Å ha medfølelse med seg selv

Selvmedfølelse må ikke forveksles med det å ha selvmedlidenhet med seg selv. Ordet selvmedlidenhet har en negativ klang; man ser for seg en person som syter og klager, og synes fryktelig synd på seg selv. Hvis man derimot sier at en har medfølelse med seg selv, så får det en litt annen betydning. Man har medfølelse og omsorg for seg selv. På samme måte som en ville hatt medfølelse med en venn som hadde det tungt, så kan man også ha medfølelse med seg selv. Man har så lett for å dømme seg selv, man er ofte sin egen verste dommer. Gjør man noe dumt så er det lett for å være beinhard med seg selv. Gjør en venn noe dumt, har vi alle lettere for å tilgi denne personen, men å tilgi seg selv er ikke alltid så enkelt.

Det sto en artikkel i BT om dette å ha medfølelse for seg selv:

http://www.bt.no/nyheter/innsikt/Ikke-var-sa-slem-mot-deg-selv-3260581.html#.VJ_7fr1w11Y.facebook

Litt morsomt for dette snakket psykologen om for ikke lenge siden.

På en annen nettside (http://psychcentral.com/blog/archives/2012/06/27/5-strategies-for-self-compassion/) fant jeg dette:

[...] self-compassion consists of three components:

1. Self-kindness: Being kind, gentle and understanding with yourself when you’re suffering. 
2. Common humanity: Realizing that you’re not alone in your struggles. When we’re struggling, we tend to feel especially isolated. We think we’re the only ones to experience loss, make mistakes, feel rejected or fail. But it’s these very struggles that are part of our shared experience as humans. 
3. Mindfulness: Observing life as it is, without being judgemental or suppressing your thoughts and feelings. 

Myths about Self-Compassion

Because beating ourselves up is so entrenched in our society, you still might be suspicious of self-compassion. Below, Neff dispels common myths that may stand in the way of people being kinder to themselves.

Myth: Self-compassion is self-pitying or egocentric.

Fact: Self-pity is being immersed in your own problems and forgetting that others struggle, too, Neff said. However, being self-compassionate is seeing things exactly as they are — no more and no less, she said. It means acknowledging that you’re suffering, while acknowledging that others have similar problems or are suffering even more. It’s putting your problems into perspective.

------------------------------------------------------------------------------

Myth: Self-compassion is self-indulgent.

Fact: Being self-compassionate doesn’t mean solely seeking pleasure, Neff said. It’s not shirking responsibilities or being slothful. Rather, self-compassion focuses on alleviating suffering. From this perspective, you consider whether something will hurt you in the long run, she said.

------------------------------------------------------------------------------

Myth: Self-criticism is an effective motivator.

Fact: There’s actually nothing motivating about criticizing yourself, Neff said, because it makes you fear failure and lose faith in yourself. Even if you do achieve great things, you’re often miserable, anyway.

It’s interesting that in other areas of our lives we understand that being harsh doesn’t work. Take the example of parenting. Decades ago, we thought that harsh punishment and criticism were effective in keeping kids in line and helping them do well, Neff said.

However, today, we know that being a supportive and encouraging parent is more beneficial. (When you’re told you’re a failure, the last thing you think you’re capable of is succeeding, or even trying.)

Self-compassion acts like a nurturing parent, she said. So even when you don’t do well, you’re still supportive and accepting of yourself. Like a kind parent, your support and love are unconditional, and you realize that it’s perfectly OK to be imperfect.

This doesn’t mean being complacent. Self-criticism tears us down; it presumes that “I am bad.” Self-compassion, however, focuses on changing the behavior that’s making you unhealthy or unhappy, Neff said.

