Ny blogg

Jeg har flyttet bloggen min hit: https://highlysensitivepersonblog.wordpress.com/

Utfordringer, utfordringer...

I mange år har de rundt meg prøvd å skåne meg for forskjellige ting. "Vibeke takler ikke det" eller "Vibeke blir urolig" har vært vanlige fraser.

Det siste året har vel vist at jeg ikke er det persillebladet som folk har trodd. Jeg er langt mer tøffere og sterkere. Jeg tar utfordringer og gjennomfører de. Jeg har innbilt meg at jeg har en masse fobier. Høydeskrekk, vannskrekk, usikker i sosiale sammenhenger osv. Oppholdene på Haugland har bidratt til at jeg har fått utfordret meg på en del av disse "fobiene". Og kanskje er jeg ikke så redd som jeg har innbilt meg?

Vannskrekken feks. Nå takler jeg jo å ha hodet under vann. Jeg kan flyte på rygg. Mye gjenstår før jeg er 100% trygg, men jeg er kommet et godt stykke på vei. Igår fikk jeg utfordret høydeskrekken. Jeg skulle rappellere ned ca 9-10 meter. Jeg kjente på hele kroppen at dette grudde jeg meg til. Men - da vi sto der og ble fortalt hvordan det skulle gjøres og hvor sikkert det var, kjente jeg at jeg ble roligere. Det "skumleste" var å klatre over gelenderet, og det var i grunnen ikke så skummelt heller. Jeg syntes bare det var gøy.

Noen lurer vel på vitsen, men hele poenget er jo å utfordre seg selv, tøye grenser og ikke minst; gi fra seg kontrollen. Spiller liten rolle hva du gjør, bare du gjør noe som får deg til å komme litt ut av komfortsonen.

Lærer mye om meg selv, hva som bor i meg. På mange områder har jeg kommet langt. På noen områder sliter jeg fremdeles. Jeg pusher meg litt for hardt, det blir en mani å skulle gå de harde turene. Den dårlige samvittigheten kommer krypende og jeg bare må gå. Uansett hvor sliten jeg er. Det er ikke bra. Så de siste dagene har jeg vært litt under streken mentalt. Idag bestemte jeg meg for å ta det litt mer med ro, droppet morgentur og gym. Gikk meg heller en rask tur på 30 min etter frokost. Så en tur på ca 1 time, der jeg og en annen gikk i rolig tempo rundt på området her. Jeg fotograferte litt og bare nøt turen. Så hvilte jeg meg en stund før middag. En fin dag selv om tankene hopper litt rundt.

Denne var fin synes jeg. Jeg prøver jo å være mindful og bare være her og nå, men blir ofte værende i det som skal skje og dermed få masse tanker (full mind).

Det er ikke alltid godt å være en tenker...

Tilbake på Haugland

Har så mange tanker, men vanskelig å få det ned på "papiret". Er fylt av en stor takknemlighet over å være tilbake på Haugland. Sjelden har et sted satt slike dype spor, som Haugland. Kanskje ikke så rart siden jeg har en ny tidsregning; før og etter Haugland. For meg var oppholdet her redningen. Slik føles det. Det å ha fått være her, forplikter. Jeg hverken kan eller vil gå tilbake til slik jeg hadde det før.

Og nå er jeg her igjen. Og nok en gang er jeg så heldig at jeg har truffet på masse utrolig hyggelige folk. Folk jeg føler meg trygg på og som er lette å prate med. Jeg er utrolig takknemlig. 

Jeg skal bruke denne tiden godt, og nyte hvert sekund! Selv det å slite seg opp til "Steinen" er en form for nytelse - kjenne at formen er så mye bedre enn sist gir en god følelse og er en vitamininnsprøyting. 

Føle seg misforstått

Folk har lett for å ta ting opp i verste mening uansett hvordan en ordlegger seg. Til tider må jeg si at jeg føler meg veldig misforstått. Av og til virker det som at folk ikke vil legge godviljen til og bare er ute etter bråk. Dette gjelder spesielt i hundemiljøet. Vi kan ikke alltid være enige, men føler at når man sier noen imot, så legger man samtidig hodet sitt for hugg. Det er så mange hatefulle og hevngjerrige folk; ihvertfall er det slik det oppleves. Folk snakker om at de er imot sladder og baksnakking, men noen av de er de første til å "hive" seg på telefon eller chat.

Jeg er ingen engel, jeg har selv gjort ting jeg ikke er stolt over idag, jeg prøver ikke å fremstille meg bedre enn jeg er. Har jeg gitt det inntrykket, så beklager jeg for jeg er fullt klar over mine egne feil og mangler. Og; jeg er den første til å fordømme meg selv. Jeg er nok den strengeste dommeren for å si det slik. Jeg ser at jeg kan være ganske bestemt i mine meninger, men jeg kan ta det til etterretning. Jeg hater baksnakking, men jeg har selv bidratt (dessverre...). Tror ikke noen med hånden på hjertet kan si de aldri har hørt på sladder og selv bidratt. Vi er bare mennesker.

