Kroppens lykkepille

Serotonin er et kjemisk signalstoff som lages i hjernen. Det kan egentlig kalles for kroppens naturlige lykkepille for det virker inn på hele velværet. Ubalanse av stoffet kan føre til trøtthet, depresjon og søvnmangel. Årsakene til at produksjonen av serotonin kan gå ned kan være flere, men det er nok en kombinasjon av arv og miljø. For lite av vitaminet B12 kan også virke inn, og sukker er heller ikke særlig gunstig.

Vi vet at HSP er arvelig. Er man HSP og lever et liv der man stadig vekk lar seg overvelde av ytre påvirkninger uten å ta hensyn til det, kan det føre til at serotoninnivået synker. HSP'ere har høyst sannsynlig også et høyere nivå av stresshormoner, som cortisol og adrenalin. Så jo høyere cortisol og jo lavere serotonin, jo mer øker sjansen for depresjon.

Løsningen for de fleste (inludert meg selv) blir da å ty til antidepressiva, som skal bidra til å øke serotoninnivået. Det kan jo hjelpe om man har en krise, men er det bra i det lange løp? Jeg tror ikke det. Kjenner mer og mer på lysten til å slutte med tablettene, men er redd for konsekvensene. Har jo vært gjennom det en gang før. Men tenker jeg er mere forberedt og vet at jeg må bruke lang tid på nedtrappingen.

Jeg er så lei av å gå rundt og se på meg selv som syk! Nå er jo ikke HSP en sykdom da, men jeg har lavt stoffskifte. Etter at jeg begynte å ta mer ansvar for meg selv, så har jeg også vært litt mere bestemt i forhold til legene og dette å sette meg inn i hva lavt stoffskifte er og hva som kan gjøres for å få en bedre livskvalitet. Jeg krevde bl.a å få prøvesvarene mine fra fastlegen min fra langt tilbake. Der oppdaget jeg at det var blitt tatt stoffskifteprøver så langt tilbake som 1996 UTEN AT NOE BLE GJORT! Først i 2012 ble det tatt på alvor og jeg begynte på levaxin. Jeg har følt meg som en hypokonder hver gang jeg har vært hos legen med mine "små" problemer. Og så viser det seg at disse symptomene faktisk har en sammenheng med ls. Dette har jeg slitt litt med, for jeg har vært litt bitter og tenkt at jeg kunne vært spart for mye hadde bare legen tatt de svarene på alvor...

Når man sliter med å bli tatt på alvor eller synes livet generelt går en imot, er det lett å falle i den fellen og se på seg selv som et offer. Dette må jeg forandre på nå! Jeg blir jo ikke bedre av å synes synd på meg selv, sant? Jeg må ta tak i det og heller gjøre noen forandringer slik at ting blir bedre. Det jeg har gjort er å lese meg opp på emnet (både HSP og lavt stoffskifte). Jeg har begynt å ta ansvar for egen helse. Jeg stoler ikke blindt på legene f.eks. Takket være en gruppe på facebook for oss med lavt stoffskifte, ble jeg gjort oppmerksom på at vitaminnivåene mine var for lave, så nå går jeg på høyere doser av B12 og D3. Jeg venter også på et rehabiliteringsopphold, noe jeg tror kommer gjøre meg godt.

Så var det dette med å være høysensitiv... Jeg kommer jo forbli HSP, det går ikke an å endre på det. Men jeg må lære meg å tåle bedre det stresset som vi alle kan og vil oppleve. Den eneste måten å lære seg det på er å være tilstede - i verden. Det nytter ikke å stadig vekk unnskylde seg med at "nei, jeg er HSP så det orker jeg ikke". Å alltid si nei og trekke seg tilbake er ikke sunt. Men for mye av det gode er heller ikke bra.  Det må være en balansegang.

Så er det en viktig ting: uansett hva man plages med, så har man selv et ansvar for at det ikke skal gå ut over andre. Om man har psykiske problemer, en diagnose eller hva: INGENTING unnskylder en dårlig oppførsel. Det ER lett å skyve en depresjon foran seg (jeg vet alt om det!) og si: "beklager, men du vet jo at jeg er så deprimert...". Depresjonen kan være en forklaring ja, men aldri en unnskyldning.