------------------------------------------------------------------------------

Man kan lese til øyet blir stort og vått, men å gjennomføre dette i praksis er ikke alltid lett. Man skal være sterk for å være svak for å si den sånn.  Tror nok de fleste føler selvmedlidenhet i vanskelige stunder, og det er ikke enkelt å se at også andre har det vondt. Man vet det jo, men likevel; man blir litt blind. Men selvmedlidenhet fører ikke noe godt med seg, for man kommer inn i en ond sirkel med negative tanker. 

Både i går og i dag har jeg hatt perioder der jeg har følt veldig synd på meg selv. Jeg har følt meg alene og ensom. Tror jeg blir veldig emosjonell i julen og følelsene fra ifjor sitter i. Tror også at høytiden forsterker de vonde følelsene. I tillegg er det lille Sofies 5-års dag i morgen - har en del tanker rundt den dagen. Men - jeg klarte å komme meg ut en liten tur! Den ble ikke så lang som jeg ville, men jeg måtte si til meg selv at det var bra nok. Det er ikke så lett det der... jeg klarer liksom ikke gjøre ting bare halvveis, det er jeg ikke fornøyd med. Så nå trener jeg på å være fornøyd med det jeg faktisk klarer. Nå tenkte jeg å lage meg en kopp te - fordi jeg fortjener det :)

Misunnelse

De fleste av oss ønsker jo å bli sett på som gode mennesker. Man ønsker å bli likt og få aksept. Men hva vil det si å være et godt menneske? Hvis man ikke alltid klarer å være den andre forventer at en skal være, vil det da si at man ikke er et godt menneske?

Man skal jo helst ikke være misunnelig på andre, noen mener sågar at det er en av de mest ondsinnede følelsene et menneske kan ha. Misunnelse blir i den katolske troen sett på som en av de "syv dødssynder".  Å misunne vil jo si at man ikke unner en annen person den fremgangen den personen har. Eller...? Å se andre lykkes på områder hvor en selv har mislyktes gjør noe med selvtilliten. Og når det gjentar seg, så får man en følelse av å sitte med dårlige kort på hånden. Det blir da en ond sirkel. Det er ikke det at man ikke unner andre lykke, men man skulle så gjerne opplevd litt av den lykken selv også. Å ha den følelsen av at man i utgangspunktet har fått utdelt dårlige kort, hjelper jo ikke akkurat på selvfølelsen. Det er en destruktiv tankegang som blir vanskelig å komme ut av.

Misunnelse og sjalusi hører i hop. Det er ikke særlig positive merkelapper å få hengende på seg. Men igjen: er man et dårlig menneske om man skulle føle misunnelse og sjalusi av og til? Føler ikke alle et stikk av sjalusi eller misunnelse en gang i blant? Gjør det de da til dårlige mennesker?

For å bryte denne trenden er det viktig å innrømme for seg selv og andre at man faktisk er misunnelig. Ved å snakke med nære venner om det, så får man kanskje opp øynene for at de man ser på som så vellykkede, kanskje ikke har de samme oppfatningene om seg selv? Så må man prøve å fokusere på hva som faktisk er bra i ens eget liv.

Men det er vanskelig å se hva som er bra når man har slike dystre og destruktive tanker at "alle andre" har det så mye bedre. Så kjenner man skam fordi man føler det slik. Man vet jo at det egentlig er "forbudte" og negative følelser. Men barndommens minner fra gymtimene på skolen, der man skulle deles inn i lag og du alltid var den som står igjen til sist... de minnene er tunge og de setter spor. Så ungdomstiden... Det å ikke bli valgt, det å være hun som alltid satt hjemme mens andre var ute. Å tilhøre de som ikke blir sett... Følelsen av å være usynlig kan henge lenge i.

Det paradoksale er at man er redd for å miste nære venner, men væremåten gjør at man skyver de bort. For hvem vil være sammen med noen som så åpenbart er misunnelig og viser sjalusi? De utstråler jo ikke akkurat positive energier, snarere tvert imot. Det er verdt å tenke på, men ikke enkelt når man står midt oppi det.

