Om sorg

Sorg er prisen man må betale for kjærligheten en har følt, enten det er til et menneske eller et dyr. Jeg vil også påstå at sorgen over et dyr ikke er mindre eller annerledes enn den sorgen man opplever når man mister et menneske som sto en nær. Man går gjennom nøyaktig de samme sorgfasene - som benektelse, sinne, depresjon og aksept, men de forskjellige fasene tar kortere tid. Min sorg er iallefall ikke noe annerledes; jeg har samme følelse av avmakt, tomhet, skyldfølelse og behov for å gå gjennom hendelsesforløpet om og om igjen... (det siste punktet er nok typisk for oss HSP'ere).

"Du har skaffet deg mye sorg" sa noen til meg en gang siden jeg har mange hunder. Ja, jeg har jo det, men ville jeg vært den sorgen foruten? Nei! Sorg er en del av livet, og all den kjærlighet og hengivenhet som hundene gir meg, veier opp for sorgen når den måtte komme. Problemet mitt er at jeg har en tendens til å dyrke sorgen, rive av skorpen og på den måten forlenge smerten. Dette er jeg bevisst på nå. Jeg vil likevel tillate meg selv å kjenne på smerten, merke hvordan den kjennes ut fysisk i kroppen min. Akseptere at sånn er det nå, men jeg dør ikke av det. Føler jeg for å gråte, så skal jeg tillate det. Har ingen tro på å holde følelsene inne. For meg funker ikke det, men det er likevel viktig å være klar over at alle er forskjellig, og man sørger forskjellig. Det finnes ingen oppskrift på sorg - her må man bare kjenne hva som er rett for en selv. Jeg er et sterkt følelsesmenneske, og det å holde tårene tilbake blir feil for meg. Det hjelper ofte å få ut litt av det trykket som bygger seg opp innvendig. De som sier at sorg ikke kan gi fysisk smerte har ikke opplevd ordentlig sorg mener jeg. Det å sørge er tungt arbeid.

For meg hjelper det å skrive. Det hjelper også å se på bilder, men DET er tøft! Men jeg tror det er bedre å ta den smerten nå, enn å utsette det for så å rippe opp i det vonde. Så er det viktig å ta seg pauser i sorgen - se film, gå en tur f.eks. Og prate ikke minst, men jeg vet at det kan bli for mye prat, for mye grubling, og DET må jeg passe meg for. Men det er ikke enkelt når alt som står i hodet på deg er den lille vofsen som ikke er mere, som ikke skulle bli mer enn 4 1/2 år...man kjenner på sinne for hvor er rettferdigheten i dette? Men verden er ikke rettferdig alltid, det ser man jo stadig vekk. Folk rammes av sykdommer og ulykker, men livet må gå videre uansett...

Ja, jeg har skaffet meg mye sorg, men som sagt; jeg ville ikke vært mine skjønne små foruten. Man må bare akseptere at havet er ikke alltid blikkstille - man må bare lære å navigere og finne måter å takle bølgene på.

Veien videre

Jeg har vært litt usikker om jeg skal fortsette denne bloggen eller ikke. Er fremdeles i tenkeboksen. Det siste jeg vil er å fokusere på det negative - samtidig er det ikke til å legge skjul på at det å være HSP for meg ER litt tøft til tider. Men så kommer tankene; er det HSP eller er det andre ting som gjør at det blir tøft, f.eks stoffskiftesykdommen "min" som faktisk kan forårsake depresjon uten riktig medisinering? Som også gjør at energien min til tider er lik 0, at jeg har smerter i ledd og derfor føler meg som en hypokonder for jeg føler jeg har så mange diffuse plager. Mest sannsynlig er det en blanding, og dette at jeg aldri har forstått meg selv pga dette karaktertrekket.