Men - jeg jobber med en del av disse sidene med meg selv. Jeg streber mot å bli et bedre menneske. Jeg vil kunne se meg selv i øynene. Derfor orker jeg ikke lenger å delta når det baksnakkes om andre, jeg orker ikke konflikter med noen. Hvorfor skal jeg bidra til folkesnakk om noen som aldri har gjort MEG noe? Nei, folk må feie for egen dør og huske at de selv sitter i glasshus... For det er vel det jeg reagerer mest på - denne dobbeltmoralen som kommer til uttrykk. Man kan kritisere andre, og så har man selv svin på skogen. Hvor er logikken i det?

Pause fra hverdagen

Av og til er det viktig å ta en liten pause eller time-out fra hverdagen. Bare tillate seg selv å kose seg litt og la sorg være sorg... Jeg hadde en slik dag igår. Som en bursdagsgave til min søster, hadde jeg bestilt billetter til Dylan Morans nye show, som han skulle ha her i Bergen. Billettene kjøpte jeg for flere måneder siden, så vi var rimelig spente og forventningsfulle.

Først ladet vi opp med en god middag (og dessert!!) på Bocca. Skal det være, så skal det være :) Etterpå ble det en del venting før vi endelig slapp inn. Det var masse folk. Misunner de som kan nyte en øl eller et glass vin før et slikt show. Jeg kan det IKKE, da måtte jeg hatt medbragt toalett tror jeg...

Det var en surrealistisk følelse da Dylan Moran entret scenen. Så rart å se han i levende live! Og veldig godt å ha noen der som deler dine følelser og begeistring. Det å dele en glede blir dobbel glede (i vårt tilfelle trippel glede :)) Han levde opp til forventningene mine og vel så det. Jeg lo så jeg hadde vondt i kjeven :) Tiden gikk bare så altfor fort. Like fort som han kom, var han borte. Men man lever lenge på en slik kveld og et slikt minne.

Etterpå kunne jeg nesten ikke fatte at jeg hadde sett han. Tenk at JEG hadde sett DYLAN MORAN? En uforglemmelig opplevelse! Tror min høysensitive side kommer spesielt frem i slike situasjoner. Det tar litt tid å fordøye inntrykk. Effekten av alt surret av lyder vil jeg nok merke idag, så det skal bli godt å bare slappe av ikveld.

Til minne om en god venn

En venn har gått bort. Det er så usigelig trist. Selv om vi ikke hadde den helt store kontakten siste året, så har han vært der. Nå står huset hans tomt. Dette særegne, gamle huset fra 1700-tallet, som et lite dukkehus blant de andre større nabohusene. Døden fører en følelse av stort fravær med seg.

Vi har jo tenkt tanken om at dette kunne skje. Før eller siden vil det jo skje med alle, men vennen vår slet en del med helsen de siste årene. Likevel kom dette brått. Vi har problemer med å ta det inn.

Han var et helt spesielt menneske. Kunnskapsrik og intelligent. Selv mente han at han ikke kunne så mye. "Jeg kan litt om alt", pleide han å si. Han var en naturens mann. Et hundemenneske. Gjennom ham ble vi kjent med rasen shiba. Han lærte oss så mye, om både det ene og det andre. På turer plukket han jordnøtter, som vi måtte smake på. Han var raus og veldig snill.... men ikke så snill med seg selv.

Han ryddet gjengrodde stier og viste oss flere steder vi kunne gå for å unngå å treffe på altfor mange mennesker. På den måten kunne hundene løpe fritt uten å forstyrre noen. Vi hadde mange fine turer sammen. Bl.a gikk vi over vidden en 17. mai. Han jobbet som nattevakt den gangen, og det var såvidt han rakk å komme tidsnok enda til at vi startet turen tidlig om morgenen... Ikke greit å ha med seg to sinker :) Kommer aldri glemme turene vi hadde sammen. Alle de gangene vi slapp alle hundene "på haugen" og hvordan de stilte seg så forventningsfulle opp for å få godt da vi skulle ta bånd på de. Anzu, Nikko, Kiri, Rasmus, Solan og Emma... Nå er de alle borte.

Han sang "på-kanten-stev" for oss :) Han var sta... Staheten kom godt med da han ble syk og måtte amputere ene beinet.

Han stilte opp for oss mang en gang, bodde på Risnes og passet hunder. Tok til seg shibaen vår, Kiri, da vi ikke lenger kunne ha henne.