Å akseptere seg selv for den man er er viktig for ens videre vekst. Når man aksepterer en side man anser som vond hos en selv, blir den ikke så farlig lenger. Trollet sprekker kan man si.

På nettsiden Yogaportalen.no fant jeg følgende artikkel om mindfulness og akseptering:

"Akseptering er altså ikke en bevegelse bort fra smerten ved vanskelige tanker og følelser, men heller en klar erkjennelse av at disse tankene og følelsene faktisk er der. Dette er viktig. For det er først når vi erkjenner at noe er virkelig, at vi faktisk kan gjøre noe med det.

Dette siste er faktisk svært viktig. For ofte kan akseptering bli blandet sammen med det å gi opp, eller med resignasjon. Akseptering er ikke det samme som å gi opp. Det er faktisk nært opp til det motsatte. Når vi gir opp, så henfaller vi til passivitet. Det har ingen energi i seg. Akseptering derimot har i seg både ro og styrke. Akseptering betyr kun å erfare en situasjon fullt og helt. Punktum.

På den måten kan vi si at akseptering er det samme som å leve livet på livets egne premisser, ikke på mine premisser. Akseptering innebærer å forholde seg til livet slik det er, og å gi slipp på hvordan jeg synes det burde være. Noen ganger kan det virke nærmest umulig, men likevel, all indre konflikt, lidelse og uro starter med et ønske om at noe skulle være annerledes enn det er. Dette er noe å reflektere over.

Det er vanskelig å akseptere vonde tanker og vanskelige følelser siden de skaper mye smerte, så det er forståelig å kjempe imot. Mange blir forvirret når de hører om akseptering i forbindelse med problemene sine. De skiller ikke mellom å gi opp og å akseptere, og tror at de blir bedt om å akseptere at de alltid skal ha problemer. Det er ikke det som menes. Hvis jeg skal beskrive det metaforisk vil jeg si at å akseptere betyr at du er oppmerksom på at du er himmelen og ikke skyene, du er havet, ikke bølgene. Å akseptere betyr at du er åpen nok til å romme all din erfaring."

(http://yogaportalen.no/index.php/yogabloggen-alt-om-yoga/61-viggo-johansen/411-mindfulness-og-akseptering)

O'jul med din glede...

Er det bare jeg som som føler at julen i år har begynt ekstremt tidlig? Jeg går iallefall veldig til det nå, det er reklame på reklame overalt! Juletrær trodde jeg hørte til når julegatene åpnet, men nå synes jeg at jeg har sett juletrær på kjøpesentre i mange uker allerede. Julen mister litt av magien for meg da. Man er lei julen når julen først er her. Det er nok ikke alle som føler det slik, men tror en del gjør det.

Julen kan for noen være en sår tid. Det er jo den høytiden der FAMILIEN med stor F står i sentrum. For de som har mistet et kjært familiemedlem er derfor dette en tung tid å komme gjennom. Og så skal man være så glad - det går jo igjen i alle reklamene. Julen er nisse, snø, gaver, familie og idyll. Forventningene er så store... Men for noen er julen ensbetydende med alkohol, fyll, krangling og angst... Drømmen om en fin jul forblir en drøm. For andre er julen kanskje bedre nå, men dårlige minner om tidligere juler sitter i.

Selv har jeg både gode og dårlige minner. Men jeg prøver å fokusere på det som har vært bra :) Ler ennå av et minne fra en tidligere jul. Mine besteforeldre hadde spurt foreldrene mine hva de ønsket seg. En sekk med hundrelapper var svaret. Så kom juleaften og mine besteforeldre kom på besøk. De hadde som vanlig en masse pakkenelliker med seg, og deriblant en svært sort bosspose. Da jeg tok tak i den for å bære den opp, ropte min farmor at jeg måtte bære den forsiktig. Jeg bar den nesten med andakt, forsto ikke stort for posen var jo lett... De hadde hatt det så festlig da de så hvor forsiktig jeg bar denne posen :) Senere på kvelden da vi åpnet posen fikk vi oss en god latter alle mann. Oppi posen lå det....masse hundrelapper! Så mine foreldre fikk det de ønsket hehe.