"You think you know a story, but you only know how it ends"

Jeg satt og googlet litt i går på HSP og sjalusi. Da kom jeg over en blogg skrevet av en ung jente, som også "slet" med å være høysensitiv. Ja, jeg sier "slet" for det føles som et slit mange ganger... Jeg kjente meg veldig igjen i det hun skrev. Hun var usikker på seg selv og andre, følte seg annerledes, hun slet i forholdet til kjæresten fordi hun hele tiden måtte ha bekreftelser. Bekreftelse på at hun var ønsket, at hun ikke var en byrde osv. På den måten blir man jo en byrde. Jeg har ingen kjæreste, men det å måtte ha bekreftelser fra mine nære rundt meg, kjenner jeg veldig igjen. Man ønsker så sterkt å være et menneske som andre vil synes det er kjekt å være sammen med, men sliter med følelsen av å bli holdt utenfor. Dermed prøver man å tvinge frem bekreftelser på at man virkelig ER ønsket, og det holder ikke bare med en bekreftelse. Man maser gjerne mye, og får man høre at man er ønsket, så tviler man på det. Da lurer man på om vedkommende snakker sant, kan man virkelig stole på det osv. Er det det de innerst inne vil eller sier de det bare fordi de vet det er det du ønsker å høre, og at alt de ønsker er fred...

Selv nå som jeg skriver kjenner jeg på usikkerheten om jeg har klart å fremstille det slik det føles. Får tanker som "forstår folk virkelig hvordan det er?", " har jeg forklart det godt nok?", "kunne jeg formulert meg bedre?"...osv. Vil så gjerne at folk skal forstå hvordan alt dette føles!

HSP er ingen psykisk sykdom, men man må forstå at det kan medføre angst og depresjoner pga at man ikke alltid har blitt forstått. Og blir man ikke forstått, føler man seg gjerne annerledes. Og har man hatt denne følelsen fra barnsben, så sier det seg selv at ting tar tid før man klarer å bli så sterk at man lærer seg å leve med dette.

Kjennetegn på HSP er at man er emosjonell og lett tar til tårene. Ikke bare når man er trist, men også når man kjenner sinne. Man kan være overfølsom for lyd, lys, varme eller kulde. Er empatiske, gavmilde, samvittighetsfulle og pliktoppfyllende ("flink pike" syndrom). Blir lett stresset av rot og uorden, påvirkes lett av andres sinnsstemninger. Vurderer ofte risiko, så tar sjelden sjanser. Grubler mye. Er også opptatt av verdier og moral.

Jeg har jo skrevet om kjennetegnene før, men gjentar det egentlig for meg selv slik at jeg skal se at dette er meg i et nøtteskall. Og at jeg ikke kan forlange at andre skal ta hensyn til mine følelser hele tiden. Jeg må forstå at siden jeg er overfølsom, så er det ikke sikkert at folk er så "grusomme" mot meg som jeg oppfatter det der og da. Det er MIN tolkning, ikke nødvendigvis sannheten. Sier ikke at jeg alltid tolker ting feil, men jeg KAN gjøre det. Grublingen min blir jo for mye for meg også, så hva gjør den ikke med andre?

"You think you know a story, but you only know how it ends" (Kong Henrik den 8 i filmen om The Tudors)

Mye sant her, og dette er ord vi alle bør merke oss. Vi formes av historien vår, og kanskje ser du bare bruddstykker av et menneske - og ikke mennesket i sin helhet.

Sjøsyk

Man trenger ikke være ute på havet for å føle seg sjøsyk. Det er nok at det stormer i livet. Da kjenner jeg de indre bølgene slå innover i kroppen min. Og plutselig kan det komme en bråttsjø opp gjennom brystet som får tårene til å renne som om det er flom. Trykket letter noe når det flommer over, men av og til må det kanskje flere bråttsjøer til før det hele roer seg. Det er da jeg kan kjenne på denne duvende følelsen i magen som kan få meg til å føle meg sjøsyk. Dønningene som slår sidelengs i magen min. Jeg har da et bilde i hodet mitt av vann som slår innover mot land, og mot steinene som ligger der. Etterhvert roer det seg.

Å stå på en strand og skue utover havet, kjenne saltlukten og høre lyden av bølger og måkeskrik, det er beroligende for meg. Selv om høye bølger (i overført betydning) gjør meg dårlig, så representerer de virkelige bølgene noe godt. Hadde jeg vært i en båt og det plutselig blåste opp, så måtte jeg jo ha gjort det som måtte til for å klare meg. Jeg ville jo visst hvordan jeg skulle klare å styre båten i forhold til bølgene. Slik er det også med de bølgene som man opplever i livet. Man må lære seg å navigere for bølger kan man ikke unngå. Livet består av vår, sommer, høst og vinter. Og kanskje kan man ikke sette ordentlig pris på sommeren før man har opplevd den harde og kalde vinteren...

