Personlighetstest

Jeg tok en personlighetstest på nettet. Ble INFJ, som stemmer godt med min høysensitivitet. Kjente meg veldig igjen. 

"The INFJ personality type is very rare, making up less than one percent of the population, but they nonetheless leave their mark on the world. As Diplomats (NF), they have an inborn sense of idealism and morality, but what sets them apart is the accompanying Judging (J) trait – INFJs are not idle dreamers, but people capable of taking concrete steps to realize their goals and make a lasting positive impact.

INFJs tend to see helping others as their purpose in life, but while people with this personality type can be found engaging rescue efforts and doing charity work, their real passion is to get to the heart of the issue so that people need not be rescued at all.

INFJs indeed share a very unique combination of traits: though soft-spoken, they have very strong opinions and will fight tirelessly for an idea they believe in. They are decisive and strong-willed, but will rarely use that energy for personal gain – INFJs will act with creativity, imagination, conviction and sensitivity not to create advantage, but to create balance. Egalitarianism and karma are very attractive ideas to INFJs, and they tend to believe that nothing would help the world so much as using love and compassion to soften the hearts of tyrants.

INFJs find it easy to make connections with others, and have a talent for warm, sensitive language, speaking in human terms, rather than with pure logic and fact. It makes sense that their friends and colleagues will come to think of them as quiet Extroverted types, but they would all do well to remember that INFJs need time alone to decompress and recharge, and to not become too alarmed when they suddenly withdraw. INFJs take great care of other’s feelings, and they expect the favor to be returned – sometimes that means giving them the space they need for a few days.

Really though, it is most important for INFJs to remember to take care of themselves. The passion of their convictions is perfectly capable of carrying them past their breaking point and if their zeal gets out of hand, they can find themselves exhausted, unhealthy and stressed. This becomes especially apparent when INFJs find themselves up against conflict and criticism – their sensitivity forces them to do everything they can to evade these seemingly personal attacks, but when the circumstances are unavoidable, they can fight back in highly irrational, unhelpful ways.

To INFJs, the world is a place full of inequity – but it doesn’t have to be. No other personality type is better suited to create a movement to right a wrong, no matter how big or small. INFJs just need to remember that while they’re busy taking care of the world, they need to take care of themselves, too."

Her kan du lese hele resultatet, evt. ta testen selv

Å måtte ha kontroll

Det sies at HSP'ere passer perfekt som foredragsholdere. For det første føler vi at vi har noe viktig å si som andre kanskje ikke har fått med seg. Når lytterne føler de at de har fått en god presentasjon av noe, og gir uttrykk for det, føler vi at vi får en slags belønning. Og sist, men ikke minst; det vil aldri skje at vi møter opp uten å være meget godt forberedt ;-)

Men - mange HSP'ere vegrer seg for å komme i en slik situasjon at de må holde foredrag. Hvorfor? Kan bare snakke for meg selv, men for meg har dette alltid vært svært vanskelig. Å stå foran i klasserommet og skulle fremføre et arbeide - det var redselsfullt! Hjertepumpen jobbet for fullt, og jeg måtte svelge hele tiden. Følte meg dum, utrygg og svært ukomfortabel. I dag tenker jeg at det har med følelsen av å miste kontroll å gjøre, redselen for å dumme seg ut... Og sikkert mange, mange andre grunner. For meg har det nok også å gjøre med dette at JEG er i fokus, jeg som helst sitter og lytter i en forsamling, jeg skal nå være den som snakker og er den aktive. Og hva har JEG å bidra med? Andre er jo så mye flinkere...

Så dette med å snakke foran en stor forsamling har ikke vært et tema en gang de siste årene. De første årene på jobb var jeg heller aldri aktiv på møter, og de gangene jeg måtte si noe, var det med skjelvende røst. Det er faktisk i forandring nå...

I morgen skal jeg holde et kurs for mine kolleger. Nå er vi heldigvis ikke mer enn 9 tilsammen, og jeg kjenner jo alle veldig godt etterhvert. Likevel er jeg opptatt av å (be)vise for dem at dette kan jeg! Har forberedt meg godt gjennom lengre tid, men sent lørdagskvelden kom jeg til å tenke på noe som jeg ikke skjønte... Og herregud - DET tankespinneriet! Måtte inn på dataen for å lete og se om jeg fant ut av det, men nei. Det endte med at jeg bare MÅTTE skyve det bort, jeg kan ikke gjøre annet enn mitt beste. Jeg skal holde kurs i en del av en stor kurspakke, og alt stoff er tydeligvis ikke lagt ut ennå, så jeg har ingen annen mulighet enn å la det bero.