Ifjor på denne tiden var jeg syk. Minnes ikke den julen med glede. Jeg gikk i svart bokstavelig talt. Kom hjem sent julaften til et hus uten strøm. Hele Risnes var mørklagt. Inni meg var jeg også mørklagt, det føltes som om strømmen hadde gått flere steder... I år er jeg heldigvis bedre.

Mye har skjedd. Året har vært preget av konflikter, tap, sykdom og sorg. Selvsagt av mye glede også, men det er liksom de vonde tingene man husker... For meg er det vanskelig å glede seg til noe når man ser mennesker man er glad i slite med dyp sorg. Man vil så gjerne hjelpe til slik at noe av smerten lindrer, men det er ikke så lett.

Jeg blir alltid nostalgisk og emosjonell (eller skal jeg si enda mer emosjonell?) på denne tiden. Spesielt når året er i ferd med å ebbe ut. Slik har jeg alltid vært, fra jeg var liten. Har aldri likt at ting tar slutt, og det er litt slik det føles; et år er i ferd med å ta slutt. Det er noe vemodig ved det. Man tenker på alle de som ikke er her mer, som gikk bort i løpet av året. Hva vil det nye året bringe?

For meg begynner julen lillejulaften når Grevinnen og hovmesteren går på skjermen. Jeg ler ikke like mye, det skal innrømmes, men det er tradisjon og kos. Så må jeg ha med meg Askepott og Reisen til julestjernen på julaften. Det er egentlig først da min julestemning kommer. Og ikke minst kl 17 når Sølvguttene synger julen inn og duften av pinnekjøtt strømmer gjennom leiligheten. Og selv om tankene mine kommer være hos en kjær en, så skal jeg kose meg også. Prøve iallefall ;-)

Å lære seg å navigere...

Jeg nevnte på slutten av forrige blogginnlegg dette med å lære seg å navigere. Det er ikke lett. Spesielt ikke på vindfulle dager der bølgene går høyt. Men jo høyere bølgene går jo viktigere er det jo å kunne styre skuten. Man kan ikke vente at livet bare skal besto av vindfrie dager og svake dønninger - livet gir vær av alle typer. Man kan ikke la seg velte av en kraftig vindråse, men lære seg å stå i vinden. Skulle man falle så må man prøve å komme seg opp igjen.

Synes det å sammenligne livet med en seilskute gir et godt bilde. Kan man ikke styre og navigere, vil skuten komme ut av kurs. Det samme vil skje om en ikke står ved roret i eget liv.

Jeg jobber med å være skipper på egen skute. Men det er veldig lett å overlate kommandoen til andre merker jeg, spesielt i hardt vær. Da får jeg lyst å gi roret til andre, la andre ta ansvaret og selv krype ned i byssen ;-)

Jeg vet ikke hvor mye av dette som er typisk HSP. Men tenker at vi som er ekstra sensitive er ofte hudløse, og derfor ikke særlig motstandsdyktige mot "ekstremvær".  Det skal iallefall ikke mye vind og vær til før jeg kjenner det på kroppen min.

Jeg har lagt bak meg en utrolig flott utstillingshelg. Men det å forholde seg til masse mennesker samt mye tråkking, bæring og mye lyd setter sine spor. Og når jeg er sliten er jeg på det svakeste følelsmessig. Da skal det ikke mye vind til før jeg vakler. Men jeg tenker; å vakle litt er bedre enn å falle. Og jeg er mere obs nå på hva disse impulsene utenfra gjør med meg. Jeg vet hvor viktig det er å hvile etter slike dager. Ta små pauser, som å ta seg et bad i badekaret på hotellrommet etter utstillingen første dag. Få meg en liten "powernap" - det gjør meg bedre rustet. Siste dagen på utstillingen kunne jeg ikke det, og da kjente jeg at jeg var temmelig flat for batterier. I går var batteriet gått tomt, men jeg hadde heldigvis ingenting jeg måtte gjøre, så da hvilte jeg. Jeg må bare akseptere at sånn er det.