Når jeg leser om andres erfaringer, så ser jeg mange likhetstrekk med meg selv. Man har alltid følt seg annerledes uten egentlig å kunne sette fingeren på hva denne annerledesheten besto i. Sensitiviteten er blitt sett på som noe negativt, "nå overreagerer hun igjen" osv. Skremmende mange sliter. Men det er også de som lever godt med karaktertrekket. Og det er dit jeg vil! Og selv om jeg sliter med fysiske plager, så er jeg jo ikke alene om det. Det er så mange som sliter med mer eller mindre alvorlige lidelser. Jeg er forbauset mange ganger hvor enkelte tar kreftene fra! Det er beundringsverdig å se disse som kjemper mot kreften, hvilken kampvilje som finnes i de. Og selv om de får det ene slaget etter det andre, så havner de på beina igjen.

Jeg vil som sagt leve godt med mitt karaktertrekk. Det er kun jeg som kan gjøre noe med det. Så håper jeg selvsagt at jeg får hjelp av legen min til å finne en løsning på de fysiske plagene. Litt lei av å føle at jeg ikke blir tatt på alvor.

Jeg vet også at det å fokusere på det positive kan være med på å hjelpe. Men enkelte slike "tenke positivt"-punkter føler jeg er vås. Det blir for lettvint og det virker som noen tror det bare er å ta seg sammen. Så enkelt er det ikke! Og klarer man det ikke, så føler man seg utilstrekkelig og synker bare enda mer ned i "skiten".

Jeg har mere tro på å være fornøyd med det en faktisk klarer og fokusere på det. Om det bare er å ha klart å støvsuge den dagen, eller satt på en maskin; vel - alt monner. Og ingenting løper fra en ;-) (selv om jeg helst skulle sett at alt skittentøyet bare forsvant på et mirakuløst vis uææææh!!) Som perfeksjonist skal jeg helst ta hele huset før jeg er fornøyd, men det makter jeg ikke og det må jeg bare innse. Så små skritt frem er bedre enn å stå stille.

I det siste har jeg hørt mye på Leonard Cohens siste utgitte plate. Akkurat da er jeg veldig glad for å være ekstra sensitiv for jeg blir så varm inni meg når jeg hører hans nydelige musikk :) Så har jeg kost meg med å se The Tudors på Nettflix. Jeg var alene hjemme da, og med en gang jeg satte meg ned kom den dårlige samvittigheten om alt jeg BURDE gjøre, men klarte fort å legge den bort. Fant ut at nei, nå er det Vibeke-tid og den skal nytes :)

Litt om usikkerhet

Jeg har et problem som jeg antar er typisk for en HSP; jeg vil nemlig formidle ALT jeg har på hjertet med en gang! Det minner om den gangen da jeg var liten og skulle formidle alt som hadde skjedd på skolen til min mor. Innimellom har jeg imidlertid litt skrivesperre, men så plutselig kan jeg skrive innlegg på innlegg.

Kom iallefall over en blogg i dag, som også omhandler det å leve med karaktertrekket særlig sensitiv. Her er lenken: http://veldigsensitiv.wordpress.com/ Hun skriver om mye som jeg kjenner meg igjen i, bl.a dette med usikkerhet og det å være engasjert i noe. 

Å være usikker og sårbar er jo på en måte vårt varemerke. Usikkerheten gjør oss sårbare. Det skal lite for å vippe meg av pinnen. Ene øyeblikket kan jeg være trygg på meg selv, trygg på mine og andres følelser - i neste øyblikk så raser alt. Og det skal ikke mye til for å få det til å rase; en uskyldig bemerkning, at en person ikke ler av noe jeg sier (mens alle de andre ler), et litt alvorlig ansikt osv. For jeg tror instinktivt at det må være noe galt med meg som gjør at denne personen ikke ler, det må ha noe med meg å gjøre at personen er alvorlig... Blir litt det samme som når man får komplimenter fra noen; det er  de negative tilbakemeldinger man tar inn over seg. De blir sannheter, mens alle de positive tilbakemeldingene tror man ikke på. Hvorfor er det slik?

Når jeg får denne usikkerheten over meg, blir jeg følelsesmessig naken. Jeg får så mange tanker, det blir et tankekjør uten like og tårene presser på. Føler meg verdiløs. Og jeg klarer ikke skyve det bort! Teknikkene kan jeg jo, men det er som om jeg straffer meg selv ved å ikke tillate meg å prøve å kjenne på følelsene og bare godta at de er der. I noen tilfeller har jeg klart det, men målet er å klare det i de aller fleste situasjoner. Og jeg har tro på at jeg skal klare det!

