Kurs og mestring

Jeg har vært på et to-dagers kurs i excel i regi av jobben. Første dagen ble jeg kjørt  til kursstedet (og hentet), så det kan vel knapt kalles mestring sånn sett. Bortsett fra at jeg grudde meg til selve kurset, var nervøs for om det var mange deltakere, om jeg ville klare å følge med, om jeg kom til å bli veldig trøtt osv. Men det gikk over all forventning. Vi var kun 6 tror jeg, og jeg klarte å presentere meg uten å være nervøs.

Dag to var mer utfordrende. Jeg hadde bestemt meg for å la bilen stå i Arna mens jeg tok toget til byen, og derifra bybanen videre. Fra bybanen var det ca 5 min. å gå, og vi hadde fått en beskrivelse. Jeg lette en liten stund etter rette gaten, men med hjelp av GPS på mobilen, klarte jeg å finne rett vei. Hadde god tid, og det tror jeg er et "must" for oss høysensitive. Vi har jo lett for å stresse når vi er under press, så det å unngå det ved å legge inn litt ekstra tid, er ikke så dumt. Det samme har jeg også begynt med når jeg skal på jobbreiser. Jeg reiser heller dagen i forveien slik at jeg kan ta det hele i ro og mak. Det er ikke fjusk; det er å legge forholdene til rette.

Vel overstått kurs vandret jeg samme vei tilbake for å ta bybanen ned til byen igjen. Selvfølgelig måtte den helv....Skyssappen låse seg, så da bybanen kom, turde jeg ikke hoppe på i tilfelle kontroll. Billetten var kjøpt på mobilen, men hva hjelper det når alt bare går i lås? Da kjente jeg trøttheten komme for alvor, og jeg bare måtte snakke med noen. Roet meg etter samtalen, og så kom nå neste bybane. Smikkfull, så det ble å stå hele veien. Ble mere ventetid i byen for toget gikk ikke før ca en halvtime senere, men det sto nå på perrongen, så fikk komme meg inn og satt meg ned. Men da kjente jeg for alvor at jeg var sliten. Det var jo masse inntrykk hele dagen. Det ble grandiosa til middag - orket ikke finne på noe annet. Utrolig deilig å komme hjem og bare synke ned i sofaen. Og ikke minst; å vite at jeg hadde gjennomført kurset og det jeg hadde sett meg fore. Senere på kvelden fikk jeg en liten reaksjon pga at jeg var så sliten, kjente meg litt ensom der jeg satt. Men helt ærlig; jeg hadde vel ikke vært mye til selskap for noen akkurat den kvelden. Det er en sannhet som sitter langt inne for meg å innrømme egentlig.

"You can only be who you truly are, so work towards being the best you can be."

Det er en sannhet i den overskriften ja. Man kan ikke være en annen enn den man er, men målet må være å bli den beste utgaven av en selv. Vi har jo alle våre feil og mangler, så perfekte kan ingen være. Søker man perfeksjon, tror jeg man ganske raskt vil føle at en feiler noe grovt. Mange av oss HSP'ere er perfeksjonister, men det har vel ikke akkurat ført så veldig mye positivt med seg for man blir aldri fornøyd. Det er vel og bra å være nøye altså, men kanskje man bør være fornøyd med at man iallefall har gjort sitt beste?

Men så er det spørsmålet; hvem er jeg egentlig? Når man skreller bort lag for lag med usikkerhet, negativitet, utrygghet, sinne, frustrasjon...hva står man igjen med da? Hva er kjernen? Jeg prøver å tenke tilbake på meg selv som barn. Hvem var jeg? Jeg var jo i utgangspunktet et snilt barn vil jeg si. Selv om jeg var enebarn (til jeg var nesten 13 år) og bortskjemt på mange måter, så elsket jeg å dele med vennene mine. Fikk jeg godterier, så var det en selvfølge å dele med andre. Jeg var et enkelt barn på den måten at jeg var flink å aktivisere meg selv. Her kom nok HSP-trekket veldig frem; jeg elsket å sitte for meg selv, og leke og fantasere. De "mindre gode" HSP-trekkene kom frem når vi skulle noe, og jeg måtte gå med klær som vred seg eller stakk og klødde osv. Og hva om jeg ble tissetrengt (noe jeg selvsagt alltid ble)? Men - kanskje grunnen til at jeg ble vanskelig var at jeg ante hvor stresset jeg ville bli etterpå? Det var nok ingen bevisste tanker muligens, men likevel... Erfaringene mine var jo at jeg ble veldig trøtt og sliten, og da slo jeg meg vrang. Det er jo ikke noe unormalt i det, men alt går mye dypere med en HSP.