Om sorg

Sorg er prisen man må betale for kjærligheten en har følt, enten det er til et menneske eller et dyr. Jeg vil også påstå at sorgen over et dyr ikke er mindre eller annerledes enn den sorgen man opplever når man mister et menneske som sto en nær. Man går gjennom nøyaktig de samme sorgfasene - som benektelse, sinne, depresjon og aksept, men de forskjellige fasene tar kortere tid. Min sorg er iallefall ikke noe annerledes; jeg har samme følelse av avmakt, tomhet, skyldfølelse og behov for å gå gjennom hendelsesforløpet om og om igjen... (det siste punktet er nok typisk for oss HSP'ere).

"Du har skaffet deg mye sorg" sa noen til meg en gang siden jeg har mange hunder. Ja, jeg har jo det, men ville jeg vært den sorgen foruten? Nei! Sorg er en del av livet, og all den kjærlighet og hengivenhet som hundene gir meg, veier opp for sorgen når den måtte komme. Problemet mitt er at jeg har en tendens til å dyrke sorgen, rive av skorpen og på den måten forlenge smerten. Dette er jeg bevisst på nå. Jeg vil likevel tillate meg selv å kjenne på smerten, merke hvordan den kjennes ut fysisk i kroppen min. Akseptere at sånn er det nå, men jeg dør ikke av det. Føler jeg for å gråte, så skal jeg tillate det. Har ingen tro på å holde følelsene inne. For meg funker ikke det, men det er likevel viktig å være klar over at alle er forskjellig, og man sørger forskjellig. Det finnes ingen oppskrift på sorg - her må man bare kjenne hva som er rett for en selv. Jeg er et sterkt følelsesmenneske, og det å holde tårene tilbake blir feil for meg. Det hjelper ofte å få ut litt av det trykket som bygger seg opp innvendig. De som sier at sorg ikke kan gi fysisk smerte har ikke opplevd ordentlig sorg mener jeg. Det å sørge er tungt arbeid.

For meg hjelper det å skrive. Det hjelper også å se på bilder, men DET er tøft! Men jeg tror det er bedre å ta den smerten nå, enn å utsette det for så å rippe opp i det vonde. Så er det viktig å ta seg pauser i sorgen - se film, gå en tur f.eks. Og prate ikke minst, men jeg vet at det kan bli for mye prat, for mye grubling, og DET må jeg passe meg for. Men det er ikke enkelt når alt som står i hodet på deg er den lille vofsen som ikke er mere, som ikke skulle bli mer enn 4 1/2 år...man kjenner på sinne for hvor er rettferdigheten i dette? Men verden er ikke rettferdig alltid, det ser man jo stadig vekk. Folk rammes av sykdommer og ulykker, men livet må gå videre uansett...

Ja, jeg har skaffet meg mye sorg, men som sagt; jeg ville ikke vært mine skjønne små foruten. Man må bare akseptere at havet er ikke alltid blikkstille - man må bare lære å navigere og finne måter å takle bølgene på.

Veien videre

Jeg har vært litt usikker om jeg skal fortsette denne bloggen eller ikke. Er fremdeles i tenkeboksen. Det siste jeg vil er å fokusere på det negative - samtidig er det ikke til å legge skjul på at det å være HSP for meg ER litt tøft til tider. Men så kommer tankene; er det HSP eller er det andre ting som gjør at det blir tøft, f.eks stoffskiftesykdommen "min" som faktisk kan forårsake depresjon uten riktig medisinering? Som også gjør at energien min til tider er lik 0, at jeg har smerter i ledd og derfor føler meg som en hypokonder for jeg føler jeg har så mange diffuse plager. Mest sannsynlig er det en blanding, og dette at jeg aldri har forstått meg selv pga dette karaktertrekket.