Vi var alle tre glade i kinamat, så vi gikk og spiste en del sammen. Da skulle Mathias alltid ha en "Anders Lange" til dessert :) Anders Lange var visstnok glad i eggelikør, så is m/eggelikør var fast :)

Som sagt var Mathias en naturens mann. Han gikk daglig på fjellturer. Det beste han visste var å gå til Fløyen og prate med turister - da var han i sitt ess! Han var språkmektig, og klarte å kommunisere med de fleste. De siste årene ble det ikke så lett for han å gå så mye som han ønsket, men til tross for protese, klarte han likevel å komme seg ut. Anzu ble hans store glede i denne tiden.

Takk for alt, Mathias. Hvil i fred. Vi kommer savne deg.

Mathias og Anzu på Fløyen 2015

(Foto: Arne Ristesund, Bergensavisen)

 Vi har fått bildet av Bergensavisen med tillatelse til å bruke det til ikke-kommersielt formål.

Forandringer

Jeg, som hater forandringer, står nå foran de største omveltningene i livet mitt noensinne. Det rare er at det kjennes skremmende og spennende på en og samme tid. På samme tid som jeg hadde ønsket at alt kunne vært som før, så kjenner jeg også på følelsen av at jeg er klar for en endring, en ny kurs i livet. Usikkerheten for hva som skal skje i fremtiden kunne jeg derimot vært foruten... Samtidig vet jo de færreste hva fremtiden byr på - livet kan jo brått forandres for alle.

Jeg tror jeg vil ha godt av å bo alene en stund. Finne ut av hvem JEG er. Jeg har gått gjennom en stor forandring siste året og er fremdeles i forandring. Ting jeg har tenkt på i åresvis har jeg nå gjennomført. F.eks dette å få tatoveringer. Ingen "big deal", ikke noe viktig, men det er noe JEG har hatt lyst på. Jeg er mer sosial og jeg liker det. Er uendelig glad for at jeg har tatt opp igjen kontakten med gamle venner. Så godt å høre at man har vært savnet, at noen setter pris på meg. Ser MEG, ikke bare mine utfordringer. Mine kjære kusiner - er så uendelig glad i dere! Vi har våre problemer, men da er det godt å kunne dele dem.

Men innimellom blir jeg altså veldig redd for alt dette nye. Redd for å miste... Tanken på å forbli alene er skremmende.

Når dette tungsinnet kommer over meg, er jeg veldig sårbar og hudløs. Skal lite til for å vippe meg av pinnen. Jeg blir som et barn som trenger bekreftelser. Bekreftelse på at man betyr noe, at man er viktig. Det er tungt å ha det sånn. Man sliter ikke ut bare seg selv, men også de rundt.

Jeg føler meg litt som høsten nå. Vi går gjennom en transformasjon. Det er fra vakre fargespill til dødt løv som faller mot bakken, fra vakker høstsol til regn og ruskevær. Håpet er at jeg vil føle meg som våren når den tid kommer :)

Naturen som "lykkepille"

Jeg har tidligere skrevet om hvor mye det betyr for min psyke å være ute i naturen. Jeg får rett og slett en lykkefølelse, som jeg ikke opplever i andre sammenhenger. Bekymringer forsvinner, stresset letter... Det er jo ikke noe nytt at det å være ute er helsebringene, men spørsmålet er HVORFOR? 

Nå har en amerikansk forsker ved navn Gregory Bratman ved Stanford University i California påvist at det å se grønt løv og høre sus fra havet bidrar til at bekymringene dempes. Det mest oppsiktsvekkende er at han mener at bare det å se grønne trær rett utenfor vinduet, også har en helsefremmede effekt. 

De hadde gjort en undersøkelse der de delte en gruppe på 38 personer i to. Ene gruppen skulle gå langs en motorvei - de andre skulle gå tur gjennom en park med blomster og trær. En skanning av hjernen viste at blodgjennomstrømmen var annerledes hos den gruppen som hadde gått i parken, det var færre bekymringer og færre negative tanker enn det man fant hos den andre gruppen.

Konklusjonen var at det skal ikke så mye til, selv korte turer i grønn natur gjør noe positivt for oss og har en effekt på negative tanker.

«Disse resultatene tyder på at tilgjengelig naturområder kan være avgjørende for mental helse i en verden som blir stadig mer urbanisert», konkluderer Bratman og kollegaene i studien.

http://www.norskfriluftsliv.no/naturen-sletter-bekymringer/

Jeg merker selv at jeg får ikke samme uttelling når jeg går på tur langs veien, som når jeg går på tur i terrenget. Det gir meg så mye mer. Får jo trim uansett, men det er mest mentalt jeg merker den største forskjellen. 

Seier!

