dette er min virkelighet. Det er derfor jeg har større vanskeligheter med å komme over konflikter enn andre. Jeg sier ikke med dette at andre alltid skal være nødt til å ta hensyn, men kanskje ha det litt i bakhodet? Å ha forståelse for hverandres særegenheter tror jeg er nøkkelen. Men det er slettes ikke enkelt å ha forståelse for andre om man føler man ikke får den samme forståelsen tilbake. Dette jobber jeg virkelig med.

Jeg har mange utfordringer fremover. Noen er tyngre enn andre. Når jeg av og til (eller ofte) feiler, så må jeg minne meg selv på at jeg faktisk har oppnådd mye på kort tid. Noe av dette er ting som før ville vært nesten utenkelig for meg å gjøre. Som å dra ut på hytten mutt putt alene (hadde to vofser med da) og være der i noen dager. Klare å fyre i peisen... Dette er mestring. Jeg er litt stolt av meg selv at jeg gjennomførte det. Men jeg skal ikke hvile på laurbærne - det er bare å fortsette.