Litt er bedre enn ingenting...

Jeg må ha orden og struktur, og når jeg ikke har det rundt meg, kjenner jeg at det skaper stress og uro. Jeg ser alt som jeg burde gjort, klær som skulle vært brettet sammen, skuffer og skap som skulle vært ryddet. Strykebrettet som står i stuen er full av klær og diverse papirer... Utstillingsbordet likeså. Er det en flate å legge ting på, så legges det der. Sikkert ikke et ukjent fenomen for noen dette, men jeg blir stresset av det.

Jeg må ha oversikt og vite hvor ting er. Er en sokk borte eller jeg ikke finner den ene t-skjorten min, så begynner stresset og tankekjøret. Litt problematisk i og med at sokker har en lei tendens til å fordufte ;-) Så står jeg der med en haug med sokker, som ikke hører sammen i det hele tatt. Får lyst til å bare kaste alle sammen og heller kjøpe nye... 

Men av og til må rot være rot. Jeg har behov for hviledager innimellom. Dager der jeg bare kan få lov til å sitte i sofaen, glo på tv eller lese. Jeg må bare akseptere at slik er jeg. Og tar jeg ikke hensyn til det, går det ikke så bra. Kunsten er å kunne gjøre det med god samvittighet... For det ER virkelig vanskelig å slappe av når man vet at det er ting som skulle vært gjort. 

Det jeg prøver nå er å gjøre litt og være fornøyd med det. Litt er bedre enn ingenting. Jeg klarte kanskje ikke å få bort all haugen med klær som lå i kjelleren, men jeg klarte å ta noe. Kanskje klarer jeg resten i morgen...eller kanskje jeg tar det i helgen. Det løper jo ikke bort da (dessverre kanskje hehe). 

You've gotta get up and try, try, try

Av og til trenger man noen som pusher en litt. Som sier sin mening selv om det kan være tøft å høre. Hvis det mennesket er en som står deg nær, vet du jo at de sier det fordi de bryr seg og ønsker å hjelpe. Man er ikke alltid mottagelig der og da, men etterhvert går det opp for en at de har jo rett! 

Jeg er glad for at jeg har noen sånne i livet mitt. Som ikke bare jatter med, men som kommer med konstruktive tilbakemeldinger. Og som f.eks på en tung dag kan sende en lenke med en låt som gir en litt krefter igjen. Dette er en stund siden nå, men nettopp på en slik tung dag der alt virket svart, kom denne låten av Pink. Jeg hørte ikke på den da, var for sint og såret til det. Men dagen etter var sinne borte, og jeg var bare lei meg. Det var første gangen jeg hørte denne låten, men teksten gikk rett inn. "Where there is a flame, someone's bound to get burned. But just because it burns, doesn't mean you're gonna die. You're gotta get up and try, try, try..." Føltes som hun sang direkte til meg. Så jeg kom meg opp. Og kjente at jeg fikk litt "guts". 

Det er ikke alltid så kjekt å høre sannheten. Sannheten svir, men dog... Som psykologen min ville sagt; du dør ikke av det. Og det har han jo rett i ;-)

Om å snuble og reise seg igjen

Det kan virke som at hver gang man opplever å surfe på en medgangsbølge, så snur vinden og plutselig blir en slått over ende av en bråttsjø. Så blir en liggende i vannet, og kave og kave... Kommer ingensteds. Det føles som at man skal drukne, for det virker umulig å klare å holde hodet over vannet. Likevel klarer en omsider å få fotfeste. Man står og klarer å gå fremover, om enn noe vaklende.

Men tungt er det. De sterke strømningene i vannet prøver stadig å få en til å falle på nytt. Kanskje det er livets måte å gjøre en sterk på?

Når livet butter imot, er det å ha noen som BRYR seg uendelig viktig. Som ser en for det en virkelig er, og ikke slik man kanskje fremstår. For de sidene man liker minst ved seg selv blir ofte forsterket når man er nede.

Av og til skulle jeg virkelig helst sett at jeg ikke var HSP. Det å føle så mye hele tiden er tungt. Det er så lett å si at man ikke må la alt gå så inn på en, men for en HSP er jo nettopp det problemet; vi føler så mye og så sterkere enn andre. Kritikk trenger inn som knivstikk. Vet at dette ikke er lett å forstå for de som ikke er HSP'ere, men dette er min virkelighet. Det er derfor jeg har større vanskeligheter med å komme over konflikter enn andre. Jeg sier ikke med dette at andre alltid skal være nødt til å ta hensyn, men kanskje ha det litt i bakhodet? Å ha forståelse for hverandres særegenheter tror jeg er nøkkelen. Men det er slettes ikke enkelt å ha forståelse for andre om man føler man ikke får den samme forståelsen tilbake. Dette jobber jeg virkelig med.