Da jeg var 5 år flyttet vi fra Fyllingsdalen til Knarvik. Det var først i årene etter det jeg kan huske at jeg første gangen kjente på sjalusifølelsen. Jeg hadde fått meg en venninne, og vi lekte greit sammen. Men så fikk hun seg en venninne til, og vi var sjalu på hverandre. Da opplevde jeg også denne siden ved meg som har hengt litt ved; nemlig at jeg ble litt dominerende. Slik kan jeg ikke huske at jeg var før. Kan det ha noe med at jeg mistet min beste venn da vi flyttet fra Fyllingsdalen? Jeg husker at jeg savnet han veldig. Planen var også at noen andre venner av foreldrene mine skulle flytte med, de skulle bo ved siden av oss. De hadde barn på min alder, og dette var barn som jeg også var svært glad i. Men de planene ble forandret da de valgte å flytte til Stavanger pga jobb. Jeg husker jeg var skuffet. Kanskje gikk det mer innpå meg? Vanskelig å si, men jeg har nå tenkt på det. Jeg mistet på kort tid flere venner, men alle vet jo at barn omstiller seg lett...Vel... tror nok at høysensitive barn har litt vanskeligere med å omstille seg. Min erfaring iallefall.

Jeg var et veldig usikkert barn, redd for mye, så rart at den dominerende siden av meg kom frem i relasjon til venner. Men det var kanskje en måte å hevde meg på?

Så hvem er JEG? Det prøver jeg å finne ut av. Jeg tror vel ikke jeg er verre enn andre, og heller ikke bedre. Men til tider har jeg tvilt, og jeg har sagt mange ganger til psykologen min at jeg lurer på om jeg er et ondt menneske. Men ville et ondt menneske i det hele tatt tenkte på sånt?? Tror ikke det. Jeg tenker at jeg er en HSP i litt ubalanse, og nå gjelder det å få tilbake balansen i livet. Og ved å gjøre det, bli den beste utgaven av meg selv :)

"You can only be who you truly are, so work towards being the best you can be."

Walk & talk

Jeg kom meg på tur med høysensitivgruppen! Det ble ikke like langt som planlagt, men jeg var nå med til Fløyen. Mange hyggelige mennesker, så jeg blir gjerne med en annen gang også. Godt å treffe likesinnende og høre at erfaringene våre er mye like. Samtidig har vi alle forskjellige bakgrunner, og noen opplever ikke det å være HSP som noe problem. Men kanskje jeg kan plukke opp tips og råd fra de andre slik at jeg også vil se på det å være HSP som en styrke?

Min kjære søster var med. Hun er også HSP, men hun føler det ikke som noe problem. Men vi har hatt litt forskjellig oppvekst til tross for at vi er søstre, pga den store aldersforskjellen. Det er nesten 13 år mellom oss. Vi hadde iallefall en koselig stund sammen bare vi to da vi ventet på at Fløybanen skulle gå. Satt inne i en av vognene og drakk deilig kakao :)

Jeg var veldig sliten da jeg kom hjem. Jeg hadde jo gått direkte fra jobb, så det ble null hvile. Det merket jeg godt. Jo trøttere jeg er, jo mer sårbar er jeg... Fredagen ble derfor en tung dag. Helgen har derimot vært fin, og selv om formen har vært sånn passe, så klarte jeg å støvsuge og vaske stue, kjøkken og gang + vaske en del klær. Det er små ting for de fleste, men for meg er det viktige små skritt i rett retning.

Tankene mine får du aldri...