Problemet er at jeg vil så gjerne vite, vil så gjerne ha kontroll og oversikt. Og når jeg ikke har den oversikten, så føler jeg at jeg mister kontroll. Er ikke første gangen en lørdagskveld har blitt brukt til å lete febrilsk etter svar på jobbrelaterte ting :)

Allergi

Vår etter vår skjer det samme. Jeg får en voldsom trøtthet, Ofte vondt i hodet,det svir i øynene, har masse slim i halsen og er småtett i nesen. Man skulle jo tro jeg hadde pollenallergi, men nei. Jeg er testet for det meste, bjørk, burot, gress... Har ikke noe utslag, men like fullt er jeg plaget. Heldigvis er det ikke i alvorlig grad, men nok til at det er plagsomt.

Husker også for en del år siden, en episode fra da jeg var på vei fra bussen og til der jeg jobbet. Det var et lite stykke å gå. Jeg begynte å svi så voldsomt i øynene og det rant hele veien. Det tok sin tid før det gav seg, så ut som jeg hadde grått! Og det begynte igjen da jeg gikk til bussen. Det må jo ha vært et allergisk anfall? Husker også at jeg hadde problemer med å sitte ute og lese til eksamen på hytten. Der er vi jo omringet av bjørk og gress...

I det siste har jeg lurt på om det har noe sammenheng med at jeg er HSP. Vi er ekstra utsatt for allergier har jeg lest. Nå har ikke jeg jo ikke allergi, men kan det likevel være at jeg blir plaget pga at jeg er ekstra vâr? Jeg vet ikke, er bare noen tanker jeg har gjort meg i det siste. Jeg er jo så vâr overfor lapper i klær, og jeg kan føle smerte/ubehag av de forunderligste ting. Jeg har prøvd å søke litt på nettet for å se om noen har skrevet om det, men finner ingenting. I gruppen for høysensitive på facebook, leste jeg derimot om en som opplevde det samme som meg. Så kanskje er vi flere?

Eller så viser testene de bruker feil. Kom over en artikkel om det: http://www.nrk.no/livsstil/--allergitester-tar-svaert-ofte-feil-1.8016985. Det er jo ganske ille da, der går man til lege for å få hjelp og så kan resultatene være så misvisende. Ikke så rart at man mister tiltroen til legene etterhvert...

Etter den søte kløe...

Jeg var på hundeutstilling i går, og i dag får jeg svi i form av en enorm trøtthet. Føler meg utmattet og det verker i hele kroppen. Øynene føles tunge, og jeg klarer ikke få noe gjort. Tidligere forsto jeg ikke hvorfor jeg alltid var så trøtt etter slike dager, men nå vet jeg jo at det skyldes HS.

Selv om dagen var topp på alle måter, så får man ikke slappet av. Man er omringet av støy og alt surret rundt en, fører til overload. Man blir mettet av inntrykk i både kropp og sjel rett og slett. Egentlig skulle jeg tatt meg fri fra jobb etter slike dager, men det er jo ikke alltid det går. Ikke vil jeg kutte ut dette med hundeutstillinger heller, for jeg elsker det jo! Når det er arrangement over flere dager og jeg har et sted hvor jeg kan trekke meg litt bort, er det bedre.

Det er iallefall viktig å ta hensyn til formen i dag. Ellers er det lett for at bagateller kan utløse tårestrøm. Overloaden går jo ikke bare på det fysiske, men vel så mye på det psykiske. Man er mer skjør pga at man er så sliten. Det er så lett for at dette kan gå ut over andre, så det er en utfordring å forhindre det.

Litt er bedre enn ingenting...

Jeg må ha orden og struktur, og når jeg ikke har det rundt meg, kjenner jeg at det skaper stress og uro. Jeg ser alt som jeg burde gjort, klær som skulle vært brettet sammen, skuffer og skap som skulle vært ryddet. Strykebrettet som står i stuen er full av klær og diverse papirer... Utstillingsbordet likeså. Er det en flate å legge ting på, så legges det der. Sikkert ikke et ukjent fenomen for noen dette, men jeg blir stresset av det.

Jeg må ha oversikt og vite hvor ting er. Er en sokk borte eller jeg ikke finner den ene t-skjorten min, så begynner stresset og tankekjøret. Litt problematisk i og med at sokker har en lei tendens til å fordufte ;-) Så står jeg der med en haug med sokker, som ikke hører sammen i det hele tatt. Får lyst til å bare kaste alle sammen og heller kjøpe nye... 