Det å takle alle utfordringer som kommer, er søren meg ikke noe lett! Men alternativet er jo å gi opp, og da har man vel ikke noe annet valg enn å fortsette å kjempe. Den følelsen man får når man har mestret en utfordring, er jo fantastisk! Å klare å mestre noe, gir en følelse av verdi. Man får tro på seg selv. Det motsatte fører til at man ser på seg selv som en person uten verdi. Man mister troen på seg selv. Det er jo en veldig negativ holdning, men vanskelig å komme ut av en slik tankegang. Så håper man at andre i det minste har tro på en selv, men hva hjelper det EGENTLIG om man ikke har troen selv? Det er lett å lyve for seg selv og si at "bare den og den hadde troen på meg så hadde alt gått greit...". Jeg innrømmer at jeg tenker sånn ennå, men vet at dette må jeg endre på. Er bare ikke helt enkelt å endre så radikalt på alle innlærte tankemønstre, men det er det som må til.

2014 ble ikke helt det året som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde nok sett for meg at jeg skulle ha kommet mye lenger ved utgangen av året enn det jeg har, og det er jeg veldig lei meg for. Mye kan sies om årsakene til at det ikke gikk slik, men det velger jeg å ikke si noe om. Jeg får fokusere på de tingene jeg faktisk klarte, og så jobbe videre. La 2015 bli et år der jeg faktisk får konsentrere meg om MEG slik at nåtid og fremtid kan bli lys og fin for både meg og de jeg er glad i :) Mitt aller største ønske for dette året.

Godt Nytt år!

Å ha medfølelse med seg selv

Selvmedfølelse må ikke forveksles med det å ha selvmedlidenhet med seg selv. Ordet selvmedlidenhet har en negativ klang; man ser for seg en person som syter og klager, og synes fryktelig synd på seg selv. Hvis man derimot sier at en har medfølelse med seg selv, så får det en litt annen betydning. Man har medfølelse og omsorg for seg selv. På samme måte som en ville hatt medfølelse med en venn som hadde det tungt, så kan man også ha medfølelse med seg selv. Man har så lett for å dømme seg selv, man er ofte sin egen verste dommer. Gjør man noe dumt så er det lett for å være beinhard med seg selv. Gjør en venn noe dumt, har vi alle lettere for å tilgi denne personen, men å tilgi seg selv er ikke alltid så enkelt.

Det sto en artikkel i BT om dette å ha medfølelse for seg selv:

http://www.bt.no/nyheter/innsikt/Ikke-var-sa-slem-mot-deg-selv-3260581.html#.VJ_7fr1w11Y.facebook

Litt morsomt for dette snakket psykologen om for ikke lenge siden.

På en annen nettside (http://psychcentral.com/blog/archives/2012/06/27/5-strategies-for-self-compassion/) fant jeg dette:

[...] self-compassion consists of three components:

1. Self-kindness: Being kind, gentle and understanding with yourself when you’re suffering. 
2. Common humanity: Realizing that you’re not alone in your struggles. When we’re struggling, we tend to feel especially isolated. We think we’re the only ones to experience loss, make mistakes, feel rejected or fail. But it’s these very struggles that are part of our shared experience as humans. 
3. Mindfulness: Observing life as it is, without being judgemental or suppressing your thoughts and feelings. 

Myths about Self-Compassion

Because beating ourselves up is so entrenched in our society, you still might be suspicious of self-compassion. Below, Neff dispels common myths that may stand in the way of people being kinder to themselves.

Myth: Self-compassion is self-pitying or egocentric.

Fact: Self-pity is being immersed in your own problems and forgetting that others struggle, too, Neff said. However, being self-compassionate is seeing things exactly as they are — no more and no less, she said. It means acknowledging that you’re suffering, while acknowledging that others have similar problems or are suffering even more. It’s putting your problems into perspective.

------------------------------------------------------------------------------

Myth: Self-compassion is self-indulgent.

Fact: Being self-compassionate doesn’t mean solely seeking pleasure, Neff said. It’s not shirking responsibilities or being slothful. Rather, self-compassion focuses on alleviating suffering. From this perspective, you consider whether something will hurt you in the long run, she said.