Eller jo... det er vel det som er "problemet" med mange av oss HSP'ere - vi har så mange tanker at vi bare MÅ få de ut. Det er iallefall min personlige erfaring. Det kommer jo an på hvilke tanker det er, men negative tanker får på en måte spinne fritt, og de spinner og spinner til det blir et voldsomt tankekjør, og så må jeg bare snakke om det. Det kan jo være problematisk for de rundt meg, spesielt når de har hørt det så mange ganger før. Jeg forstår det, men likevel så MÅ jeg bare snakke ut. Og helst slik at de forstår ned til hver minste detalj...Ja, det ER slitsom, både for de og meg :(

Det mest slitsomme er jo at all energien jeg bruker på denne tenkingen kunne vært brukt til mer konstruktive ting. Jeg tapper meg selv for energi. Men jeg er redd, redd for hva som vil skje med meg i fremtiden. Og jeg klarer ikke la være å gruble på det. Kjenner det så godt i magen og brystet. I magen er det de forbaskede dønningene. Jeg skjelver innvendig, det knyter seg inni meg, og plutselig kommer tårene. Jeg uroer meg for så mye, redd ting jeg hadde sett frem imot ikke skal bli realitet. Det er vondt og vanskelig. Jeg kjemper imot de tankene, men de kommer likefullt.

I kveld skal jeg på tur med andre høysensitive. Jeg gruer meg som vanlig, kjenner hvor jeg har mest lyst til å være. Men jeg må bare gjennomføre dette. Min søster skal være med heldigvis, og så tar jeg lille, søte Anzu (shibaen jeg eier med to andre) med meg. Har forresten meldt meg inn i Forening for de høysensitive nå, og jeg planlegger å delta på litt kurser i fremtiden. Så NOE konstruktivt skjer da ;-)

Hjemme igjen...

Turen til Lofoten gikk fint. Jeg fikk litt nerver da jeg var på vei til flyplassen torsdag, kjente pusten gikk tyngre og magen var urolig, men roet meg da jeg kom til gaten. Ble litt nervøs da flyet var forsinket pga været over Bergen... Det gikk heldigvis over all forventning. Litt turbulens var det, men jeg klarte å forholde meg rolig. Prøvde å fokusere på det som skjedde i kroppen min, og det hjalp faktisk. På det området har jeg kommet meg veldig.

Oppholdet var fint og innimellom slappet jeg veldig av. Klarte å slippe meg litt løs da vi var på Europris. Vi måtte bare  prøve noen rare parykker, og fikk oss en god latter :) Fikk med meg både et restaurantbesøk og et kafébesøk i løpet av helgen.

Men det er en ting som er litt plagsomt, og det er den forbaskede sensitiviteten min. Det skal ikke mye til før jeg senser andres sinnsstemninger. Jeg trenger ikke snakke med vedkommende, men får bare en følelse av at ting ikke er slik de burde være. Da kjenner jeg på uroen i meg og jeg har problemer med å legge det bort. Dette opplevde jeg flere ganger i helgen. En vond følelse.

Jeg har meldt meg på Walk & talk i regi av Foreningen for høysensitive i Norge. Det er på torsdag. Da skal vi møtes ved Skansemyren og gå en tur mens vi deler erfaringer. Jeg kjenner jeg gruer meg litt...

Utfordringer

I dag fikk jeg nok en gang kjenne på den sensitive siden min. Ble veldig opprørt over noe som jeg opplevde som urimelig kritikk mot noen jeg kjenner. Trangen til å forklare og forsvare var der med en gang. Det er rart hvordan mekanismene i kroppen begynner å jobbe. Jeg ble skjelven innvendig, merket at tankene fløy fortere enn det jeg klarte å skrive - stresshormonene jobbet ganske enkelt på høygir.

Jeg har forresten bestilt boken til Trond Haukedal i dag: "Boken om høysensitivitet". Gleder meg til den kommer :)

I morgen blir det ny utfordring - jeg skal fly alene til Lofoten igjen. Jeg var der en uke i mai ifjor, men denne gangen blir det bare en helg. I mars skal jeg på et jobbseminar i Trondheim. Utfordringene står i kø :) Men jeg gruer meg ikke så mye som jeg gjorde før, det er jo et fremskritt.