Men av og til må rot være rot. Jeg har behov for hviledager innimellom. Dager der jeg bare kan få lov til å sitte i sofaen, glo på tv eller lese. Jeg må bare akseptere at slik er jeg. Og tar jeg ikke hensyn til det, går det ikke så bra. Kunsten er å kunne gjøre det med god samvittighet... For det ER virkelig vanskelig å slappe av når man vet at det er ting som skulle vært gjort. 

Det jeg prøver nå er å gjøre litt og være fornøyd med det. Litt er bedre enn ingenting. Jeg klarte kanskje ikke å få bort all haugen med klær som lå i kjelleren, men jeg klarte å ta noe. Kanskje klarer jeg resten i morgen...eller kanskje jeg tar det i helgen. Det løper jo ikke bort da (dessverre kanskje hehe). 

You've gotta get up and try, try, try

Av og til trenger man noen som pusher en litt. Som sier sin mening selv om det kan være tøft å høre. Hvis det mennesket er en som står deg nær, vet du jo at de sier det fordi de bryr seg og ønsker å hjelpe. Man er ikke alltid mottagelig der og da, men etterhvert går det opp for en at de har jo rett! 

Jeg er glad for at jeg har noen sånne i livet mitt. Som ikke bare jatter med, men som kommer med konstruktive tilbakemeldinger. Og som f.eks på en tung dag kan sende en lenke med en låt som gir en litt krefter igjen. Dette er en stund siden nå, men nettopp på en slik tung dag der alt virket svart, kom denne låten av Pink. Jeg hørte ikke på den da, var for sint og såret til det. Men dagen etter var sinne borte, og jeg var bare lei meg. Det var første gangen jeg hørte denne låten, men teksten gikk rett inn. "Where there is a flame, someone's bound to get burned. But just because it burns, doesn't mean you're gonna die. You're gotta get up and try, try, try..." Føltes som hun sang direkte til meg. Så jeg kom meg opp. Og kjente at jeg fikk litt "guts". 

Det er ikke alltid så kjekt å høre sannheten. Sannheten svir, men dog... Som psykologen min ville sagt; du dør ikke av det. Og det har han jo rett i ;-)

Om å snuble og reise seg igjen

Det kan virke som at hver gang man opplever å surfe på en medgangsbølge, så snur vinden og plutselig blir en slått over ende av en bråttsjø. Så blir en liggende i vannet, og kave og kave... Kommer ingensteds. Det føles som at man skal drukne, for det virker umulig å klare å holde hodet over vannet. Likevel klarer en omsider å få fotfeste. Man står og klarer å gå fremover, om enn noe vaklende.

Men tungt er det. De sterke strømningene i vannet prøver stadig å få en til å falle på nytt. Kanskje det er livets måte å gjøre en sterk på?

Når livet butter imot, er det å ha noen som BRYR seg uendelig viktig. Som ser en for det en virkelig er, og ikke slik man kanskje fremstår. For de sidene man liker minst ved seg selv blir ofte forsterket når man er nede.

Av og til skulle jeg virkelig helst sett at jeg ikke var HSP. Det å føle så mye hele tiden er tungt. Det er så lett å si at man ikke må la alt gå så inn på en, men for en HSP er jo nettopp det problemet; vi føler så mye og så sterkere enn andre. Kritikk trenger inn som knivstikk. Vet at dette ikke er lett å forstå for de som ikke er HSP'ere, men dette er min virkelighet. Det er derfor jeg har større vanskeligheter med å komme over konflikter enn andre. Jeg sier ikke med dette at andre alltid skal være nødt til å ta hensyn, men kanskje ha det litt i bakhodet? Å ha forståelse for hverandres særegenheter tror jeg er nøkkelen. Men det er slettes ikke enkelt å ha forståelse for andre om man føler man ikke får den samme forståelsen tilbake. Dette jobber jeg virkelig med.

Jeg har mange utfordringer fremover. Noen er tyngre enn andre. Når jeg av og til (eller ofte) feiler, så må jeg minne meg selv på at jeg faktisk har oppnådd mye på kort tid. Noe av dette er ting som før ville vært nesten utenkelig for meg å gjøre. Som å dra ut på hytten mutt putt alene (hadde to vofser med da) og være der i noen dager. Klare å fyre i peisen... Dette er mestring. Jeg er litt stolt av meg selv at jeg gjennomførte det. Men jeg skal ikke hvile på laurbærne - det er bare å fortsette.