Dobbelt stolt! Ikke bare løp vi for Syria, men jeg klarte å gjennomføre hele løpet!! 3 km er ikke langt for de som løper mye, men for meg; det føltes som jeg har gjennomført maraton! At JEG skulle klare å løpe i 30 min. i strekk hadde jeg aldri trodd. Etter år med sykdom er dette en stor seier for meg. Ekstra gøy at min kjære søster var med, og vi løp hånd i hånd over målstreken. Var faktisk ganske rørt begge to. 

Fearless

Jeg må innrømme at jeg har sansen for Anja Hammerseng-Edin. Ikke bare er hun en god håndballspiller - hun har også mye fornuftig å bidra med utenfor håndballbanen. Utad kan hun jo virke som en tøffing, men som i de fleste tilfeller, så er man mer enn det man ser.

Hun har skapt sitt eget konsept "Fearless" og holder foredrag om indre dialog og om det å tørre å være modig. Hun er åpen om at hun selv har latt sin indre stemme begrense henne i å utfordre seg selv. Hun har latt tankene styre følelsene. Frykten for å mislykkes, frykten for hva andre tenker om en, har satt begrensninger. Av og til kjenner man seg fryktløs, man er full av selvtillitt og har en indre ro, mens andre ganger kan man kjenne seg så liten og redd... Hvorfor er det slik?

http://teamfearless.no.dev.nettkompaniet.no/

Jeg kjenner meg sånn igjen i det hun beskriver. Og jeg er sikkert ikke alene om å føle det slik. Psykologen min har et bilde på min indre stemme som en "hund". Passer jo bra til meg da ;-) Men er ikke så dumt da, for som han sier; det er DU som skal gå på tur med hundene, ikke de med deg. Altså, det er JEG som skal styre følelsene og tankene, de skal ikke styre meg. Jeg har i alt for mange år latt meg styre av disse "hundene" eller den indre stemmen. Jeg har prøvd å "selge" meg som den hjelpeløse personen som ikke kan noe, i den troen selv at jeg ikke kunne noe. Noen har nok kjøpt det bildet, men ikke alle. Gradvis har det nå gått opp for meg at jeg er ikke så hjelpeløs og dum som jeg har trodd, og det er en herlig følelse.

Anja har også en side på facebook, som heter Team Fearless. Og her kom jeg over noe som fikk meg til å tenke litt. Man har jo gjerne en oppfatning av hvem en er selv, men hvordan oppfatter andre deg? Er du en person som gir energi til andre, eller er du en energityv? Ingen vil selvsagt være det siste, men i perioder av livet er man kanskje det. Jeg vet at jeg har vært det og til tider fremdeles kan være det... Men hva kan man da gjøre for at det skal bli bedre å være med deg? Hvordan kan man få frem det beste hos andre, i stedet for det verste?... Viktige spørsmål å stille seg selv. Jeg vet jo hvordan jeg vil bli oppfattet, men er det slik andre oppfatter meg?

Jeg har gått fra å være et offer (i egne øyne) til å bli en person som prøver å spre positivitet. Det er slettes ikke noe jeg klarer alltid, men jeg er blitt mere obs på det. Jeg kan fremdeles være svak, men styrken i meg tar fortere over. Jeg vet at man knytter ikke folk til seg ved å være negativ og sutrete. Man oppnår overhodet ingenting med å føle synd på seg selv hele tiden. Snarere tvert imot...

Generalisering og hets i sosiale medier

Det er så godt å se at andre også reagerer på all rasismen som florerer på facebook. En ting er at man kan ha en mening om innvandrings- og flyktningpolitikk; en annen ting er generaliseringen og ren hets i mine øyne. Så bør man jo kunne skille mellom det som er en enorm humanitær katastrofe, som krever umiddelbar hjelp og handling, og det som regnes som en ordinær innvandring (de som vil komme av andre og mindre prekære årsaker).

Jeg blir så lei og oppgitt også over at svake grupper hele tiden settes opp mot hverandre. JA, det finnes folk i Norge som også trenger hjelp og økonomisk støtte. JA, det er store utfordringer i eldreomsorgen. Og NEI, det er IKKE rettferdig at innsatte har bedre "boforhold" enn mange gamle. Men da er det SYSTEMET man må gjøre noe med! Det er ikke de som nå kommer fra Syria sin feil at vi har noen som fremdeles lever under fattigdomsgrensen i Norge.

Norge er stort sett et godt land å leve i. Vi slipper å leve i daglig frykt for at en bombe skal gå av og utslette familie og naboer (Den gangen en bombe faktisk gikk av, var det forøvrig en etnisk norsk, såkalt kristen som sto bak...) Vi har ytringsfrihet og vi har religionsfrihet. Ungene våre har rett på skolegang. De kan leke ute uten å være redd for at en mine skal eksplodere. Vi har trygdeytelser og gode permisjonsordninger.