------------------------------------------------------------------------------

Myth: Self-criticism is an effective motivator.

Fact: There’s actually nothing motivating about criticizing yourself, Neff said, because it makes you fear failure and lose faith in yourself. Even if you do achieve great things, you’re often miserable, anyway.

It’s interesting that in other areas of our lives we understand that being harsh doesn’t work. Take the example of parenting. Decades ago, we thought that harsh punishment and criticism were effective in keeping kids in line and helping them do well, Neff said.

However, today, we know that being a supportive and encouraging parent is more beneficial. (When you’re told you’re a failure, the last thing you think you’re capable of is succeeding, or even trying.)

Self-compassion acts like a nurturing parent, she said. So even when you don’t do well, you’re still supportive and accepting of yourself. Like a kind parent, your support and love are unconditional, and you realize that it’s perfectly OK to be imperfect.

This doesn’t mean being complacent. Self-criticism tears us down; it presumes that “I am bad.” Self-compassion, however, focuses on changing the behavior that’s making you unhealthy or unhappy, Neff said.

------------------------------------------------------------------------------

Man kan lese til øyet blir stort og vått, men å gjennomføre dette i praksis er ikke alltid lett. Man skal være sterk for å være svak for å si den sånn.  Tror nok de fleste føler selvmedlidenhet i vanskelige stunder, og det er ikke enkelt å se at også andre har det vondt. Man vet det jo, men likevel; man blir litt blind. Men selvmedlidenhet fører ikke noe godt med seg, for man kommer inn i en ond sirkel med negative tanker. 

Både i går og i dag har jeg hatt perioder der jeg har følt veldig synd på meg selv. Jeg har følt meg alene og ensom. Tror jeg blir veldig emosjonell i julen og følelsene fra ifjor sitter i. Tror også at høytiden forsterker de vonde følelsene. I tillegg er det lille Sofies 5-års dag i morgen - har en del tanker rundt den dagen. Men - jeg klarte å komme meg ut en liten tur! Den ble ikke så lang som jeg ville, men jeg måtte si til meg selv at det var bra nok. Det er ikke så lett det der... jeg klarer liksom ikke gjøre ting bare halvveis, det er jeg ikke fornøyd med. Så nå trener jeg på å være fornøyd med det jeg faktisk klarer. Nå tenkte jeg å lage meg en kopp te - fordi jeg fortjener det :)

Misunnelse

De fleste av oss ønsker jo å bli sett på som gode mennesker. Man ønsker å bli likt og få aksept. Men hva vil det si å være et godt menneske? Hvis man ikke alltid klarer å være den andre forventer at en skal være, vil det da si at man ikke er et godt menneske?

Man skal jo helst ikke være misunnelig på andre, noen mener sågar at det er en av de mest ondsinnede følelsene et menneske kan ha. Misunnelse blir i den katolske troen sett på som en av de "syv dødssynder".  Å misunne vil jo si at man ikke unner en annen person den fremgangen den personen har. Eller...? Å se andre lykkes på områder hvor en selv har mislyktes gjør noe med selvtilliten. Og når det gjentar seg, så får man en følelse av å sitte med dårlige kort på hånden. Det blir da en ond sirkel. Det er ikke det at man ikke unner andre lykke, men man skulle så gjerne opplevd litt av den lykken selv også. Å ha den følelsen av at man i utgangspunktet har fått utdelt dårlige kort, hjelper jo ikke akkurat på selvfølelsen. Det er en destruktiv tankegang som blir vanskelig å komme ut av.

Misunnelse og sjalusi hører i hop. Det er ikke særlig positive merkelapper å få hengende på seg. Men igjen: er man et dårlig menneske om man skulle føle misunnelse og sjalusi av og til? Føler ikke alle et stikk av sjalusi eller misunnelse en gang i blant? Gjør det de da til dårlige mennesker?

For å bryte denne trenden er det viktig å innrømme for seg selv og andre at man faktisk er misunnelig. Ved å snakke med nære venner om det, så får man kanskje opp øynene for at de man ser på som så vellykkede, kanskje ikke har de samme oppfatningene om seg selv? Så må man prøve å fokusere på hva som faktisk er bra i ens eget liv.