Etter slike episoder føler jeg meg som verdens mest egosentriske person. Og usikkerheten blir enda større. Kan jeg være en HSP jeg som er så selvopptatt at mine følelser plutselig blir så mye viktigere enn andres? Men selv den mest empatiske personen kan bli alt annet enn empatisk når han/hun er sliten og utbrent. Dette er noe jeg har en tendens til å glemme. Ikke at det er en unnskyldning for å oppføre seg sjofelt, men det er en forklaring på reaksjonen som oppstår. Og da må man bare jobbe videre slik at det ikke skjer igjen. Jeg kan ikke underslå at usikkerheten er der, den er en del av meg og det må jeg godta, men forhåpentligvis kan jeg lære meg å leve med det slik at det ikke går ut over andre. Og etterhvert som aksepten blir større, så minsker kanskje usikkerheten.

Dette med aksept er viktig. Det aller viktigste er å akseptere seg selv, men for en usikker person er det også viktig med aksept fra andre. Jeg er litt for opptatt av bekreftelser; må liksom ha bekreftelser og tilbakemeldinger på det meste. Det kan bli slitsomt for de rundt. Er ikke lenge siden jeg lurte på hva vitsen var med å skrive denne bloggen f.eks. Jeg fikk så lite tilbakemeldinger... Men det er jo ikke helt riktig da, jeg har jo faktisk fått mye tilbakemeldinger på den.

Jeg har faktisk gjort noen grep for å skjerme meg litt. Har bl.a gått ut av en del hundegrupper på facebook der diskusjonene kunne bli ganske så opphetede. Jeg følte jeg ble syndebukken i noen av diskusjonene fordi jeg stakk hodet mitt litt frem. Jeg vet jeg kan være kverulerende og sta, spesielt i saker der jeg føler noen blir urettferdig behandlet. Men i flere av diskusjonene som oppsto prøvde jeg bare å være saklig, og likevel ble jeg angrepet. Eller rettere sagt; jeg FØLTE jeg ble angrepet. Vi har jo alle forskjellige oppfatninger av en sak, det blir jo farget utifra vårt ståsted. Og i min verden ble det slik at jeg følte jeg ble tatt fordi jeg hadde andre meninger. Så for å beskytte meg selv, valgte jeg å gå bort fra støyen. Et lite skritt i rett retning :)

Det hjelper iallefall å se at jeg ikke er alene om å ha dette karaktertrekket. Å lese andres historier er som å lese om meg selv. Det er selvsagt individuelle forskjeller, men hovedtrekkene er de samme. Tankene er de samme. Utfordringene likefullt. Noen er kommet lenger, de ser på det å være særlig sensitiv som en styrke. Jo, i visse situasjoner så ser jeg også det. Jeg blir nok mye mere berørt av en sangtekst enn andre. Det å lytte til en vakker salme gir meg mange sinnsinntrykk på en gang. Jeg kan finne trøst og styrke i god musikk. Å gå i byen og kjenne solen treffe ansiktet mitt i det jeg passer en gatemusikant - det gjør også noe med meg. Da kan jeg kjenne streif av lykke.

Samfunnets fordommer...

"Nå for tiden skal for eksempel barn som er litt ville av seg få diagnosen (ADHD) og proppe fulle av narkotika. Før fungerte det med ett klask på rumpa når det var behov for det, og så vokste de seg av med unotene."

"Snart er vel alle som ikke har en psykologisk "diagnose" unormale. Sett disse fantasiforskerne i arbeid slik at de klarer seg selv uten penger fra det offentlige!"

"Og av egen erfaring så trenger man ikke hverken "lide" av å bli litt påvirket av følelser / høysensitivitet. Og du trenger heller ikke bli lett påvirket av følelser. Alt handler om livsstil, rutiner også videre"

"Før (for få år siden) var det jo hverken allergi eller ADHD, og vi greide oss godt dengang også!"