Vi har mye å være takknemlige for. Likevel er vi ikke rause nok. Og når vi selv er i utlandet, forlanger vi å ha det som hjemme. Det snakkes om ghettoer i Oslo, men hva med koloniene av norske i Spania? I Gran Alacant er halvparten av befolkningen utlendinger, og nordmenn var den nest største gruppen (bare slått av britene). Dette var i 2008, så tallet har nok økt nå. De har egne utesteder og foretak som gjerne drives av de selv. Til og med egen skole! Så nordmenn i utlandet har det ikke så verst... Dessverre er det nettopp i denne gruppen man finner de største innvandringsskeptikerne.

Nå er det en politiker ved navn Shoaib Sultan som kan bli Oslos neste ordfører. Og da begynner selvsagt folk å murre. Hvorfor? Skal ikke han i likhet med andre få en sjanse til å vise hva han duger til? Skal hans religion sette en stopper? Hva da med religionsfriheten vår? Jeg vet ikke hva han står for, har sett noen uttalelser ang homofile, som jeg ikke kan godta, men der skiller han seg vel ikke så mye fra andre etnisk norske politikere og kirkefolk. Hadde han hett Hansen og vært kristen, så hadde dette neppe vært et problem i det hele tatt.

Grunnen til at jeg engasjerer meg så mye i dette og skriver om det i denne bloggen, er at det går faktisk veldig inn på meg dette. Jeg prøver å se det gode i alle, og liker å gi folk en sjanse til å vise hva de står for, uansett hudfarge, religion, legning osv.

Og til dere som kommer med påstander som at den norske rase vil dø ut:

Les gjerne denne artikkelen: http://www.bt.no/nyheter/innsikt/Sa-du-tror-du-er-norsk-3361195.html

Jeg er en struts... og er stolt av det!

Jeg har gjort meg noen tanker de siste dagene ang. den krisen vi ser i Syria og de konsekvenser dette har fått. Det er vel ingen som ikke blir berørt av de sterke bildene av mennesker på flukt, mennesker som er så desperate at de velger å ta barna med seg og legge ut på en livsfarlig ferd, mennesker som ikke har klart seg, små livløse kropper...

Mennesker som du og jeg, på flukt. Ja, de har en annen kultur, de kler seg kanskje annerledes, og har en annen religion, men inni seg har de akkurat de samme behovene, tankene, følelsene som oss. De kjenner på redselen, usikkerheten, og mest av alt er de redde for barna sine. 

Hva ville vi gjort?  Ville ikke vi gjort ALT for at våre barn skulle få det godt? 

Mitt hode og hjerte sier vi må hjelpe. Det er vår plikt og det burde ikke vært noe diskusjon om det heller. Vi bor i et av verdens rikeste land, og vi har råd til å hjelpe! "Norge kan ikke hjelpe hele verden" sies det, men det gjør vi jo ikke heller. Her er det snakk om en dugnad som flere land er involvert i. 

Jeg blir skremt når jeg ser holdningene til noen av mine facebook-venner. De samme holdningene ser jeg i kommentarfeltene til diverse aviser. Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig å ha slike meninger. Det er en sånn muslimfiendlighet at man skulle tro de fleste var Breivik-sympatisører... Disse stakkars menneskene er muslimer ja, men de flykter jo FRA IS, de flykter fra disse fanatiske islamistene, som ikke skyr noen midler for å få det slik de vil ha det. Man kan ikke dømme en gruppe med mennesker utifra hva noen galne mennesker gjør. De fleste muslimer er som meg og deg, alt de ønsker er å leve i fred. Og de ønsker at barna deres skal få vokse opp i et samfunn der demokratiet rår. 

"De får alt opp i hendene". Dette er et utsagn som går igjen. Det er en myte, snarere enn enn sannhet. Men det er klart; mange kommer tomhendt, som disse flyktningene. De har kun det de går og står i. Alt har de lagt igjen i hjemlandet. 

Man skal gjøre mot andre slik vi ønsker andre skal gjøre mot oss... Hadde vi opplevd en krise, ville vi ikke håpet at andre da ville åpnet sine armer og tatt oss imot? 

Var en som skrev et innlegg som hun kalte for Innvandring eller invasjon. Flyktningene fremstilles på en ytterst kynisk måte, og mange av de skal liksom være IS-sympatisører. Rart de da flytter fra nettopp disse IS soldatene da... Vi andre blir kalt for landssvikere og strutser, som ikke vil se realiteten i øynene. 

Vel, kan bare si at jeg vil heller være struts enn komplett idiot og følelseskald, og det er jeg stolt av!