Men det er vanskelig å se hva som er bra når man har slike dystre og destruktive tanker at "alle andre" har det så mye bedre. Så kjenner man skam fordi man føler det slik. Man vet jo at det egentlig er "forbudte" og negative følelser. Men barndommens minner fra gymtimene på skolen, der man skulle deles inn i lag og du alltid var den som står igjen til sist... de minnene er tunge og de setter spor. Så ungdomstiden... Det å ikke bli valgt, det å være hun som alltid satt hjemme mens andre var ute. Å tilhøre de som ikke blir sett... Følelsen av å være usynlig kan henge lenge i.

Det paradoksale er at man er redd for å miste nære venner, men væremåten gjør at man skyver de bort. For hvem vil være sammen med noen som så åpenbart er misunnelig og viser sjalusi? De utstråler jo ikke akkurat positive energier, snarere tvert imot. Det er verdt å tenke på, men ikke enkelt når man står midt oppi det.

Å akseptere seg selv for den man er er viktig for ens videre vekst. Når man aksepterer en side man anser som vond hos en selv, blir den ikke så farlig lenger. Trollet sprekker kan man si.

På nettsiden Yogaportalen.no fant jeg følgende artikkel om mindfulness og akseptering:

"Akseptering er altså ikke en bevegelse bort fra smerten ved vanskelige tanker og følelser, men heller en klar erkjennelse av at disse tankene og følelsene faktisk er der. Dette er viktig. For det er først når vi erkjenner at noe er virkelig, at vi faktisk kan gjøre noe med det.

Dette siste er faktisk svært viktig. For ofte kan akseptering bli blandet sammen med det å gi opp, eller med resignasjon. Akseptering er ikke det samme som å gi opp. Det er faktisk nært opp til det motsatte. Når vi gir opp, så henfaller vi til passivitet. Det har ingen energi i seg. Akseptering derimot har i seg både ro og styrke. Akseptering betyr kun å erfare en situasjon fullt og helt. Punktum.

På den måten kan vi si at akseptering er det samme som å leve livet på livets egne premisser, ikke på mine premisser. Akseptering innebærer å forholde seg til livet slik det er, og å gi slipp på hvordan jeg synes det burde være. Noen ganger kan det virke nærmest umulig, men likevel, all indre konflikt, lidelse og uro starter med et ønske om at noe skulle være annerledes enn det er. Dette er noe å reflektere over.

Det er vanskelig å akseptere vonde tanker og vanskelige følelser siden de skaper mye smerte, så det er forståelig å kjempe imot. Mange blir forvirret når de hører om akseptering i forbindelse med problemene sine. De skiller ikke mellom å gi opp og å akseptere, og tror at de blir bedt om å akseptere at de alltid skal ha problemer. Det er ikke det som menes. Hvis jeg skal beskrive det metaforisk vil jeg si at å akseptere betyr at du er oppmerksom på at du er himmelen og ikke skyene, du er havet, ikke bølgene. Å akseptere betyr at du er åpen nok til å romme all din erfaring."

(http://yogaportalen.no/index.php/yogabloggen-alt-om-yoga/61-viggo-johansen/411-mindfulness-og-akseptering)

O'jul med din glede...

Er det bare jeg som som føler at julen i år har begynt ekstremt tidlig? Jeg går iallefall veldig til det nå, det er reklame på reklame overalt! Juletrær trodde jeg hørte til når julegatene åpnet, men nå synes jeg at jeg har sett juletrær på kjøpesentre i mange uker allerede. Julen mister litt av magien for meg da. Man er lei julen når julen først er her. Det er nok ikke alle som føler det slik, men tror en del gjør det.

Julen kan for noen være en sår tid. Det er jo den høytiden der FAMILIEN med stor F står i sentrum. For de som har mistet et kjært familiemedlem er derfor dette en tung tid å komme gjennom. Og så skal man være så glad - det går jo igjen i alle reklamene. Julen er nisse, snø, gaver, familie og idyll. Forventningene er så store... Men for noen er julen ensbetydende med alkohol, fyll, krangling og angst... Drømmen om en fin jul forblir en drøm. For andre er julen kanskje bedre nå, men dårlige minner om tidligere juler sitter i.

Selv har jeg både gode og dårlige minner. Men jeg prøver å fokusere på det som har vært bra :) Ler ennå av et minne fra en tidligere jul. Mine besteforeldre hadde spurt foreldrene mine hva de ønsket seg. En sekk med hundrelapper var svaret. Så kom juleaften og mine besteforeldre kom på besøk. De hadde som vanlig en masse pakkenelliker med seg, og deriblant en svært sort bosspose. Da jeg tok tak i den for å bære den opp, ropte min farmor at jeg måtte bære den forsiktig. Jeg bar den nesten med andakt, forsto ikke stort for posen var jo lett... De hadde hatt det så festlig da de så hvor forsiktig jeg bar denne posen :) Senere på kvelden da vi åpnet posen fikk vi oss en god latter alle mann. Oppi posen lå det....masse hundrelapper! Så mine foreldre fikk det de ønsket hehe.