Kroppens lykkepille

Serotonin er et kjemisk signalstoff som lages i hjernen. Det kan egentlig kalles for kroppens naturlige lykkepille for det virker inn på hele velværet. Ubalanse av stoffet kan føre til trøtthet, depresjon og søvnmangel. Årsakene til at produksjonen av serotonin kan gå ned kan være flere, men det er nok en kombinasjon av arv og miljø. For lite av vitaminet B12 kan også virke inn, og sukker er heller ikke særlig gunstig.

Vi vet at HSP er arvelig. Er man HSP og lever et liv der man stadig vekk lar seg overvelde av ytre påvirkninger uten å ta hensyn til det, kan det føre til at serotoninnivået synker. HSP'ere har høyst sannsynlig også et høyere nivå av stresshormoner, som cortisol og adrenalin. Så jo høyere cortisol og jo lavere serotonin, jo mer øker sjansen for depresjon.

Løsningen for de fleste (inludert meg selv) blir da å ty til antidepressiva, som skal bidra til å øke serotoninnivået. Det kan jo hjelpe om man har en krise, men er det bra i det lange løp? Jeg tror ikke det. Kjenner mer og mer på lysten til å slutte med tablettene, men er redd for konsekvensene. Har jo vært gjennom det en gang før. Men tenker jeg er mere forberedt og vet at jeg må bruke lang tid på nedtrappingen.

Jeg er så lei av å gå rundt og se på meg selv som syk! Nå er jo ikke HSP en sykdom da, men jeg har lavt stoffskifte. Etter at jeg begynte å ta mer ansvar for meg selv, så har jeg også vært litt mere bestemt i forhold til legene og dette å sette meg inn i hva lavt stoffskifte er og hva som kan gjøres for å få en bedre livskvalitet. Jeg krevde bl.a å få prøvesvarene mine fra fastlegen min fra langt tilbake. Der oppdaget jeg at det var blitt tatt stoffskifteprøver så langt tilbake som 1996 UTEN AT NOE BLE GJORT! Først i 2012 ble det tatt på alvor og jeg begynte på levaxin. Jeg har følt meg som en hypokonder hver gang jeg har vært hos legen med mine "små" problemer. Og så viser det seg at disse symptomene faktisk har en sammenheng med ls. Dette har jeg slitt litt med, for jeg har vært litt bitter og tenkt at jeg kunne vært spart for mye hadde bare legen tatt de svarene på alvor...

Når man sliter med å bli tatt på alvor eller synes livet generelt går en imot, er det lett å falle i den fellen og se på seg selv som et offer. Dette må jeg forandre på nå! Jeg blir jo ikke bedre av å synes synd på meg selv, sant? Jeg må ta tak i det og heller gjøre noen forandringer slik at ting blir bedre. Det jeg har gjort er å lese meg opp på emnet (både HSP og lavt stoffskifte). Jeg har begynt å ta ansvar for egen helse. Jeg stoler ikke blindt på legene f.eks. Takket være en gruppe på facebook for oss med lavt stoffskifte, ble jeg gjort oppmerksom på at vitaminnivåene mine var for lave, så nå går jeg på høyere doser av B12 og D3. Jeg venter også på et rehabiliteringsopphold, noe jeg tror kommer gjøre meg godt.

Så var det dette med å være høysensitiv... Jeg kommer jo forbli HSP, det går ikke an å endre på det. Men jeg må lære meg å tåle bedre det stresset som vi alle kan og vil oppleve. Den eneste måten å lære seg det på er å være tilstede - i verden. Det nytter ikke å stadig vekk unnskylde seg med at "nei, jeg er HSP så det orker jeg ikke". Å alltid si nei og trekke seg tilbake er ikke sunt. Men for mye av det gode er heller ikke bra.  Det må være en balansegang.

Så er det en viktig ting: uansett hva man plages med, så har man selv et ansvar for at det ikke skal gå ut over andre. Om man har psykiske problemer, en diagnose eller hva: INGENTING unnskylder en dårlig oppførsel. Det ER lett å skyve en depresjon foran seg (jeg vet alt om det!) og si: "beklager, men du vet jo at jeg er så deprimert...". Depresjonen kan være en forklaring ja, men aldri en unnskyldning.