(Na)tur=beste medisin

Tror jeg har forandret meg en del de siste årene. Natur betyr mer for meg nå. Jeg finner en ro der som jeg ikke finner andre steder. Kjenner at da er det godt å leve.

Det er virkelig terapi for både kropp og sjel. Grusdekke, skog og små vann - da er jeg i mitt rette element.



Ingenting er så beroligende som å se på vann eller kjenne på det. Kunne tilbragt timer her ved dette tjernet. For meg er dette beste terapi og ikke koster det noe heller :-)

Å la frykten styre

I mange år har jeg latt frykten styre og tillatt den å sette begrensninger for meg. Spesielt i arbeidslivet der jeg har inntatt en veldig tilbaketrukket rolle. Jeg innbilte meg selv at jeg trivdes i skyggen av mine andre kolleger. Var det snakk om undervisning eller å påta seg ansvar for et prosjekt, så gjorde jeg meg så usynlig som mulig. Likevel hendte det at jeg fikk ansvar for jeg klarte ikke si nei. Da var jeg så langt utenfor komfortsonen som det var mulig å komme.

Å befinne seg i komfortsonen er forutsigbart og trygt. Man slipper å utfordre seg selv og gjøre ting man frykter, men er det tilfredsstillende i lengden? Det er først når man beveger seg ut av komfortsonen, når man utfordrer seg selv, at man utvikler seg som menneske.

Men - ønsket om å utfordre seg selv må komme innenfra og ikke som press fra andre. Blir man presset til å gjøre noe man ikke tør, kan det oppstå panikk og det fører iallefall ikke til en positiv opplevelse. Mestringsfølelsen vil være på bånn for man kjenner på følelsen av tap av kontroll. Man hiver jo ikke et barn ut i vannet for å lære det å svømme. Mulig at den metoden vil være effektiv, men vil barnet få noe glede av det? Vil ikke hele opplevelsen være preget av redsel? Det man ikke tør å gjøre må være noe man egentlig ØNSKER å gjøre.

Jeg f.eks vet at jeg er flink med ord. Jeg har noe å bidra med, men har latt meg hemme av frykten for å bli sett. Jeg har latt negative tanker styre. Det er på tide å snu dette selv om det kan være skremmende.

Muskler er ferskvare og trenger jevnlig trening for å opprettholdes. Det samme gjelder for hjernen vår. Det å snu negative tankemønstre krever arbeid (ser artikkelen under)

http://fitnessbloggen.no/hvordan-bli-kvitt-de-vonde-folelsene/

Jeg fikk en stor utfordring i fanget av en kollega. Hun lurte på om jeg ville holde talen for sjefen vår for sjefen skulle gå av. Først fikk jeg lettere panikk. Samtidig så hadde jeg tenkt for meg selv før denne episoden at kanskje jeg burde holdt tale. Både fordi jeg er i en prosess der jeg har et ønske om å ta utfordringer, men også fordi jeg er en av de som har jobbet lengst med henne. Jeg satt faktisk å kjente litt på lysten til å gjøre dette, men redselen for å snakke i forsamling begynte å gjøre seg gjeldende. Bestemte meg bare for å hoppe i det. Jeg ville ikke at denne frykten skulle stoppe meg. så jeg skrev en tale, og viste den til noen kolleger. De likte den.

Dette var før helgen. Hadde dette vært før, ville jeg tenkt på dette hele helgen. Jeg bestemte meg for å ikke fokusere på det som skulle skje før det faktisk skulle skje. Jeg tillot ikke de negative tankene å komme frem i lyset. Når de likevel kom, som den dagen talen skulle holdes, tok jeg noen minutter for meg selv og kjente på hva disse tankene gjorde fysisk med kroppen min. Ble veldig fokusert på dette så tankene forsvant litt.

Klarte å nyte både forrett og hovedrett selv om jeg visste at nå var tiden inne til å holde talen. Jeg hadde sommerfugler i magen, var lettere skjelven i hendene, men da jeg kom igang kjente jeg en ro. Jeg konsentrerte meg helt og holdent om henne jeg snakket til. Jeg kunne til å med kjenne at jeg koste meg litt da jeg sto der.

Etterpå fikk jeg mange positive tilbakemeldinger. Jeg følte virkelig at dette mestret jeg, og det var en enormt god følelse. Tror jeg var "høy" resten av dagen :) Det beste av alt; hun som fikk talen ventet ikke dette overhodet og hun satte tydelig veldig pris på det :)

Ordtak

Denne tok jeg fra Nye vitser - sitater - ordtak - visdomsord og andre gullkorn på fb. Er så sant, så sant. Av motgang blir man sterk sies det. Det er iallefall sant at den som aldri har møtt motgang i livet, kjenner ikke sin egen styrke. Det er når det blåser som verst, når bølgene er som høyest, at man lærer seg selv å kjenne. Tror vi alle har behov for litt motgang, man lærer nok også å sette ekstra pris på de rolige solskinnsdagene da.