Dette er noen av kommentarene jeg finner under en artikkel om det å være særlig sensitiv. De vitner om lite innsikt og forståelse for noe som 15-20% av befolkningen faktisk har! Ja, jeg vet at det er mange som blir feildiagnostisert. Mange barn får diagnosen ADHD, mens det er gjerne andre ting som gjør at de er urolige og ukonsentrerte. Noen får også diagnosen bipolar. En del av symptomene kan jo minne. Det er ikke helt enkelt dette med diagnoser, og min lille erfaring med helsevesenet er iallefall at de IKKE er så glad i diagnosesetting. Iallefall er ikke min psykolog så opptatt av det.

Men - HSP er ingen diagnose - det er et karaktertrekk på lik linje som at f.eks andre er musikalske. Mange kunstnere er faktisk HSP, bl.a den kjente fotografen Morten Krogvold. Han holder selv foredrag om dette og mener at de fleste kunstnere er særlig sensitive.

Å komme med slike tåpelige ytringer som at før fantes hverken ADHD eller allergier vitner iallefall om stor uvitenhet. Det var mye som fantes før også, men som aldri ble snakket om eller tatt på alvor. Dette med dysleksi f.eks. I min klasse var det en gutt som hadde lese- og skrivevansker, og han ble tvunget til å lese høyt i likhet med alle oss andre. Tror aldri han fikk noe ekstra hjelp eller spesiell oppfølging. Han ble klassens klovn.

Det fantes vel ikke homofili heller da? Kanskje man kunne blitt kurert med et godt gammeldags klask på rumpen...

Heldigvis har vi kommet litt lenger. Iallefall en del av oss. Og jeg er glad for at det forskes på dette. Karaktertrekket mitt er noe jeg må leve med hele tiden. Nå hørtes vel det litt negativt ut, men for meg er det et karaktertrekk på godt og vondt.

Facing the facts...

På mandag for en uke siden døde mor til min bestevenninne. Så brått og brutalt. Ikke var hun gammel heller, kun 73 år og det er i min verden ingen alder. Man blir tom for ord, men tankene florerer. Hvorfor? Hun var en kjær morsskikkelse også for meg, kall henne gjerne en reservemor. En dame jeg har kjent siden jeg var 9 år, og som jeg hadde god kontakt med de siste årene. Jeg kjenner på sorgen, på alle tankene, det er uforståelig og tungt. Tankene mine er hos de som sto henne nærmest, hennes tre barn.

Døden er så endelig, man er ikke mer. Det er en tanke jeg ikke klarer å forstå. Ene øyeblikket er man full av liv - i neste øyeblikk borte.

Det er når man plutselig befinner seg i en krise at man ser hvem som er ens ordentlige venner. Alle kan si seg villig til å stille opp og hjelpe, men det som skiller ekte venner fra uekte er motivet for å hjelpe. Er det for seg selv eller er det for den som opplever selve krisen?

At venner støtter opp om hverandre er en selvsagt ting blant virkelige venner. Men man skal ikke føle at man står i gjeld til den personen som har hjulpet en - jeg tenker som så at har man en venn så VET man at de er der for deg....og du er der for dem. Vi trenger ikke kreve at de stiller opp, de kommer bare. Takk til dere - dere vet hvem dere er :)

Det gikk opp for meg på mandag at jeg nå må legge bak meg det vonde som har vært og konsentrere meg om her og nå, og glede meg over det som skal skje i fremtiden. Å vente på at det umulige skal skje... vel, da vil jeg nok måtte vente forgjeves. Det kalles på godt norsk "facing the facts".

Å legge ting bak seg

Jeg har store problemer med å legge ting bak meg. Har en tendens til å dvele ved ting som har skjedd og vil så gjerne forstå... Men det er ikke alt man skal eller kan forstå, og dette bør jeg jo innse etterhvert. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men fremtiden kan vi selv forme. Jeg lar jo såret være åpent også ved hele tiden å rive skorpen av, i stedet for å la det gro. Skulle tro jeg likte å pine meg selv. Vet ikke om dette er typisk for oss som er HSP, men vi er jo grublere.