Når jeg leser om andres erfaringer, så ser jeg mange likhetstrekk med meg selv. Man har alltid følt seg annerledes uten egentlig å kunne sette fingeren på hva denne annerledesheten besto i. Sensitiviteten er blitt sett på som noe negativt, "nå overreagerer hun igjen" osv. Skremmende mange sliter. Men det er også de som lever godt med karaktertrekket. Og det er dit jeg vil! Og selv om jeg sliter med fysiske plager, så er jeg jo ikke alene om det. Det er så mange som sliter med mer eller mindre alvorlige lidelser. Jeg er forbauset mange ganger hvor enkelte tar kreftene fra! Det er beundringsverdig å se disse som kjemper mot kreften, hvilken kampvilje som finnes i de. Og selv om de får det ene slaget etter det andre, så havner de på beina igjen.

Jeg vil som sagt leve godt med mitt karaktertrekk. Det er kun jeg som kan gjøre noe med det. Så håper jeg selvsagt at jeg får hjelp av legen min til å finne en løsning på de fysiske plagene. Litt lei av å føle at jeg ikke blir tatt på alvor.

Jeg vet også at det å fokusere på det positive kan være med på å hjelpe. Men enkelte slike "tenke positivt"-punkter føler jeg er vås. Det blir for lettvint og det virker som noen tror det bare er å ta seg sammen. Så enkelt er det ikke! Og klarer man det ikke, så føler man seg utilstrekkelig og synker bare enda mer ned i "skiten".

Jeg har mere tro på å være fornøyd med det en faktisk klarer og fokusere på det. Om det bare er å ha klart å støvsuge den dagen, eller satt på en maskin; vel - alt monner. Og ingenting løper fra en ;-) (selv om jeg helst skulle sett at alt skittentøyet bare forsvant på et mirakuløst vis uææææh!!) Som perfeksjonist skal jeg helst ta hele huset før jeg er fornøyd, men det makter jeg ikke og det må jeg bare innse. Så små skritt frem er bedre enn å stå stille.

I det siste har jeg hørt mye på Leonard Cohens siste utgitte plate. Akkurat da er jeg veldig glad for å være ekstra sensitiv for jeg blir så varm inni meg når jeg hører hans nydelige musikk :) Så har jeg kost meg med å se The Tudors på Nettflix. Jeg var alene hjemme da, og med en gang jeg satte meg ned kom den dårlige samvittigheten om alt jeg BURDE gjøre, men klarte fort å legge den bort. Fant ut at nei, nå er det Vibeke-tid og den skal nytes :)

Litt om usikkerhet

Jeg har et problem som jeg antar er typisk for en HSP; jeg vil nemlig formidle ALT jeg har på hjertet med en gang! Det minner om den gangen da jeg var liten og skulle formidle alt som hadde skjedd på skolen til min mor. Innimellom har jeg imidlertid litt skrivesperre, men så plutselig kan jeg skrive innlegg på innlegg.

Kom iallefall over en blogg i dag, som også omhandler det å leve med karaktertrekket særlig sensitiv. Her er lenken: http://veldigsensitiv.wordpress.com/ Hun skriver om mye som jeg kjenner meg igjen i, bl.a dette med usikkerhet og det å være engasjert i noe. 

Å være usikker og sårbar er jo på en måte vårt varemerke. Usikkerheten gjør oss sårbare. Det skal lite for å vippe meg av pinnen. Ene øyeblikket kan jeg være trygg på meg selv, trygg på mine og andres følelser - i neste øyblikk så raser alt. Og det skal ikke mye til for å få det til å rase; en uskyldig bemerkning, at en person ikke ler av noe jeg sier (mens alle de andre ler), et litt alvorlig ansikt osv. For jeg tror instinktivt at det må være noe galt med meg som gjør at denne personen ikke ler, det må ha noe med meg å gjøre at personen er alvorlig... Blir litt det samme som når man får komplimenter fra noen; det er  de negative tilbakemeldinger man tar inn over seg. De blir sannheter, mens alle de positive tilbakemeldingene tror man ikke på. Hvorfor er det slik?