Sisters

For noen dager siden fikk vi endelig gjennomført det vi hadde snakket om så lenge - nemlig å ha en søster-tatovering! Er kjempefornøyd med resultatet. Vi er kanskje ikke så like sånn utseendemessig - Ragnhild ligner mest på morssiden, mens jeg er mer lik våre slektninger på farssiden. Men i sinn er vi ganske så like. Vi er f.eks begge høysensitive og sliter med en del av det samme.

Utfordringer

"Ja, tenke det; ønske det, ville det med; - men gjøre det! Nej; det skjønner jeg ikke!" (Peer Gynt)

Men jeg gjorde det også, og det er jeg stolt over! 

Jeg har i alle år hatt et ambivalent forhold til vann. Vann er på mange måter mitt element, jeg stortrives når jeg kan være i vann, kjenne det våte mot kroppen min, bare være i ett med vannet. Men - det har vært en skrekkblandet fryd på en del måter. Jeg klarer nemlig ikke å ha hodet under vann (eller klarte er vel rettere å si) og jeg er ikke så trygg når det er så dypt at jeg ikke kan stå. På Haugland lærte jeg omsider at det å ha hodet under vann ikke var så skummelt, så jeg er kommet mye lenger enn jeg var. 

Men - det å bade i sjøen når jeg vet at jeg ikke kan sette bena ned under meg, DET er en utfordring. I helgen var hele familien på hytten og vi begynte å snakke om å bade. Det var vel min nevø som ville det, men jeg kjente inni meg at jeg ønsket det. Jeg ville gjerne utfordre meg selv, så presset kom innenfra meg selv. Var ikke så høy i hatten da jeg kom ned til bryggen og så all tangen og taren + at det blåste litt. Stakk tåen nedi og det kjentes jo ikke direkte varmt ut. Men jo mer jeg sto med foten uti, jo mindre merket jeg kulden. 

Min nevø kom seg uti, men jeg hadde problemer med å bestemme meg for hvor det var lettest for meg å komme meg ned i vannet. Kjente på redselen, men samtidig bare visste jeg med meg selv at jeg måtte gjennomføre dette. Tilslutt bare gjorde jeg det. Jeg vet at ingen rundt meg ville synes jeg var feig om jeg ikke gjorde det (de sto jo der selv på land og hadde ingen planer om å hoppe uti), men jeg ville blitt litt skuffet over meg selv. Det handler kort og godt om å tørre å utfordre seg selv, komme litt utenfor ens komfortsone. 

To som var litt stolte etterpå :)

Emosjonell vs. fysisk sult

Jeg kom over en artikkel angående spisevaner og spesielt det som da går på trøstespising. I artikkelen kaller de det for emosjonell spising, og jeg må bare innrømme at jeg kjente meg veldig igjen.

http://stellamagasinet.no/psykologi/psykologi-emosjonell-spising

Maten er knyttet til følelsene våre, eller til sinnstilstanden vår. Er vi deppa en dag, får man lyst på noe å spise som kan trøste. Men emosjonell spising er ikke bare knyttet til negative følelser, men vel så mye til positive følelser. I høytidene står maten i fokus - det er knyttet mye tradisjon til maten. Vi spiser da for å feire, for å kose oss. Dette er også noe som vi har fått inn med morsmelken. Vi fikk vel alle som små høre at bare vi var flinke å spise opp middagen, så skulle vi få en is f.eks. Is ble belønning. Eller når vi hadde falt og slått oss, hvor mange fikk ikke da noe til trøst?

Problemene starter når mat blir vår eneste måte å regulere følelsene våre på. Vi tør ikke kjenne på de vonde følelsene, men døyver de med snop. Sjokolade f.eks. Sjokolade øker nivået av serotonin i kroppen vår. Serotonin er kroppens egen lykkepille. Vi får en liten vitamininnsprøyting av "lykke", men den er kortvarig. For alle som har slukt en svær sjokolade i ren frustrasjon vet jo hva som skjer etterpå... Man føler seg ikke bra, og skyldfølelsen for at man ikke klarte å motstå, øker. Man føler seg ganske enkelt mislykket og blir enda mer deprimert. Så trenger man mer trøst... og den onde sirkelen er i gang.