Jeg har mange utfordringer fremover. Noen er tyngre enn andre. Når jeg av og til (eller ofte) feiler, så må jeg minne meg selv på at jeg faktisk har oppnådd mye på kort tid. Noe av dette er ting som før ville vært nesten utenkelig for meg å gjøre. Som å dra ut på hytten mutt putt alene (hadde to vofser med da) og være der i noen dager. Klare å fyre i peisen... Dette er mestring. Jeg er litt stolt av meg selv at jeg gjennomførte det. Men jeg skal ikke hvile på laurbærne - det er bare å fortsette.

Små, små skritt...

Jeg beveger meg i rett retning føler jeg. For meg er skrittene store, men for andre kan de nok kanskje fortone seg som små skritt... museskritt kanskje. Men det viktigste for meg er at det går rette veien, selv om veien ikke alltid går snorrett. Det er en del krinkelkroker, blindveier, hindringer...man tar av i feil avkjørsel og må snu, men kommer forhåpentligvis frem til målet tilslutt. Er mange måter å nå målet på, og jeg må finne MIN vei. Jeg velger nok ikke letteste veien kanskje, men det er vel litt av meningen også. Kanskje er det nettopp det jeg har gjort feil tidligere, nemlig å velge det som tilsynelatende var den letteste ruten. Men som i stedet endte opp med å bli sittende fast, nesten som i en kø og ikke komme seg videre.

Jeg er fri. Jeg kan sette meg i bilen og kjøre hvor som helst. Det kunne jeg ikke for ett år siden. Å sitte bak rattet ble plutselig veldig vanskelig. Jeg var veldig usikker. Nå er den usikkerheten borte. Det føles som en stor seier. Jeg tar vare på meg selv, jeg MÅ ikke ha noen som gjør det for meg lenger. Det vil ikke si at jeg ikke trenger noen, tror vi alle gjør det. Alle trenger nærhet og varme. Men jeg begynner så smått å bli selvstendig (igjen). Likevel er jeg redd for å være utenfor, redd for å ikke bli likt for den jeg er, redd for å ikke være ønsket... Når redselen tar overhånd, kan man jo bli oppfattet som veldig krevende og pågående. Jeg forstår det, men likevel; tror dette er noe grunnleggende i oss mennesker: vi vil bli likt. Jeg har aldri hatt behov for å være midtpunkt, men bare en naturlig del av noens liv.

På Særligt sensitiv, inadvendt, introvert leste jeg dette:

Særligt sensitive mennesker har brug for at finde en måde at leve på, som giver mening for dem og giver en følelse af at være tro mod sig selv. Indtil det lykkes, vil de være utilfredse og lide under det.

Nogle når aldrig til at leve et liv, som er dybt tilfredsstillende, fordi de har svært ved at skuffe andre og derfor ikke får skaffet sig tilstrækkeligt med rum og plads til at finde sig selv og sine værdier.

Når særligt sensitive mennesker lever og handler i overensstemmelse med deres hjerte og intuition, er glæden til gengæld gennemgribende og dyb.

https://www.facebook.com/SaerligtSensitivIndadvendtIntrovert?fref=ts

Kan også være verdt å merke seg denne artikkelen om personlig utvikling: 

http://www.ilsesand.dk/personlig-udvikling-hvor-skal-vi-hen/ 

Jeg bet meg spesielt merke i dette: "Men selvudviklingsprocessen må ikke slutte her. Når vi har fundet os selv, skal vi nemlig igen rette vores opmærksomhed mod andre, og nu kan vi gøre det på en langt mere ægte og hjælpsom måde. At gøre en positiv forskel for andre end sig selv kan give en dyb følelse af mening, og især følsomme mennesker har svært ved at blive tilfredse i livet uden den."

Inntrykk

Så langt tilbake som jeg kan huske, så har det alltid vært noe musikk, en bok eller film som har gjort ekstra store inntrykk på meg. Med store inntrykk mener jeg STORE. En handling i en bok har på en måte invadert meg, jeg har ikke klart å legge boken bort når jeg var ferdig med den og tenkt at dette var en god bok. Nei, jeg har kanskje lest den flere ganger, kanskje spesielle deler har gjort større inntrykk enn andre, og jeg har hatt en tendens til å analysere. På mange måter har jeg blitt en del av handlingen.

Som liten var jeg mye på biblioteket med min mor. Som tenåring hadde jeg lest de ungdomsbøkene som appellerte til meg, så da begynte jeg å titte litt på voksenavdelingen. Det var ofte de samme bøkene som gikk igjen, jeg var litt skeptisk til å prøve nye ting. Handlingen måtte i så fall gripe meg ganske fort. Hvis den gjorde det så "forsvant" jeg fort for omgivelsene rundt meg. Det kunne være vanskelig da å få kontakt med meg - jeg var langt inne i handlingen. Slik er jeg forresten i dag også...