Ifjor på denne tiden var jeg syk. Minnes ikke den julen med glede. Jeg gikk i svart bokstavelig talt. Kom hjem sent julaften til et hus uten strøm. Hele Risnes var mørklagt. Inni meg var jeg også mørklagt, det føltes som om strømmen hadde gått flere steder... I år er jeg heldigvis bedre.

Mye har skjedd. Året har vært preget av konflikter, tap, sykdom og sorg. Selvsagt av mye glede også, men det er liksom de vonde tingene man husker... For meg er det vanskelig å glede seg til noe når man ser mennesker man er glad i slite med dyp sorg. Man vil så gjerne hjelpe til slik at noe av smerten lindrer, men det er ikke så lett.

Jeg blir alltid nostalgisk og emosjonell (eller skal jeg si enda mer emosjonell?) på denne tiden. Spesielt når året er i ferd med å ebbe ut. Slik har jeg alltid vært, fra jeg var liten. Har aldri likt at ting tar slutt, og det er litt slik det føles; et år er i ferd med å ta slutt. Det er noe vemodig ved det. Man tenker på alle de som ikke er her mer, som gikk bort i løpet av året. Hva vil det nye året bringe?

For meg begynner julen lillejulaften når Grevinnen og hovmesteren går på skjermen. Jeg ler ikke like mye, det skal innrømmes, men det er tradisjon og kos. Så må jeg ha med meg Askepott og Reisen til julestjernen på julaften. Det er egentlig først da min julestemning kommer. Og ikke minst kl 17 når Sølvguttene synger julen inn og duften av pinnekjøtt strømmer gjennom leiligheten. Og selv om tankene mine kommer være hos en kjær en, så skal jeg kose meg også. Prøve iallefall ;-)

Å lære seg å navigere...

Jeg nevnte på slutten av forrige blogginnlegg dette med å lære seg å navigere. Det er ikke lett. Spesielt ikke på vindfulle dager der bølgene går høyt. Men jo høyere bølgene går jo viktigere er det jo å kunne styre skuten. Man kan ikke vente at livet bare skal besto av vindfrie dager og svake dønninger - livet gir vær av alle typer. Man kan ikke la seg velte av en kraftig vindråse, men lære seg å stå i vinden. Skulle man falle så må man prøve å komme seg opp igjen.

Synes det å sammenligne livet med en seilskute gir et godt bilde. Kan man ikke styre og navigere, vil skuten komme ut av kurs. Det samme vil skje om en ikke står ved roret i eget liv.

Jeg jobber med å være skipper på egen skute. Men det er veldig lett å overlate kommandoen til andre merker jeg, spesielt i hardt vær. Da får jeg lyst å gi roret til andre, la andre ta ansvaret og selv krype ned i byssen ;-)

Jeg vet ikke hvor mye av dette som er typisk HSP. Men tenker at vi som er ekstra sensitive er ofte hudløse, og derfor ikke særlig motstandsdyktige mot "ekstremvær".  Det skal iallefall ikke mye vind og vær til før jeg kjenner det på kroppen min.

Jeg har lagt bak meg en utrolig flott utstillingshelg. Men det å forholde seg til masse mennesker samt mye tråkking, bæring og mye lyd setter sine spor. Og når jeg er sliten er jeg på det svakeste følelsmessig. Da skal det ikke mye vind til før jeg vakler. Men jeg tenker; å vakle litt er bedre enn å falle. Og jeg er mere obs nå på hva disse impulsene utenfra gjør med meg. Jeg vet hvor viktig det er å hvile etter slike dager. Ta små pauser, som å ta seg et bad i badekaret på hotellrommet etter utstillingen første dag. Få meg en liten "powernap" - det gjør meg bedre rustet. Siste dagen på utstillingen kunne jeg ikke det, og da kjente jeg at jeg var temmelig flat for batterier. I går var batteriet gått tomt, men jeg hadde heldigvis ingenting jeg måtte gjøre, så da hvilte jeg. Jeg må bare akseptere at sånn er det.