Man må lære å skille mellom emosjonell og fysisk sult. Er det gått noen timer fra forrige måltid, er det nok fysisk sult man kjenner. Men får man et sug sånn plutselig og man vet at det ikke er lenge siden man har spist, dreier det seg nok om emosjonell sult og da må man tenke på hva som utløste det suget. Var det en spesiell hendelse? Det er viktig å finne ut av det og rette oppmerksomheten mot det - ellers vil dette bare fortsette. Vi mennesker er satt sammen slik at dersom vi opplever noe ubehagelig, får en dårlig nyhet, så vil hjernen vår automatisk prøve å få tankene bort fra det triste. Energien rettes utover, mot noe konkret, som en is eller sjokolade. Noe vi kan putte i munnen for å døyve smerten.

Vi må prøve å ikke se på mat som hverken venn eller fiende. Mat er ganske enkelt kroppens bensin. Vi trenger det for å leve, men vi trenger det ikke for å bli trøstet...

Vi må tillate oss å være tilstede når vi spiser, kjenner på hver bit, kjenne på smaken. Spise langsomt, nyte øyeblikket. I en annen artikkel kalles dette for mindfull spising.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er ikke for at jeg tror HSP'ere sliter mer med dette enn andre, men rett og slett fordi dette har vært et problem for meg personlig i så mange år. Jeg har brukt mat eller snop som trøst, men også for å feire. Eller rett og slett for å kose meg. Kos og snop har hørt sammen. For meg har snopet blitt et narkotikum for å slippe å kjenne på de vonde følelsene. Når jeg har slanket meg har selvsagt maten vært mer sentral enn ellers, har tenkt mat mat mat hele tiden. Nå er det slutt på kosen... Men kosen har vært fraværende til tross for snop, og det burde fortalt meg noe for lenge siden.

22. juli

I dag er det 4 år siden skuddene falt og uskylden ble tatt fra lille Norge. Fienden viste seg å være en av oss, en forskrudd taper fra Oslos vestkant. Han hadde aldri oppnådd å fullføre noe i sitt liv, og selv denne dagen - til tross for ugjerningene - mislyktes han. For demokratiet og samhørigheten har vel aldri stått sterkere som i dagene etter. Alt det han foraktet ble til roser...

77 mennesker ble fratatt muligheten til å leve pga denne taperen. Det hele virket absurd og helt uforståelig. Hvordan var det mulig? Ikke bare fysisk mulig, men hvordan kunne en person få seg til å gjennomføre noe sånt? Tenke det, planlegge det og så gjøre det?

Vi vil nok for alltid huske hvor vi var da de første meldingene kom. Sendingene etterpå, og alle vitneforklaringene gjorde uutslettelige inntrykk. Jeg kjente at det gjorde noe med meg, men klarte likevel ikke la være å se på. Jeg leste det jeg kom over. Spesielt inntrykk gjorde beretningen om politifolkene som skulle holde vakt på Utøya den første natten. Deres historie om da de så lysene fra alle mobilene til de omkomne, hørte lyden av meldinger og anrop som så etterhvert døde ut... Den smerten de må ha følt. JEG kjente smerten, og jeg var der ikke engang.

Jeg tenker på de ungdommene som måtte løpe for livet. Alle de som er skadet for livet. Alle de som aldri kom hjem. Og ikke minst på de som ikke fikk sine kjære hjem.

Andre land var imponert over Norges verdighet oppi det hele, men de syntes nok vi var rare også. Andre ville reagert med sinne.

Jeg tror vi var lammet. Lammet av sorg og sjokk. Da det verste sjokket gav seg, kom frustrasjonen og raseriet til uttrykk. Det ville nesten vært rart om det ikke kom.

Og i dag er det altså 4 år siden Norge ble forandret. Utrolig rart... Tiden leger ikke alle sår - for de som ble direkte berørt vil nok bære det såret eller arret med seg for resten av livet.

Å velge det positive

Jeg må tette hullene i koppen min, som jeg nevnte i innlegget "For mye ærlighet". Men alt er en prosess, og tanker må modnes. 

Etter mye frem og tilbake har jeg nå tatt noen valg i livet mitt som jeg virkelig skal prøve å etterleve. Jeg vil ikke lenger la meg bli dradd inn i andres drama og negativitet. Det tapper meg for krefter og energi som jeg tidligere har nevnt. 

Jeg vil ha positive folk rundt meg, som vil ha meg som VENN og ikke bare en de kan dra nytte av. Ved å ha folk rundt som som gir meg noe, kan jeg også gi noe tilbake. 

Jeg er heldig som har flere mennesker rundt meg som støtter og oppmuntrer, men som også gir meg konstruktiv kritikk når det trengs. En av de er min kjære søster. Mener hun at jeg er barnslig og urettferdig, så får jeg høre det. Men jeg vet at uansett hva som skjer, så er hun der for meg. Så takk, Ragnhild, for din ærlighet. 

Idag har vi feiret at hun er ferdig utdannet tannpleier :-) Jeg er kjempestolt av deg ;-)