Vi hadde ikke fjernsyn da jeg var liten, men jeg husker jeg fikk se barne-tv hos en kamerat. Da var Colargol den store helten. Jeg ble så fascinert av denne bjørnen, at jeg tegnet Colargol hele tiden og fikk den på trykk i avisen :) Torbjørn Egner var en forfatter som også fascinerte meg, og jeg tegnet og skrev til han - og fikk svar! Det var stort husker jeg.

Musikk betød (og betyr fremdeles) mye for meg. Det kan være en tekst som gjør inntrykk eller bare musikken, men mest er det kombinasjonen av disse. Hører jeg på Nirvana f.eks og jeg er i et spesielt humør, så er det nok musikken som gjør sterkest inntrykk. Råskapen, sårheten og desperasjonen. Leonard Cohens melankoli gjør også stort inntrykk. Jeg er en melankoliker og siden musikken gjør så sterkt inntrykk, så må jeg være litt obs at den ikke drar meg ned for det kan den gjøre. For mye av denne type musikk er ikke bra for meg. Jeg hører en del på Bjørn Eidsvåg - hans tekster gir meg mye. Akkurat nå er det Bo Kaspers orkester som fenger og berører meg. Det er tekster som får meg til å tenke.

En film som gjorde stort inntrykk på meg, var "Sea of Love" med Al Pacino og Ellen Barkin. Jeg kom til slutt ut av tellingen antall ganger jeg så den på kino. Det var ikke selve handlingen som gjorde det største inntrykket, men karakteren Pacino spiller i filmen. En litt rufsete type, lettere alkoholisert, men sympatisk. Man føler med ham.

Det er gjerne de litt mørke og dystre typene som fenger meg. De som er komplekse i sin væremåte. Som f.eks Heathcliff i "Stormfulle høyder". Det er personer man kan analysere, de har gjerne et komplekst sjeleliv, det finnes mye mørke i de, og man vil så gjerne tro at det også finnes noe godt der også dypt inni.

Problemet mitt er at jeg blir så fascinert at det kan gå ut over det virkelige liv. Har tenkt mange ganger på hvorfor jeg er sånn? Andre kan jo også bli fascinert over ting de ser, men de blir likevel ikke slik som meg. Er det fordi jeg føler livet mitt er så kjedelig at jeg flykter inn i fantasiverdenen? Eller er det igjen dette filteret jeg mangler som gjør at enkeltskjebner gjør så store inntrykk? Jeg har følt meg unormal siden jeg er sånn. Men vet jo nå at unormal er jeg ikke. Det er dette karaktertrekket som gjør meg til den jeg er. Men det er slitsomt å ha det slik - det er slitsomt at det som skal være avslapping kan føre til så mange tanker. Vet ikke helt hva jeg kan gjøre for å unngå det heller.

Kurs og mestring

Jeg har vært på et to-dagers kurs i excel i regi av jobben. Første dagen ble jeg kjørt  til kursstedet (og hentet), så det kan vel knapt kalles mestring sånn sett. Bortsett fra at jeg grudde meg til selve kurset, var nervøs for om det var mange deltakere, om jeg ville klare å følge med, om jeg kom til å bli veldig trøtt osv. Men det gikk over all forventning. Vi var kun 6 tror jeg, og jeg klarte å presentere meg uten å være nervøs.

Dag to var mer utfordrende. Jeg hadde bestemt meg for å la bilen stå i Arna mens jeg tok toget til byen, og derifra bybanen videre. Fra bybanen var det ca 5 min. å gå, og vi hadde fått en beskrivelse. Jeg lette en liten stund etter rette gaten, men med hjelp av GPS på mobilen, klarte jeg å finne rett vei. Hadde god tid, og det tror jeg er et "must" for oss høysensitive. Vi har jo lett for å stresse når vi er under press, så det å unngå det ved å legge inn litt ekstra tid, er ikke så dumt. Det samme har jeg også begynt med når jeg skal på jobbreiser. Jeg reiser heller dagen i forveien slik at jeg kan ta det hele i ro og mak. Det er ikke fjusk; det er å legge forholdene til rette.