Når jeg får denne usikkerheten over meg, blir jeg følelsesmessig naken. Jeg får så mange tanker, det blir et tankekjør uten like og tårene presser på. Føler meg verdiløs. Og jeg klarer ikke skyve det bort! Teknikkene kan jeg jo, men det er som om jeg straffer meg selv ved å ikke tillate meg å prøve å kjenne på følelsene og bare godta at de er der. I noen tilfeller har jeg klart det, men målet er å klare det i de aller fleste situasjoner. Og jeg har tro på at jeg skal klare det!

Etter slike episoder føler jeg meg som verdens mest egosentriske person. Og usikkerheten blir enda større. Kan jeg være en HSP jeg som er så selvopptatt at mine følelser plutselig blir så mye viktigere enn andres? Men selv den mest empatiske personen kan bli alt annet enn empatisk når han/hun er sliten og utbrent. Dette er noe jeg har en tendens til å glemme. Ikke at det er en unnskyldning for å oppføre seg sjofelt, men det er en forklaring på reaksjonen som oppstår. Og da må man bare jobbe videre slik at det ikke skjer igjen. Jeg kan ikke underslå at usikkerheten er der, den er en del av meg og det må jeg godta, men forhåpentligvis kan jeg lære meg å leve med det slik at det ikke går ut over andre. Og etterhvert som aksepten blir større, så minsker kanskje usikkerheten.

Dette med aksept er viktig. Det aller viktigste er å akseptere seg selv, men for en usikker person er det også viktig med aksept fra andre. Jeg er litt for opptatt av bekreftelser; må liksom ha bekreftelser og tilbakemeldinger på det meste. Det kan bli slitsomt for de rundt. Er ikke lenge siden jeg lurte på hva vitsen var med å skrive denne bloggen f.eks. Jeg fikk så lite tilbakemeldinger... Men det er jo ikke helt riktig da, jeg har jo faktisk fått mye tilbakemeldinger på den.

Jeg har faktisk gjort noen grep for å skjerme meg litt. Har bl.a gått ut av en del hundegrupper på facebook der diskusjonene kunne bli ganske så opphetede. Jeg følte jeg ble syndebukken i noen av diskusjonene fordi jeg stakk hodet mitt litt frem. Jeg vet jeg kan være kverulerende og sta, spesielt i saker der jeg føler noen blir urettferdig behandlet. Men i flere av diskusjonene som oppsto prøvde jeg bare å være saklig, og likevel ble jeg angrepet. Eller rettere sagt; jeg FØLTE jeg ble angrepet. Vi har jo alle forskjellige oppfatninger av en sak, det blir jo farget utifra vårt ståsted. Og i min verden ble det slik at jeg følte jeg ble tatt fordi jeg hadde andre meninger. Så for å beskytte meg selv, valgte jeg å gå bort fra støyen. Et lite skritt i rett retning :)

Det hjelper iallefall å se at jeg ikke er alene om å ha dette karaktertrekket. Å lese andres historier er som å lese om meg selv. Det er selvsagt individuelle forskjeller, men hovedtrekkene er de samme. Tankene er de samme. Utfordringene likefullt. Noen er kommet lenger, de ser på det å være særlig sensitiv som en styrke. Jo, i visse situasjoner så ser jeg også det. Jeg blir nok mye mere berørt av en sangtekst enn andre. Det å lytte til en vakker salme gir meg mange sinnsinntrykk på en gang. Jeg kan finne trøst og styrke i god musikk. Å gå i byen og kjenne solen treffe ansiktet mitt i det jeg passer en gatemusikant - det gjør også noe med meg. Da kan jeg kjenne streif av lykke.