Et veldig fremtredende trekk ved oss er iallefall at vi blir veldig lett såret. Jeg vet at jeg selv kan ta på vei for noe som andre ikke ville brydd seg noe om. Så kan man jo tenke seg hvor tøft det er når man blir såret på måter der andre "normale" også ville reagert. Slike episoder, som ville gått innpå en person uten dette karaktertrekket, føles sterkere og dypere for en HSP.

Man gjør seg mange tanker om ens egen verdi, spesielt når man til stadighet blir et offer for andres mistenksomhet. Så prøver man å legge det bak seg, helt til neste angrep kommer. Da kommer tankene og spørsmålet: hvorfor? Jeg vil så gjerne forstå! At noen, som utad lager et bilde av seg selv som en omsorgsfull person, kan behandle sine medmennesker på en så sjofel måte er for meg ubegripelig. Men jeg skal vel ikke begripe det, hjelper ikke uansett hvor mye jeg legger ned av energi for å forstå det. Det eneste som kommer ut av det er at jeg mister energi, som jeg så sårt trenger for å gå videre. Energi jeg trenger for å komme meg ovenpå slik at jeg ikke sliter ut de som står meg nære... Det har jeg tenkt mye på. Når man står midt oppi det er det lett for å fokusere mest på seg selv. Det gjør jeg jo innimellom nå også, men jeg har i bakhodet at det er ikke bare jeg selv som har det vondt når jeg har det vondt... De rundt meg lider også når de ser at jeg til stadighet går i kjelleren pga andres oppførsel. Eller for å ta det ansvaret på meg selv; når JEG lar andres oppførsel sende meg i kjelleren. Det kan jeg ikke tillate lenger.

Å sette grenser er, som tidligere nevnt, ikke så helt enkelt, men absolutt nødvendig. Det kan gjøre vondt - veldig vondt - men det er noe jeg må tåle. Å vise viljestyrke er også høyst nødvendig. Rart at jeg som hadde så mye viljestyrke før, nå har mistet så mye av den styrken. Men er bare jeg som kan bygge den opp igjen.

Mindfulness

Det er vel en skjebnes ironi at jeg skulle finne meg en psykolog som praktiserer mindfulnessmetoden FØR jeg visste at jeg var høysensitiv, og at en av metodene som faktisk anbefales for oss med dette karaktertrekket, nettopp er mindfulness. Metoden stammer fra Buddhismen, og går i korthet ut på at man observerer følelsene som oppstår på en nøytral måte uten å vurdere de.

Det er ingen "hokus pokus"-metode som kurerer det man måtte ha av smerte i livet, men det hjelper en til å tenke mere klart og nøkternt. Man får mer kontroll over følelseslivet. Ved å skyve bort ubehagelige tanker og følelser, forsterkes de negative følelsene og man gjør bare seg selv en bjørnetjeneste. Ved å ikke prøve å bli noen annen enn den man er, men akseptere seg selv for den man er, blir mulighetene for selvutvikling større.

Mitt problem er at jeg er så opptatt av å prestere at det hindrer meg litt i å observere følelsene mine på en objektiv måte. Tankene kommer i veien på en måte. Dette er noe jeg jobber med. Det er heller ikke enkelt å ta i bruk metoden når man virkelig trenger den for disse "vakthundene" inni meg gjør alt for å motarbeide fremskritt. Eller som jeg sa til psykologen min; enkelte dager er jeg så trøtt at jeg ikke makter noe. Ja, men da kjenner du på trøttheten din da, svarte han meg. Vanskeligere er det ikke. Det jeg har merket er at når jeg virkelig klarer å koble ut, virkelig bare er fullt tilstede, er at alt rundt meg blir så stille. Jeg kan høre klokken tikke på kontoret til psykologen og trafikken utenfor, men likevel er alt rundt meg stille. Eller kanskje det er inni meg det er stille. Jeg kan være urolig inni meg når jeg kommer til han. Men når jeg virkelig klarer å være tilstede i "nuet", kjenne på det som rører seg inni meg, så blir jeg rolig. Målet er at jeg skal klare det også når jeg er hjemme, for meg selv. Jeg vet jeg kan.

Her er lenker til noen sider på nettet om mindfulness:

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=25977&a=2
http://forskning.no/psykologi/2013/01/derfor-virker-mindfulness