Vel overstått kurs vandret jeg samme vei tilbake for å ta bybanen ned til byen igjen. Selvfølgelig måtte den helv....Skyssappen låse seg, så da bybanen kom, turde jeg ikke hoppe på i tilfelle kontroll. Billetten var kjøpt på mobilen, men hva hjelper det når alt bare går i lås? Da kjente jeg trøttheten komme for alvor, og jeg bare måtte snakke med noen. Roet meg etter samtalen, og så kom nå neste bybane. Smikkfull, så det ble å stå hele veien. Ble mere ventetid i byen for toget gikk ikke før ca en halvtime senere, men det sto nå på perrongen, så fikk komme meg inn og satt meg ned. Men da kjente jeg for alvor at jeg var sliten. Det var jo masse inntrykk hele dagen. Det ble grandiosa til middag - orket ikke finne på noe annet. Utrolig deilig å komme hjem og bare synke ned i sofaen. Og ikke minst; å vite at jeg hadde gjennomført kurset og det jeg hadde sett meg fore. Senere på kvelden fikk jeg en liten reaksjon pga at jeg var så sliten, kjente meg litt ensom der jeg satt. Men helt ærlig; jeg hadde vel ikke vært mye til selskap for noen akkurat den kvelden. Det er en sannhet som sitter langt inne for meg å innrømme egentlig.

"You can only be who you truly are, so work towards being the best you can be."

Det er en sannhet i den overskriften ja. Man kan ikke være en annen enn den man er, men målet må være å bli den beste utgaven av en selv. Vi har jo alle våre feil og mangler, så perfekte kan ingen være. Søker man perfeksjon, tror jeg man ganske raskt vil føle at en feiler noe grovt. Mange av oss HSP'ere er perfeksjonister, men det har vel ikke akkurat ført så veldig mye positivt med seg for man blir aldri fornøyd. Det er vel og bra å være nøye altså, men kanskje man bør være fornøyd med at man iallefall har gjort sitt beste?

Men så er det spørsmålet; hvem er jeg egentlig? Når man skreller bort lag for lag med usikkerhet, negativitet, utrygghet, sinne, frustrasjon...hva står man igjen med da? Hva er kjernen? Jeg prøver å tenke tilbake på meg selv som barn. Hvem var jeg? Jeg var jo i utgangspunktet et snilt barn vil jeg si. Selv om jeg var enebarn (til jeg var nesten 13 år) og bortskjemt på mange måter, så elsket jeg å dele med vennene mine. Fikk jeg godterier, så var det en selvfølge å dele med andre. Jeg var et enkelt barn på den måten at jeg var flink å aktivisere meg selv. Her kom nok HSP-trekket veldig frem; jeg elsket å sitte for meg selv, og leke og fantasere. De "mindre gode" HSP-trekkene kom frem når vi skulle noe, og jeg måtte gå med klær som vred seg eller stakk og klødde osv. Og hva om jeg ble tissetrengt (noe jeg selvsagt alltid ble)? Men - kanskje grunnen til at jeg ble vanskelig var at jeg ante hvor stresset jeg ville bli etterpå? Det var nok ingen bevisste tanker muligens, men likevel... Erfaringene mine var jo at jeg ble veldig trøtt og sliten, og da slo jeg meg vrang. Det er jo ikke noe unormalt i det, men alt går mye dypere med en HSP.

Da jeg var 5 år flyttet vi fra Fyllingsdalen til Knarvik. Det var først i årene etter det jeg kan huske at jeg første gangen kjente på sjalusifølelsen. Jeg hadde fått meg en venninne, og vi lekte greit sammen. Men så fikk hun seg en venninne til, og vi var sjalu på hverandre. Da opplevde jeg også denne siden ved meg som har hengt litt ved; nemlig at jeg ble litt dominerende. Slik kan jeg ikke huske at jeg var før. Kan det ha noe med at jeg mistet min beste venn da vi flyttet fra Fyllingsdalen? Jeg husker at jeg savnet han veldig. Planen var også at noen andre venner av foreldrene mine skulle flytte med, de skulle bo ved siden av oss. De hadde barn på min alder, og dette var barn som jeg også var svært glad i. Men de planene ble forandret da de valgte å flytte til Stavanger pga jobb. Jeg husker jeg var skuffet. Kanskje gikk det mer innpå meg? Vanskelig å si, men jeg har nå tenkt på det. Jeg mistet på kort tid flere venner, men alle vet jo at barn omstiller seg lett...Vel... tror nok at høysensitive barn har litt vanskeligere med å omstille seg. Min erfaring iallefall.

Jeg var et veldig usikkert barn, redd for mye, så rart at den dominerende siden av meg kom frem i relasjon til venner. Men det var kanskje en måte å hevde meg på?

Så hvem er JEG? Det prøver jeg å finne ut av. Jeg tror vel ikke jeg er verre enn andre, og heller ikke bedre. Men til tider har jeg tvilt, og jeg har sagt mange ganger til psykologen min at jeg lurer på om jeg er et ondt menneske. Men ville et ondt menneske i det hele tatt tenkte på sånt?? Tror ikke det. Jeg tenker at jeg er en HSP i litt ubalanse, og nå gjelder det å få tilbake balansen i livet. Og ved å gjøre det, bli den beste utgaven av meg selv :)

"You can only be who you truly are, so work towards being the best you can be."